Pensjonistlederen som ombestemte seg og gikk motstrøms

På sparket i Selbyggen; like før jul i fjor fikk den forholdsvis nyvalgte lederen spørsmålet: «Ingenting bekymringsfullt i Selbu pensjonistforening?» Husker du hva du svarte da, Karin Fjellhammer Seim? 

-Ja, jeg svarte vel noe slikt som at vi hadde hørt rykter om at vi måtte ut av Eldresenteret og inn på Nestatunet, og at det skapte bekymring både i pensjonistforeninga og sanitetsforeninga.  Videre at Eldresenteret er en kjemperessurs og selve kjernen i eldrearbeidet i Selbu, og at det var et stort tap og at mange ville bli lei seg hvis vi mistet det lokalet. 

Var du forberedt på de sterke reaksjonene som kom etter at dette sto på trykk? 

-Nei, jeg trodde vel at planene om å flytte eldresenteret til Nestatunet var mer kjent på det tidspunktet, og svarte bare det som var min ærlige og oppriktige mening der og da. På meg kom disse planene nærmest som et sjokk, og i ettertid skjønner jeg at det gjorde det nok på mange andre også. Jeg hadde en veldig vond følelse av at det var noe på gang som vi ikke hadde bedt om og som vi ikke hadde kontroll over. Som leder i pensjonistforeninga var jeg fast bestemt på å stå på for Eldresenteret og gjøre alt det jeg kunne for at vi fortsatt skulle få være der. 

Hva skjedde videre? 

-På slutten av januar ble det invitert til et åpent folkemøte på Eldresenteret der representanter fra kommunen informerte om planene for det nye Nestatunet. En fullsatt sal fikk presentert en foreløpig skisse med forslag om et lite og dårlig egnet lokale. Det skapte en til dels opprørsk stemning, og da det ble åpnet for at folk kunne si meninga si, var det mange bekymrede og kritiske røster. Folk var massivt imot. Det låt virkelig ille. 

Et halvår senere; gjennom et meningsinnlegg i Selbyggen kom det fram at du hadde skiftet syn og mente at et lokale i det nye Nestatunet kunne bli en akseptabel løsning for fremtidens Eldresenter. Hva førte til denne snuoperasjonen?   

-Både pensjonistforeninga og sanitetsforeninga fikk ha med to brukerrepresentanter hver i planutvalget for det nye Nestatunet. Vi ble møtt med stor velvilje og dratt med i en planleggingsprosess som så veldig spennende ut. Og da vi fikk et nytt tilbud om et lokale i sørfløya vegg i vegg med Frivilligsentralen, begynte jeg å tenke annerledes. Slik planene ble presentert for oss ville lokalet vi ble tilbudt bli stort nok og lyst nok, vi ville få en egen inngang og gode toalett- og garderobeforhold. Jeg innså at det ville bli romslig, praktisk og brukervennlig på alle vis, og vi får fortsatt gratis husleie og alle de rettigheter vi har hatt. Pensjonistforeninga har et veldig nært samarbeid med Frivilligsentralen og at den ville bli i samme fløya og i umiddelbar nærhet ble også et sterkt argument for meg. 

Å skifte mening i en sak som betyr så mye for den eldre befolkningen i Selbu; hva har det kostet? 

-Før jeg skrev det nevnte meningsinnlegget i Selbyggen, hadde jeg tvilt og tenkt og spekulert på denne saken hele etterjulsvinteren og våren.  Etter hvert som jeg tvilte mer og mer og til slutt kom fram til at det ble lite igjen av de gode argumenta våre mot å flytte, var det nærmest som en sorgprosess. Fremdeles kan jeg kjenne på at det kan være tungt å innrømme at jeg så smått om senn har skiftet syn, men det hadde vært enda tyngre om jeg ikke hadde våget å si ifra om det. 

Hvordan har reaksjonene vært? 

– Naturligvis er det noen som har fortalt meg at de sterkt uenig med meg, men jeg er ikke møtt med ukvemsord og eller hatt noen ubehagelige opplevelser. Selv om jeg føler at pensjonistforeninga er splittet i synet på denne saken, har jeg oppdaget at mange ikke synes det er noen katastrofe om vi må flytte til Nestatunet. Pensjonistforeninga har nå 225 medlemmer, og mange av disse har aldri satt sin fot i Eldresenteret. Det er nok kanskje en relativt stor gruppe som fortsatt er sterkt imot flytting, men jeg tror at majoriteten av medlemmene våre egentlig gir blanke om det blir slik eller sånn.  

Et viktig argument imot Nestatunet er at det vil bli færre som stiller opp og at det vil ramme frivilligheten i Selbu hardt.  Hva tenker du om det?

-Først vil jeg takke alle de frivillige som i årevis har stilt opp og gjort sitt til at dagens eldresenter er blitt den fantastiske møteplassen det har blitt. Det sosiale består av de folka som går på eldresenteret i dag, de som sjauer på kjøkkenet og serverer kaffe og vafler, de som spiller og synger for oss, de som sitter og prater med hverandre rundt bordene, de som tar seg en svingom på gulvet. Mitt er håp er at flest mulig av disse skal bli med oss videre ned bakken til Nestatunet og at de vil finne trivsel og hygge også der. Det vi likevel må innse er at vi har en naturlig avgang av frivillige, at verden endres og at ingen av oss som bruker Eldresenteret i dag skal være her for alltid. Før eller siden må vi overlate alt til nye folk med andre preferanser og andre interesser. Og tanken har slått meg; kanskje er det ingen som bryr seg om aktiviteter på Eldresenteret om ti år? 

En splittet Selbu pensjonistforening; kan det bli aktuelt å holde et medlemsmøte der det blir holdt en avstemming om saken? 

-Hvis noen forlanger avstemming må vi kanskje vurdere det, men i forhold til dagens koronarestriksjoner er det umulig å avholde noe samla møte nå. Hvordan skal vi da finne ut hva medlemmene våre mener, og har du egentlig stemmerett når du aldri er på eldresenteret? Jeg tror alle i styret ser at det kan bli vanskelig, upraktisk og kanskje heller ikke hensiktsmessig å lodde stemningen gjennom en avstemming. 

Til syvende og sist er det lokaldemokratiet og politikerne som får det siste ordet også i denne saken. Hva tror du det ender opp med? 

-Saken om Eldresenteret i Selbu handler veldig mye om følelser. Det gjør den også for meg. Jeg vil bli veldig lei meg hvis vi ikke flytter til Nestatunet.