Hun utdannet seg til sykepleier, men drømte om å bli lege. Underveis mot målet fødte hun fire barn og trosset hard eksamensangst. Dette intervjuet handler om å følge sine drømmer og å komme i mål, uansett hvor smal og vanskelig veien kan være.
– Hvor er du nå, Elisabeth Aashaug?
– Akkurat nå er jeg hjemme i huset vårt i Nittedal her jeg bor sammen med mannen min, Mellet, og våre tre ungdommer i alderen 16 til 21 år. Bare eldste datteren, Rebekka 23 år, har flyttet ut og studerer i Trondheim.
– Hvordan havnet du i Nittedal?
– Både mannen min og jeg studerte i Oslo, han til lærer og jeg til lege, og det var naturlig å slå seg ned i nærheten av hovedstaden da vi var ferdig med studiene og begynte å jobbe.
– Men egentlig er du fra Tydal?
– Ja, Tydal vil alltid være heimbygda mi, og slik er det nok for søsknene mine også. Jeg må fortelle om femtiårsfesten vi hadde for Mellet i romjula. Jeg tok en presentasjonsrunde, og sa at her har dere søstrene mine, Margrete fra Selbu og Bergliot fra Lier. «Nei, ropte de begge. Vi er fra Tydal!!»
– Legedrømmen, startet den i Tydal?
– Nei, da visste jeg bare at jeg ville bli noe innenfor helse- og omsorg. Det kom da jeg var 11 år og ble storesøster til to tvillinger, en gutt og ei jente. Rebekka, som jenta het, hadde cystisk fibrose og døde den dagen hun fylte ett år. Det gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Jeg utdannet meg til sykepleier og jobbet på St Olav noen år, men klarte aldri helt å slippe legedrømmen.
– Hva ble den utløsende årsaken?
– Jeg begynte å studere medisin ved Universitet i Oslo i 1998, og den som skal ha mye av æren for det, er Mellet. Selv var jeg veldig i tvil om jeg ville klare det, men han ga seg aldri: «Du er nødt til å kjenne etter i det innerste av sjela og å følge drømmene dine, Elisabeth. For å bli lykkelig, må du tørre å hoppe i det». Slik holdt han på, og til slutt begynte jeg selv å tro det også. At det kunne og skulle gå.
– Men det holdt hardt?
– Ja, det var ganske heftig. I løpet av 6 år og før jeg var ferdig utdannet kom det tripp, trapp, tresko, pluss en til. Og her må jeg igjen takke Mellet. Han er fjellkar og friluftsmenneske på sin hals og dro med ungene ut alle helger og ferier. Jeg husker jeg satt og leste til eksamen, og han kokte kakao på termosen og smurte matpakker. Så dro de ut i marka alle sammen. En satt i pulken, en på rattkjelke, en i bæremeis og hun eldste var såpass at hun gikk ved siden av. Det var energi og stå på vilje så det holdt. Men sett i ettertid er det ikke noe jeg vil anbefale andre å gjøre.
– Hva skjedde?
– Det ble rett og slett for mye. Jeg fikk angst, både for eksamenene som ventet og for livet generelt. Jeg fikk for lite søvn, og når jeg endelig sovnet, våknet jeg med hjertebank og uro i kroppen. Hele kroppen var i ubalanse, og periodevis var jeg utslitt både mentalt og fysisk. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Jeg lærte hva angst er, og det kommer godt med i den jobben jeg er nå.
– Er du ikke vanlig fastlege?
– Jeg tok allmennmedisin og praktiserte som fastlege i flere år, men så spesialiserte jeg meg på rus- og psykisk helse. Med dagjobb på ruspoliklinikk og vakt på rusakutten, alt under Oslo Universitetssykehus, har jeg verdens fineste jobb. I møte med ruseavhengige og overdosepasienter får jeg bruke og gi av meg selv på en helt annen måte enn som fastlege. Bare for å gi et eksempel: En ung pasient som snøvlet til meg; du som er overlege vet for faan ikke hva angst er. – Jo, jeg vet nøyaktig hva angst er, svarte jeg. Da skjer det noe, jeg får blikkontakt og tillit. Det er som å komme hjem.
