1.september var det slutt. Etter 6 år ved legekontoret i Selbu, er Angelina Lied nå på plass i en ny fastlegestilling ved Triangel legesenter på Stjørdal. Det har ikke vært noen enkel beslutning, forteller hun.
-Når folk spør om hvordan det blir å forlate Selbu, pleier jeg å si at jeg har tre barn hjemme på Sveberg, men 1300 her i Selbu. Jeg har lett for å engasjere meg følelsesmessig, og må tilstå at det hender at jeg gråter sammen med pasientene mine. Noen ganger av sorg, andre ganger av glede. De siste ukene har jeg mottatt blomster og avskjedsgaver, til og med to par strikkavotter til de to yngste barna mine. Når de sier at jeg har vært en god fastlege for dem, blir jeg utrolig glad. Så ja, jeg kjenner på at det blir veldig trist å si farvel til legepraksisen min her i Selbu.
Når du trivdes så godt; hvorfor valgte du likevel å si opp?
-Triangel er et nytt, privat legesenter på Stjørdal. Kollegiet består av seks leger som alle har sin spesialkompetanse. Å få være med å bygge opp et slikt senter fra starten av fristet veldig. Nylig ble det utlyst en ledig stilling der, og det kan bli svært lenge til neste gang. Så hvis jeg skulle skifte jobb noen gang, måtte det bli nå. Men den viktigste grunnen var nok kortere vei til jobben og mere tid på hjemmebane. Mannen min jobber som amnestilege på St Olav, og med mye vakt- og kveldsarbeid for oss begge og tre barn i alderen seks til knapt ett år, skal det noe til å få hverdagen til å gå opp.
Som fastlege kommer du nært innpå folk; hvordan vil du karakterisere selbyggene?
-Fra små barn til de eldste har jeg opparbeidet meg en utrolig flott pasientpopulasjon her i Selbu. Et fellestrekk er at selbyggene er så rolige, lette og komme i kontakt med og veldig takknemlige for å få hjelp. Samtidig har mange en høy terskel for å be om hjelp og tenker at det de går og kjenner på ikke er noe å bry fastlegen sin med. Hvis jeg skal komme med et godt råd, så er det at folk må bli raskere til å be om hjelp når de kjenner på at noe ikke er som det skal. Ingenting er for smått, og fastlegen er til for å hjelpe deg.
Er det noe som har gått spesielt sterkt innpå deg?
– Traumatiske opplevelser med selvmord, dødfødsler og foreldre som mister barnet sitt er noe som aldri kan slettes. Likedan når du skjønner at noen har en alvorlig, livstruende sykdom og måtte fortelle dem det. Jeg kommer heller aldri til å glemme møtet med en eldre mann som jeg visste ble betraktet som en bygdeoriginal. Da han begynte å fortelle om den vanskelige oppveksten sin, så jeg den lille, sårbare gutten i de sytti år gamle øynene og tenkte at hvorfor var det ingen som så deg og skjønte at her var det et lite barn som trengte hjelp? Det jeg prøver å si er at alt har en forklaring, og at vi ikke må være for snare til å dømme.
Fastlegen Angelina; men hvem er du privat?
-Jeg har russiske foreldre og er født i Moskva. Men da mor begynte å studere germanske språk og fikk tilbud om å bli utvekslingsstudent i Norge, flyttet jeg sammen med henne og min bror til Bergen da jeg var fem år gammel. Under legestudiet i Trondheim møtte jeg han som skulle bli mannen min. Han er fra Stjørdal, og da vi begge var ferdig utdannet i 2011, sto bosteds-valget mellom Bergen, der min familie bor, og Trondheimsområdet. Det sa seg egentlig selv. Mens det regner hele året i Bergen, er det fire flotte årstider her i Trøndelag. Spesielt er jeg glad i vinteren og elsker å gå på ski. På Sveberg trives vi kjempegodt, barna løper fra hus til hus, og det er et ekstremt sosialt nabolag med masse aktiviteter. Nå er vi i ferd med å bygge oss nytt hus. Jeg kommer aldri til å flytte fra Sveberg.
Noe du du vil si til slutt?
-Jeg vil takke selbyggene for tilliten de årene de har valgt å ha meg som fastlege og for rike og gode arbeidsår ved Selbu legekontor.
