Pensjonister etter mer enn 25 år i ambulansen

Fra tidlig på 90-tallet til sommeren 2019 har vi mer og mindre daglig truffet på Per Nyheim og Gunnar Kvarme i ambulansefolkenes røde uniformer, ofte bak rattet i de gule ambulansebilene. Nå er begge blitt pensjonister.

Pågrunn av vaktordningen, der de på vaktene sine må rykke ut på oppdrag til alledøgnets tider, har ambulansepersonell særaldersgrense der en kan pensjonere segved fylte 60 år.

Dettehar 60-årige Per benyttet seg av og sluttet i høst, mens Gunnar har fortsatt langtutover den nedre aldersgrensa. Han gikk av i vår i en alder av 68 år.

Beggebegynte å jobbe i ambulansetjenesten omtrent samtidig, Per i 1993 og Gunnar i1994, og nå sluttet de altså også omtrent samtidig.

Stasjonslederi alle år

PerNyheim hadde hatt sitt daglige virke i Statkraft da han begynte i det somskulle komme til å bli hans faste virkefelt til han ble pensjonist. Han harvært stasjonsleder for Selbu-ambulansen fra 1993 til 2005 da han ble stasjonslederfor ambulansen hos Vinjes Transport i Trondheim, en jobb han hadde i åtte år,før han så vendte tilbake til tilsvarende jobb i Selbu.

Fralærer på PMF til ambulansemann

GunnarKvarme kom til Selbu som lærer ved den nystartede Peder Morset Folkehøgskole ijanuar 1977. Der var han i 24 år, men han var også 14 år i jobb på Selbukollektivetpå Granby. I fire år, fra 2010 til 2014, var han leder ved servicekontoret iTydal kommune, og han var også oppvekstsjef i Tydal en periode. Men heleperioden fra 1994 til 2014 jobbet han deltid på ambulansen i Selbu.

Ambulansevaktpå sykehjemmet og hjemmevakt

Pervar også tidligere engasjert i Røde Kors sitt arbeid i bygda, og han stod ispissen for at det lokale Røde Kors-laget skulle gå til innkjøp av ambulanse.Denne ble drevet gjennom en frivillig vaktordning, noe som fungerte utroligbra. I 1992 la Sør-Trøndelag fylkeskommune ambulansetjenestene ut på anbud, ogSelbu Røde Kors la inn anbud fra 1. januar 1993. Budsjettet var på 670 000kroner, og ordningen kom i stand i nært samarbeid med Selbu kommune. Blantannet skulle de som hadde ambulansevakt, utføre vaktmestertjenester på sykehjemmetfra klokka 8.00 til 15.00 mandag til fredag, om ikke ambulansen var ute påoppdrag. Fra 15.00 til 8.00 på hverdager, og i helgene, hadde ambulansepersonellethjemmevakt.

VinjesTransport og St.Olavs hospital

Fra2008 tok Vinjes Transport over  ambulansekjøringa,siden 2013 har St.Olavs hospital hatt eneretten på all denne kjøringa i fylket,og både Per og Gunnar har vært ansatt her til de slutta i 2019. Begge var altsåkommet i godt voksen alder da de begynte i ambulansetjenesten, men de er enigom at de her har hatt et særdeles interessant yrke.

Pasienteneer glad når vi kommer

-Minusetmå i så fall være at vi må stå opp midt på natta og jobbe på et øyeblikks varsel,men det har også vært noe av sjarmen med jobben. Bakgrunnen for utrykningenekan ha vært høyst forskjellig med alt fra utrykning der det har vært spørsmålom liv eller død,  til høyst udramatiskeoppdrag. Men felles for alle oppdragene har vært at pasienten har vært glad forat vi kommer. Her kommer vi også svært tett inn på folk, og det er et uniktyrke der vi stort sett får til å være til hjelp, forteller de toambulanseveteranene.

Alltidmed profesjonalitet

Åjobbe på ambulansen er i alle tilfeller en svært variert jobb der en aldri vet noenår en drar på jobb om hva arbeidsdagen og natta vil bringe. Det kan være sværtdramatiske oppdrag, og det kan være dager og netter uten at det skjer noespesielt. Men uansett hva som skjer, om det står om liv eller ikke, så måambulansefolkene opptre med den samme profesjonalitet, og ikke la seg styre avfølelser. Gunnar og Per understreker at de har gode prosedyrer som til en hvertid skal følges, og disse prosedyrene er alltid til god hjelp.

Frieluftveier, pust og puls

-Detførste vi må forsikre oss om, er at pasienten har frie luftveier, pust og puls.Mangler en av disse tre, må vi alltid gjøre noe med det. Da er det ikke tid tilå tenke, vi må bare handle ut fra det vi har lært vi skal gjøre. Og etter hvertoppdrag må vi bruke tid på «debrief», snakke sammen om det vi har gjort, og omdet er noe vi kunne ha gjort bedre, sier Per og Gunnar.

