Ole B. Garberg(8.07 1898-11.01 1980) som flyktningelos og kurer

9.april 1940 ble Trondheim okkupert av Nazi-Tyskland. Den tyske anti-fascisten Bruno Pavlovski som hadde bodd i byen i flere år etter Hitlers maktovertakelse i 1933, måtte komme seg vekk så fort som overhodet mulig. Han oppsøkte småbrukeren og politikeren Ole B. Garberg i Selbu for å få hjelp til å komme seg i sikkerhet.  Pavlovski jobba som bud i Arbeideravisen og kjente til Ole B. Garberg som satt i bladstyret. Den tyske flyktningen kom til ham i Selbu om kvelden 9.april og ble natta over. Så fikk han hjelp av Garberg til å komme seg videre og over til Sverige.

Ettter at Hegra falt 5.mai 1940 hadde de tyske okkupantene militær kontroll over Trøndelag. Kampene ved Garberg bru i Selbu foregikk 4. mai. Nazifiseringa av Norge tiltok i 1940-41. NKP ble forbudt 16.08 1940, de andre partiene i september. Det ble satt inn NS-ordførere i kommunene. Presset mot organisasjonene økte stadig. Mange steder ble det i tillegg til Gestapo plassert ei avdeling av Statspolitiet.

Flyktningeruta overSelbu 

Fra og med høsten 1940 ble ei hytte Garberg hadde fått satt opp i Selbu et utgangspunkt for illegalt arbeid, den ble kalt Palermo. Der møttes anti-fascister fra Trondheim og Selbu, hytta ble også en mellomstasjon for flyktninger Ole B. Garberg hjalp over til Sverige. Noe av bakgrunnen var kontakten med venstreorienterte i Trondheim før krigen, kontakter i Selbu og behovet for å ha et sikkert møte- og tilfluktssted.  

Sammen med Henry Thingstad fra Trondheim, leder i Arbeideridrettskretsen, gikk Ole B. Garberg i 1941opp ei flyktningerute over Selbu til Sverige. Den ble mye brukt av den motstandsorganisasjonen som fikk navnet Thingstadgruppa. Garberg og Thingstad kjente hverandre fra før krigen. Begge hadde et stort nettverk, førstnevnte som mangeårig politisk aktiv til venstre i DNA, Thingstad som idrettsleder og ledende i Trondhjems Kommunistiske Ungdomslag(TKU).

Etter arrestasjoner av 50-60 kommunister i hele Trøndelag i oktober og november 1941, fikk Henry Thingstad en enda mer sentral rolle i motstandsarbeidet. I reorganiseringa ble han organisatorisk leder, mens Arne Johansen ble politisk leder og Arne Lund militær leder. Thingstad ble tatt opp som medlem av sentralkomiteen i det illegale NKP der Peder Furubotn ble leder 31.12 1941. 

Garberg hadde lang erfaring politisk og organisatorisk, i1935 møtte han som vararepresentant for Nygaardsvold på Stortinget. Like før9.april 1940 ble han gjenvalgt som leder for Selbu AP, han representertevenstre side i partiet. Han kjente terrenget og fjellområdene i Selbu og motSverige godt. I og med at han hadde et omfattende nettverk i Selbu og godekontakter i Trondheim ble han viktig i motstandsarbeidet. 

 Etter hvert somterroren og undertrykkelsen økte i intensitet, økte også behovet for å bringefolk i sikkerhet.

På landsplan ble Hans Holm leder for kommunistenes flyktningeorganisasjon, Komorg. som kom i gang høsten 1941. Holm var tysk flyktning og gift med ei jødinne fra samme land.  Det ble innleda samarbeid med andre i ulike deler av landet for å bringe folk i sikkerhet, ikke minst jøder.

Flyktningelosen OleB. Garberg og samarbeidet med Thingstadgruppa

For Thingstadgruppa ble ruta over Selbu der Ole B. Garbergvar hovedkontakt tidlig meget viktig.  Ifølgehan sjøl var mange flyktninger innom hytta hans før de kom seg videre, en delallerede i 1941. I 1942 kom det mange flyktninger dit. De fikk hjelp av Garberg,enten ved at de ble satt i kontakt med kurerer som fulgte flyktninger videre iulike etapper i Selbu og Tydal over til Sverige, eller ved at han sjøl var meddem på den lange turen over til Sverige. I intervjuer etter krigen nevner hantre bureisere som hjalp flyktninger videre etter først å ha fått hjelp av ham:Anton Tjernvoll, broren Erik Tjernvoll og Ole Garberg, et søskenbarn av ham. Hannevner også Anton Andreassen som hjalp flere, blant annet hjalp en jøde på enstrabasiøs tur til Sverige.

