«Pensjon og uføre – trygghet for arbeidsfolk må ikke bli salderingspost»

I Selbu og Tydal har vi mange som har stått på i et langt arbeidsliv. I helse og omsorg, i bygg og anlegg, i industrien, i butikkene. Mange har jobbet skift, løftet tungt, stått på beina hele dagen – og noen har blitt uføre før de rakk å bli pensjonister.

Disse menneskene fortjener trygghet. De fortjener en pensjon å leve av – ikke bare overleve på.

Derfor er det så viktig hvilken politikk vi fører. For det er forskjell på partiene når det gjelder pensjon og uføretrygd.

Den rødgrønne regjeringa har de siste årene økt minstepensjonen, justert grunnbeløpet i folketrygden og sørget for at uføre og pensjonister ikke sakker akterut i møte med prisveksten. Det er ikke luksus – det er rettferdighet.

På borgerlig side har det vært en annen linje. FrP har tidligere foreslått å kutte i barnetillegget for uføre. Høyre har stemt imot flere forslag om å styrke minstepensjon og har vært kritiske til økte trygdeytelser. De mener det blir for dyrt.

Men vi spør: Hva koster det å la være?

Når folk ikke har råd til å betale strømregninga, kjøpe medisiner eller delta i det sosiale livet i bygda – da snakker vi ikke lenger om økonomi. Da snakker vi om verdighet. Om livskvalitet. Om hvorvidt vi som samfunn stiller opp for dem som har gitt sitt.

Vi i Fagforbundet Neadalen mener at pensjon og uføretrygd ikke skal være salderingsposter i statsbudsjettet. Det handler om respekt for arbeidsfolk. Om trygghet i alderdommen. Og om at ingen skal falle utenfor fordi kroppen ikke holder lenger.

I Selbu kjenner vi historiene. Vi vet hvem som har jobbet hele livet og nå lever på minstepensjon. Vi vet hvem som ble ufør etter en skade på jobb. Vi vet at dette ikke handler om "systemmisbruk" – det handler om folk.

Valget 8. september handler om hvilken retning vi vil gå. Skal vi bygge et samfunn der alle får en verdig alderdom – og der uføre ikke blir skjøvet ut i fattigdom? Eller skal vi kutte i tryggheten til dem som trenger den mest?

Vi vet hvor vi står. Vi står sammen med pensjonistene, med de uføre, med dem som har gitt sitt – og som nå fortjener trygghet tilbake.