«Øyeblikket som burde forandre alt»

Plutselig, midt på natta, lyste telefonen opp og jeg forstod at der er øyeblikket. Det øyeblikket som brutalt viser unge mennesker at de ikke er udødelige, men høyst sårbare. Herfra og ut, blir livet annerledes og ingenting blir det samme. Vi må ta inn over oss at på grunn av dårlige valg, er noen kvestet for livet, mens andre må leve med en rullende film av blålys, høye stemmer, hyl og gråt på netthinnen.

Jeg er glad i Selbu vgs, hele Neadalen og menneskene jeg, hver dag, treffer på min vei. Det ligger et stort potensial og en kraft i å være skole i et bygdesamfunn med framtidstro, utviklingsvilje og arbeidskraft. Jeg skriver dette med kjærlighet og ekte engasjement for ungdommene i dalen.

Det er privilegium å få jobbe med ungdom. Jeg vet også at ungdom er uforutsigbare, viljesterke, risikovillige, glade, feststemte, litt barn, litt voksen, hormonelle, udødelige, fantastiske og slitsomme - konsekvenser er ukjent terreng. Alt dette motstridende inni seg selv, skal de navigere. Det klarer de ikke alltid på egen hånd.

Vi har alle vært der, «kua har vært kalv» som mange påpeker, men det betyr ikke at vi ikke skal eller kan sette grenser. Skolens oppgave, er å utdanne, ivareta og bidra til at ungdom, tar gode valg. Vi bryr oss, lytter, formaner, diskuterer og utfordrer. Noen ganger skremmer vi, fordi vi av erfaring, kjenner følgene av dårlige valg. Det frustrerende er at vi ikke kan hindre dem. Vi kan ikke pakke dem inn og verne dem fra alt som er vondt. Det skal vi heller ikke, men vi kan gi dem verktøy for å håndtere.

Jeg vet at det ikke nødvendigvis nytter å snakke til, men jeg har tro på å snakke med. Det avhenger at vi i skolen, menneskene rundt dem og samfunnet, er gode rollemodeller. Det mest verdifulle vi kan gi ungdommene våre, er tiden og oppmerksomheten vår. Det er ivaretakelse og omsorg å lytte til spørsmål, refleksjoner og utfordringer og gi svar, råd og veiledning. Skolen er avhengige av samarbeidet med lokalsamfunnet, at vi har dialog. Ingen er tjent med at vi går i ulike retninger for målet er det samme; empatiske, fungerende unge som føler de mestrer, har mål og har det bra i livet sitt. Det er en klisje, men klisjeer finnes av en grunn. «D må ei bøgd te» - vi har et felles ansvar.

Vi har ingen å miste, og for ungdommenes skyld ønsker jeg at vi tør snakke om det som er vanskelig. Vi må ta ansvar sammen, ikke for å finne syndebukker, men for å skape endring. Når ungdommene ikke finner retning og impulskontrollen svikter, må vi være der. Det gjør vi nå, ikke etter neste øyeblikk som burde forandre alt.