Represaliene mot det jødiske miljøet i Trondheim økte iomfang i 1940-42. Enkelte rømte tidlig over til Sverige. Allerede sommeren 1940ble de fratatt radioapparatene, i april 1941 ble synagogen overtatt av tyskerneog konfiskasjoner av forretninger eid av jøder starta seinhøsten 1941. Tidlig i1942 ble flere jøder skutt på Falstad 7.03 1942 sammen med en norskmotstandsmann. Siden økte forfølgelsen og terroren mot jøder og motstandsfolk iTrøndelag, ikke minst under unntakstilstanden i oktober 1942. 

Thingstadgruppas folk erfarte hvor viktig det var å utviklekonspirative metoder: Dekknavn, falske pass, falske grenseboerbevis ogforsvinningsdrakter for flukt ble ordna. Egne kurerer kunne varsle folk som vari faresonen etter tips fra kontakter i politiet. Vi vet at tyskerne la megetstor vekt på Trondheim. De utvikla et omfattende undertrykkelsessystem leda avGerhard Flesch. Godt betalte angivere som Henry Oliver Rinnan kom til å spilleen viktig rolle.

Ole B. hjalp mange til å flykte fra tyskerne og nazistene, han berga livet til flere med ulik bakgrunn. Han brukte dekknavnet Anders Berg når han hjalp flyktningene og hadde falsk pass med navnet Jørgen Galaaen.  

Eksempler på folk medulik bakgrunn som ble hjulpet over til Sverige.

Ut på vårparten 1942 fikk han besøk av en russisk krigsfangesom hadde fått hjelp av Thingstadgruppa til å rømme fra Trondheim. Ifølge HjalmarNilsen, en av Garbergs kontakter i Trondheim, het han Flor Novitsky. Det var iverste vårløysinga og det var uråd å ferdes i fjellet, så han ble gjemt i hyttatil Garberg. Der var han i flere uker. Det var bare 4 mann i Selbu som vissteom han og som skifta på å bære mat til ham. Etter hvert fikk han ordnatransport av den russiske krigsfangen til Tydal, sjåføren Jon Røsset fra Selbustod for transporten.  Krigsfangen fikkså hjelp til å komme seg over grensa. Hjalmar Nilsen i Trondheim måtte sjølrømme i 1943, han fikk hjelp av kontaktene i Selbu og kom seg etter hvert overgrensa.                                               

En politisk flyktning fra Nazi-Tyskland som hadde bodd i Trondheim i flere år etter Hitlers maktovertakelse i 1933, kom til Garberg sommeren 1942 sammen med Odd Christensen fra Thingstadgruppa. Hun het Elsa Wuppertal og hadde ligget i dekning etter 9.04 1940, blant annet i ei hytte i Malvik. Ole B. Garberg og Odd Christensen fulgte henne helt til Sverige. Christensen ble i likhet med flere fra Thingstad- og Wærdahlgruppa arrestert og henretta av tyskerne i 1943.  

Som jeg har vist ble det stadig mer risikabelt for jødene iTrondheim. Ole B. Garberg hjalp en del av disse til å flykte. En jødefamilie på3 personer kom fra Trondheim etter kontakt med Thingstadgruppa til Selbu og OleB.Garberg. Han fikk ordna seg med noen dager ferie fra jobben somforretningsfører i Selbu Forsyningsnemnd og fulgte sjøl familien hele veienover til Sverige i august 1942. De brukte 3 dager på turen til Sverige, sjølbrukte Garberg 2 dager på å komme seg heim igjen. Dette var Assne Levin, mannenJakob Levin, og en til fra samme familie.

Mot slutten av august hjalp samme Garberg jødene Simon Kleinog Bernt Buchmann videre opp til Erik Tjernvoll. Simon Klein hadde før krigenvært med i AUF i byen. Han hadde vært aktiv i det anti-fascistiske arbeidet iUngdommens Spaniakomite der AUF-ere samarbeidet med aktive fra TKU. ErikTjernvoll var med Simon Klein og Bernt Buchmann langt innover fjellene. De komseg over til Sverige.

Mor til Bernt Buchmann og Assne Levin, Bertha Buchmann, komoppover til Selbu og Garberg i november 1942 for å få hjelp til flukt, altsåetter unntakstilstanden  i begynnelsen avoktober 1942 og arrestasjonen av de mannlige jødene i Trondheim.  Han var villig til å hjelpe henne til Sverige,men det var kommet snø i fjellet og han foreslo at han kunne sørge for at hunble skjult på aldersheimen inntil forholdene ble bedre. Han advarte henne mot ådra tilbake til Trondheim. Bertha hadde noe å ordne, sa hun og dro tilbake tilbyen, ble arrestert og sendt til Tyskland hvor hun omkom i Auschwitz..

