Sommerprat med Ole Morten Balstad: – Jeg er ingen typisk politiker, mer en samfunnsutvikler

En 14 år gammel journalistspire fra Selbustrand møtte opp til sin første sommerjobb. Akkurat den dagen ventet redaktøren en vanskelig telefon. Ingen ville ta den. 

– Jeg kan ta den jeg, stammet optimisten blidt.

– Var det slik det hele begynte, Ole Morten Balstad? 

– Jeg husker ikke helt, men når du sier det så var det kanskje det. Men det jeg husker veldig godt fra min første arbeidsdag i Selbyggen var at jeg sammen med Narve Rognebakke måtte ut for å dekke en arbeids- og dødsulykke i Vikvarvet og senere samme dagen også en boligbrann. Det var ingen hyggelige oppdrag. I ordets rette forstand heller en ilddåp. 

– Var det journalist du helst ville bli? 

– Samfunnsengasjementet og den altomfattende sportsinteressen kom tidlig. Jeg var nysgjerrig på hvordan ting hang sammen og glad i å snakke med folk. Skrivinga hefta ikke, så jeg var veldig glad da jeg i 1994, etter tre år på Selbu VGS, ble ansatt som journalist og assisterende redaktør for daværende redaktør i Selbyggen, Gunnar Olav Balstad. 

– Men du slo deg ikke til ro med det? 

– Nei, i 1998 søkte jeg og kom inn på journalisthøgskolen i Stavanger. Det ble ingen suksess. Men jeg fikk da med meg noen åpningsfester før jeg sluttet og dro hjem etter 14 dager.

– Var talevanskene en årsak til det? 

– Nei, ikke direkte i hvert fall. Om stamminga vil jeg si at den har vært med meg siden jeg var liten. Jeg har aldri prøvd å skjule den og heller aldri blitt mobba eller erta av den grunn. Men jeg er ganske impulsiv av meg, og spesielt i tenåra kunne det være litt trasig når jeg ikke fikk sagt det jeg ville fort nok. Men jeg har alltid tenkt at motstand og prøvelser også kan være noe du kan vokse på og tar stamminga som en utfordring. Etter hvert har det blitt en vane, og jeg har aldri opplevd at det har stoppa helt opp. Jo forresten, i 2010 stoppa det opp til gangs, men det var ikke på grunn av stamminga. 

– Hva skjedde i 2010? 

– For å forklare det må jeg gå tilbake til 2002. På det tidspunktet var jeg redaktør i Selbyggen og starta Sommerfestivalen AS som en liten bibeskjeftigelse. Jeg var leder og ansvarlig fra første stund og fra 2007 ble det en heltidsjobb. Året deretter solgte vi 27000 festivalpass og Sommerfestivalen på Årsøya var i ferd med å vokse inn himmelen. Og det jeg ikke skjønte før det var for sent, en ekstremsport for psyken. Bare for å ta et eksempel; når bil-køa stoppa opp ved B. Langseth og campingområdet er fylt opp for lengst; hva gjør du da? Å samle 15000 -20000 festivaldeltakere på ei lita øya ved utløpet av Nea var et enormt ansvar, og i 2009, da en gutt døde som følge av propangass inne i bilen, takla jeg det nok ikke. 

– Men det var året deretter det smalt? 

– Ja, det var ganske merkelig. Sammen med Nils-Even Fuglem, som var ansvarlig for vaktholdet på Årsøya det året, kjørte jeg til Trondheim og henta foreldrene til gutten. Det var en sterk følelsesmessig påkjenning, men der og da var jeg ganske rolig. Det var først under forberedelsene til festivalen i 2010 at ettervirkningene kom. Selv med et normalt matinntak tok jeg av 5 kilo den siste uka, men det hadde jeg jo gjort forut for festivalene tidligere også. Det som var unormalt og annerledes var at jeg ikke følte det spor av glede lenger. Det var en vedvarende tomhet inni meg som er vanskelig å beskrive. Jeg ble sykemeldt et helt år, men det tok ennå tre år før jeg var helt meg selv. Først i 2014 hadde jeg guts og krefter til å gå på for fullt igjen. 

– Og da ble det politikk? 

– I 2011 ble jeg valgt inn som fast kommunestyrerepresentant for Arbeiderpartiet. Tiltenkt ordførerkandidat ved valget i 2015 var Olav Langseth, men da han ble alvorlig syk og måtte trekke seg, ble jeg forespurt om å rykke opp på plassen hans. Etter et veldig jevnt og spennende valg, endte det med flertall for Ap og ordførerverv, og videre gjenvalg som ordfører ved kommunevalget i 2019. 

– Er politikken en arv fra mor Inga? 

– Nei, kanskje ikke politikken, men grunnsynet og samfunnsengasjementet. Også faderen er samfunnsengasjert, men det jeg helst har arvet fra han er nok humoren. Den er superviktig, har du humoren med deg gjennom livet, kommer du langt. Ellers vil jeg si at jeg er ingen typisk politiker, men mer en samfunnsutvikler. 

– Det skjer veldig mye både privat og offentlig i Selbu for tiden; hva gleder deg mest? 

– Det er enkelt å svare på; jeg opplever stadig vekk å møte folk, både unge og gamle, som framsnakker bygda si og mener utviklinga i Selbu går i rett retning. Det gleder meg enormt og betyr aller mest. 

 – En ordfører som ikke tar seg selv mer høytidelig enn at han stiller på scenen og synger «Lille Laila» under Elvetuns-jubileet på Hyttvang nå i vår; er du en skikkelig hurragutt? 

– Det er dine ord, men at jeg er glad i fest og sosiale lag skal jeg være den første til å innrømme. Det med «Lille Laila» begynte på en fest i ungdomshuset Framheim på Selbustrand for mange år siden. Tømmerdalens spilte ofte der, og sammen med en annen kar, Hans Fossum, ble jeg oppfordret til å komme på scenen å synge akkurat denne sangen. Etter hvert ble det en gjenganger og en slags kjenningsmelodi for meg. 

– Er det en “Lille Laila” i ditt eget liv også?  

– Nei, absolutt ikke. Det er bare én dame i mitt liv, og det er Hilde Guldseth, samboeren min. Vi møttes på en fotballturnering på Stugudal i 2004, og siden har det vært oss to og barna, Thea på 15 og Simen på 11. Jeg har vært skikkelig heldig. Vi lever godt sammen. 

– Så et standardspørsmål til slutt; dersom du ikke blir gjenvalgt som ordfører, hvilket råd vil du gi til din etterfølger?

– Det viktigste er at du er påskrudd hele tiden. Det å se alle muligheter, snakke med folk og gi gode, kjappe tilbakemeldinger når du får henvendelser, engasjere deg og vise engasjement tilbake til de som har et engasjement for Selbu og Selbus utvikling, er uhyre viktig. Jeg tror også det er litt av nøkkelen til at vi har kommet dit vi er i dag.

– P.S: Hvordan gikk det på fotballturneringa? 

– Det husker jeg absolutt ingenting av, bare at jeg sammen med lagkameratene fra fotballgruppa i Vikvarvet hadde det søkka artig. Jeg spilte aldersbestemt fotball i Selbu ballklubb, men da jeg ble junior, valgte jeg å gå over til Vikvarvet. Jeg hadde mange gode kompiser der. Og da som nå var Vikvarvet kjent for ha et helt spesielt godt miljø der alle var bidragsytere på sin måte. Jarle Overvik var og er en miljøskaper av rang og suveren til å sy det hele sammen til en sosialt meget godt fungerende enhet.