Suksessforfatteren Beate Grimsrud samler på historier og sier at det er de som skiller menneskene fra hverandre. Alle har sin egen historie. Hvordan er din historie, Bella?
-Oi, det var et vidtfavnende spørsmål. Men vi får ta det fra starten av da og se hvor langt vi kommer. Jeg er født i Reykjavik på Island der vi bodde i åttende etasje i en av de første høyblokkene som ble bygd der. Pappa var kaptein på en lastebåt, og jeg husker vi sto i vinduet og så utover fjorden når han la til havn etter mange uker på havet. Da var stua pyntet til fest og den beste maten på bordet. Jeg hadde det så godt som noe barn kan ha det. Det var bare en ting som manglet: Jeg var fryktelig skuffet fordi foreldrene mine ikke var bønder. Det eneste jeg tenkte på var gård og dyr.
Fant du noen råd for den lengselen da?
-Jeg var ni år da jeg fikk tilbringe påskeferien på hønsegård uten Reykjavik og kom hjem med en pappeske full av kyllinger som mor ikke var noe særlig glad for. Men det store loddet i livet trakk jeg da jeg var elleve og ble kjent med en gubbe som var en slags kvakksalver som leget syke og skadede hester. Han hadde over 20 kvite hester på gården sin, og de forhekset meg fra første stund.
Når fikk du din første egne hest?
-Den første hesten min het Dadi, og den fikk jeg som forskudd på konfirmasjonsgave og sikkert som en slags motivasjon for å konfirmere meg, noe jeg egentlig ikke ville. På Island er det vanlig å konfirmere seg når en fjorten, og det er altfor tidlig. Heldigvis skjønte både mor og presten at jeg var for ung til å ta slikt valg. Så det ble ingen konfirmasjon, men Dadi fikk jeg beholde. Det var en veldig god hest som jeg konkurrerte med både i gang- og galopp. Men det året jeg flytta til Norge fikk den en kronisk betennelse og måtte avlives.
Hvordan havna du i Tydal?
-Etter nesten seks fantastiske år på veterinærhøyskolen i Oslo, skulle jeg søke jobb, og da sto valget mellom Bømlo og Tydal. Da jeg fikk vite at det var like mange islandshester i Tydal som det var kirker i Bømlo, var valget enkelt. Jeg har to jeg vil takke for den varme velkomsten jeg fikk i Tydal, først Jonas Størseth som kom med traktoren og trakk meg opp av grøfta da jeg hadde kjørt for langt og havnet utenfor veien på Løvøya, og videre Ottar Holden som var inseminør i Tydal den gangen og tilbød seg å være med meg som veiviser på de første dyrlegeoppdragene rundt omkring i bygda.
35 år siden; hva tenker du i dag?
-Fra første stund har jeg følt meg litt i slekt med tydalingene og tenker at jeg kunne ikke ha havnet på sted som hadde passet meg bedre. De åpne fjellene og det gjestfrie folkelynnet minner meg veldig om Island. Jeg er også glad for at de to barna mine fikk vokse opp akkurat her. De er voksne og selvstendige nå, men vil nok som jeg alltid bære Tydal i sitt hjerte.
Tydal har store utfordringer når det gjelder folketall og arbeidsplasser og trenger litt optimisme. Er du den rette å prate med da?
-Kanskje det, for jeg har i hvert fall en skikkelig gladnyhet fra Stugudal. Etter det jeg kjenner til har hele ti personer flyttet eller har planer om å flytte til grenda. Jeg tror faktisk at vinden kan snu, og at flere og flere vil oppdage hvor mange kvaliteter Tydal har og hvor godt det er å bo her.
Så til slutt; det er sikkert mange som lurer på hvorfor du kalles Bella når du er døpt Margret?
-Min farmor, som jeg er oppkalt etter, ble kalt Bella, men het egentlig Marsibil. Mor syntes det var et litt gammeldags og tungt navn, og brukte bare de tre første bokstavene. Mormor, derimot, mente jeg burde ha blitt døpt Marsibil og begynte å kalle meg Bella straks, og så ble det bare sånn. Margret på Island blir enten kalt Magga eller Greta, så navnet mitt er nok en liten islandsk spesialitet.