Arbeidet som flyktningelos var meget risikabelt. Ikke bare på grunn av lange og krevende strekninger i fjellterreng og ustabilt vær. Men også på grunn av faren for å støte på tyske patruljer. Både flyktningelos og flyktninger gjorde dette med livet som innsats.

«Du er i faresonen,gå straks i dekning»

Dette gir noen glimt av Garbergs virksomhet som flyktningelos.Mot slutten av november 1942 fikk han et varsel. Idet han skulle stengekontoret til Forsyningsnemnda for helga lørdag mellom kl.12 og 13.00 kom det enmann fra Thingstadgruppa og stakk en lapp i handa på ham. Der stod det: «Du eri faresonen, gå straks i dekning». Kontakten med Thingstadgruppa ble nyttig ogsånå når det gjaldt å berge sitt eget liv. Sentralt plassert og godt synlig ihuset sitt plasserte han boka «Nazismens krise» av Arne Ording før han forlotheimen.

Ole B.Garberg sa til personalet at han ikke kom tilbake mandag fordi han skulle til byen for å få seg briller, jeg begynner å se dårlig forklarte han. Det samme sa han til søstra si.  Han fikk pakka sekken, plassert skiene i skogkanten og reiste heimefra i hatt og frakk og kalosjer og ei mappe under arma. Han skrev også to brev: Et til kontoret og et til søstra, det fikk han en kamerat til å legge i posten i Trondheim. I brevet stod det at han ble i Trondheim noen dager for å få behandling og at han ikke kom tilbake før ut i uka. Så flykta Ole B. i all hemmelighet fra heimbygda, kom seg på ski over til Sverige sammen med 5 personer fra Lånke som også var i faresonen.  Et par dager etter kom de og skulle hente ham, de var ute etter våpen og illegale skrifter. Søstra ble tatt inn til et 3-4 timers forhør, men hun visste ingenting og kunne ikke forsnakke seg.

Torvald Størsethovertar kontakten med Thingstadgruppa

 Etter at Garberg måtte flykte til Sverige videreførte Torvald Størseth og andre kontakten med Thingstadgruppa og fortsatte motstandsarbeidet i Selbu, deriblant hjelp til flyktninger. De stod klare til å ta imot Odd Hilt nyttårsaften 1942 og hjelpe ham over til Sverige, men Thingstadgruppa måtte endre planer fordi mor til Hilt ble med på flukten, dermed ble de ført over til Sverige via Meråker skjult i ei godsvogn på jernbanen. Arne Lund, en av lederne i Thingstadgruppa, organiserte denne flukten. Han måtte sjøl flykte til Sverige ut på nyåret 1943 da det begynt å brenne under føttene på ham. Lederen Henry Thingstad var en siste tur i Selbu en søndag i februar 1943 og møtte blant annet Torvald Størseth for å diskutere det videre arbeidet. Dette var bare ei uke før Thingstad ble lokka ut av urmakerforretningen der han jobba, kidnappa på åpen gate i Trondheim, ført inn i en bil og satt inn på Vollan. For første gang under krigen utførte Rinnan sjøl tortur, det var mot Henry Thingstad. Seinere kom dødsdommen. 19.mai 1943 ble Henry Thingstad og flere andre fra Thingstadgruppa henretta på Kristiansten festning sammen med Peder Morset fra Selbu.

Forsøk påredningsaksjon og reorganisering

Ole B. Garberg, Arne Lund og Arthur Folden fraThingstadgruppa, viste igjen handlekraft da de i begynnelsen av mai 1943 forberedteen redningsaksjon for Henry Thingstad og de andre som satt innesperra i Vollanfengsel i Trondheim.  De hadde bergalivet ved å flykte til Sverige, men dro nå, tross risikoen, mot grensa iretning Trøndelag med diverse utstyr. Målet var å forsøke å frigi Thingstad ogflere fra Vollan, reorganisere og styrke motstandsarbeidet. Men de ble stansaog arrestert av svensk politi, etter et samarbeid med enkelte ved Den norskelegasjonen i Stockholm. Både Garberg og de to andre ble utsatt for forhør avsvensk politi. Ole B. slapp ut etter at de fikk vite at han hadde møtt somvararepresentant for Nygaardsvold på Stortinget. De to andre satt innesperra i7 måneder til!  De røde motstandsfolkenestod ikke så høyt i kurs blant enkelte ledere i den norske legasjonen. Miljøerinnen det svenske politiet hadde ennå sin egen tyskvennlige dagsorden. KnutLøfsnes var knytta til den norske Legasjonen under krigen og hadde ansvar forTrøndelagsområdet. Han erfarte sjøl hvordan Garberg og hans kamerater bleavvist av hans egen overordnede da de tok kontakt med Legasjonen. Han reagertemeget sterkt på avvisningen og var opprørt over dette i alle år etter krigen.Han mente dette bidro til å hindre kampen mot den tyske okkupasjonsmakten. Dettestod i sterk kontrast til det samarbeidet mellom Thingstadgruppa og representanterfor den offisielle hjemmefronten som hadde utvikla seg i Trøndelag i 1942-43.Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen i juni 1941 utvikla det alliertesamarbeidet mellom vestmaktene og Sovjet seg i krigen mot Tyskland, Japan ogItalia.     