Ikkeoverraskende kan de fortelle at de er nødt til å distansere seg fra det som harskjedd for å kunne gjøre jobben med den profesjonalitet som kreves i situasjonen.

Dettotalt meningsløse

Mende innrømmer at det er situasjoner som setter seg fast i hodet og som henger ilenger, som det å ta hånd om barn som er hardt skadd, eller det å finne enungdom som er død, tilsynelatende uten noen som helst grunn. Da føles det heletotalt meningsløst.

Atdet er forskjell på å være i ambulansetjenesten på landsbygda og i en by, er Perog Gunnar ikke i tvil om.

Herkjenner vi hverandre

-Heri dalføret kjenner vi stort sett hverandre, og det er en stor fordel nårkritiske situasjoner oppstår. Våre kolleger i for eksempel Trondheim oppleverofte å bli trua, slått og sparket. Men slikt er det lite av på landsbygda deralle stort sett kjenner alle, selv om også vi har vært nødt til å tilkallepolitiet i enkelte situasjoner. Men vi har nok et annet forhold til pasienten herenn de har mulighet til å ha i byen, sier de to.

Ogsåsolskinnshistorier

AtGunnar og Per har opplevd mange dramatiske hendelser, hersker det ingen tvilom. Men også i forbindelser med slike utrykninger kan det ofte ende med de renesolskinnshistorier. Som for eksempel alle gangene de har kjørt til sykehusetmed blålys og fulle sirener der pasienten kan ha vært rammet av hjerteinfarkteller hjerneslag. De har kanskje fått i gang igjen hjertet med hjertestarteren.Da gir det glede og tilfredsstillelse når ambulansefolkene treffer pasientenigjen på butikken noen uker senere, tilsynelatende frisk og opplagt. Da følerde at de har reddet liv gjennom den jobben de har utført.

«Dufe klip att tart mi e framme»

Også er det alle høygravide de har kjørt til fødeavdelingen på sykehuset i håp omå nå fram før fødselen inntrådte.

-Detjeg husker aller best, er en gang jeg hadde to fødende i ambulansen. Den ene fødtepå Tunga, og så holdt den andre på å føde i samme slengen. Da ropte jeg tilhenne at «du fe klip att tart mi e framme», og det klarte hun. Så vidt. Ungenkom til verden i det hun kom inn døra til føden, så det gikk bra, det også,gliser Per.

Detaller triveligste med alle disse fødslene er når Per og Gunnar ser igjen disseungene som store og voksne ungdommer. Også da føler de at de har gjort en sværtviktig jobb da de kom til verden.

Sjåførerog behandlere

Dethar skjedd en veldig utvikling innen ambulansetjenesten i de årene Gunnar ogPer har hatt denne jobben. Nå er personellet ikke lenger bareambulansesjåfører, de er også pasientbehandlere som på annenhver tur entenkjører ambulansen eller behandler. Det har skjedd en stadig profesjonaliseringi yrket med en stadig økende faglig utvikling, og ambulansetjenesten er blittselve ryggraden i akutthelsetjenesten der majoriteten får akuttmedisinsk hjelpgjennom denne. Ambulansepersonellet starter behandlingen på veien fra Selbu tilSt.Olavs hospital, og her er det viktig å sørge for at pasienten er smertefriog har det bra. Også for ambulansefolkene er det profesjonelt tilfredsstillendeå se at tiltakene de setter i verk, faktisk virker.

Førsttil legevakta, så St.Olavs hospital

Atsituasjonen er blitt en annen etter at legevaktordningen i Selbu tok slutt, serde to ambulansekarene tydelige eksempler på. Mens her var legevakt etter klokka15.00, var det lege tilgjengelig til enhver tid, mens ingen lege i dag rykkerut etter dette tidspunktet. Nå må pasienten først fraktes til legevakta påStjørdal, og så eventuelt videre til St.Olavs hospital. Dermed legges det ogsået større ansvar på ambulansepersonellet.

Enormutvikling

PerNyheim og Gunnar Kvarme har altså vel 25 år bak seg i ambulansetjenesten. Dehar sett en enorm utvikling i tjenesten gjennom disse årene både når detgjelder faglig innhold, profesjonalisering i yrket, og når det gjelder utstyr. Dehar vært en del av hele denne utviklingen og har altså  gjort sitt slik at bygdefolket her kan føleseg trygge når sykdom eller kritiske situasjoner oppstår.

Atde har hatt et interessant yrke, en variert, spennende, til tider dramatisk jobb,og en jobb som også har gitt store og små gleder, det skjønner vi.