 Ole B. Garberg som kurer for norske myndigheter i 1944-45

I august 1944 ble allikevel Ole B. Garberg knytta til de norske myndighetene i Sverige og fikk i oppdrag å dra til Trøndelag. Oppdragsgiveren var general Ole Berg ved den norske legasjonen i Stockholm, han var øverste leder for Militærkontoret og norsk forsvarssjef etter krigen. En forutsetning fra general Berg var at Garberg bare skulle ha kontakt med ham ved Legasjonen, han måtte love at han aldri skulle gi opplysninger til andre ved den Norske legasjonen. Kurerer som Garberg frakta blant annet våpen, ammunisjon og proviant til motstandsfolk på ulike plasser på den andre sida av grensa. På den første turen til Trøndelag på oppdrag for generalen og norske myndigheter var Ole B. Garberg i Trøndelag i 9 uker, men det ble flere lange og krevende turer tur-retur Norge for ham. Værforholdene varierte veldig. Etter hvert ble det lettere å passere grensa fordi svenskene ikke lenger var på jakt etter norske kurerer. På den siste turen kom han over grensa til Norge på fredsdagen 8.mai 1945.

Fortsatt aktiv ietterkrigstid

Ole B. Garberg ble meget aktiv også etter krigen, bådepolitisk og på andre måter. Han ble sentral i det nydanna Selbu KommunistiskeParti som fikk bra oppslutning i heimbygda, ikke minst blant småbrukere ogskogsarbeidere. Torvald Størseth ble den første lederen av herredspartiet. Iløpet av kort tid fikk den nydanna partiavdelinga av NKP 100 medlemmer i Selbu.Ved det første kommunevalget etter krigen(1945) fikk NKPs liste 4(av 24)representanter i Selbu, Ole B. var en av disse. Også på fylkesplan gjordeGarberg gjeldende. Han stod på 2.plass på stortingsvalglista til NKP iSør-Trøndelag(1945) og var redaktør i den tradisjonsrike avisa «Ny Tid»(NKP) ien periode. Garberg ble ikke innvalgt på Stortinget for NKP, det ble imidlertidJørgen Vogt fra Trondheim.  

Som redaktør og taler engasjerte Garberg seg i oppgjøret med krigsforbryterne.  Også i etterkrigstida viste han et bredt engasjement fra internasjonale politikk til småbrukernes vilkår i Selbu. Han lanserte en egen plan, «Garbergplanen» , for å få bygd ut vasskrafta i regionen.      

 Bergveronikaen

Men det var sterke følelser knytta til minnene fra krigen. Han har sjøl beskrevet turen der han og Odd Christensen fulgte den tyske flyktningen Elsa Wuppertal helt til svenskegrensa i august 1942. Jeg lar Ole B. Garberg sjøl formulere minnene fra tilbaketuren: «På tilbaketuren gikk vi om Skarpdalen, Nautfjellet, over Brennrya og over den høgste Skarven. Det var en vidunderlig augustdag i 1942. Langt oppe i Skarven, der hvor vegetasjonen så å si tar slutt, fant Odd en liten klynge Bergveronika som han tok opp og bar opp til toppen. Ved varden satte vi oss. Der hadde vi et panorama så vidunderlig, så storslagent, så igjennom vakkert, at selv krig og flyktninger måtte vike plassen i vår tenkning og fantasi. Fire år senere var jeg atter på Stor-Skarven. Det var også i august måned. Da hadde blomsten som Odd plantet i en liten sanddyne på nordsiden av varden, utfoldet seg til et lite blomsterbed av disse så vakre og intense blå Bergveronika. Blomstene hadde overlevd i fire år. Jeg ble nokså rørt over å se disse blomstene, for han som plantet dem ble skutt av tyskerne 17. november 1943»(Avisartikkel i lokalavis 24.11 1970). 

I et omfattende intervju med Ragnar Ulstein(1973) sier Ole B. Garberg dette om krigstida: «Det var en fæl tid, men det var greie folk også, vi fikk erkjenne hvem som var greie og ikke greie og hvem som kunne ofre noe for andre.» Og han slår fast at han sjøl hadde mest kontakt med Thingstadgruppa som flyktningelos. «Dem hjalp sannelig mange», slår han fast. Vi må slå fast at Ole B. Garberg var blant de som viste sterk vilje til å ofre noe for andre når det virkelig gjaldt. Han hjalp mange og deltok aktivt i frigjøringskampen.