Når pøbelstrekene går for langt

Dette er Selbyggens lederartikkel, som gir uttrykk for avisens offisielle mening

Vi som er voksne har vel alle også vært der på et tidspunkt? At vi i ungdomstida fant ut at vi skulle gjøre pøbelstreker sammen med vennegjengen. Da var det spesielt det å ringe på dører i nabolaget og springe unna som var populært. Naboens epler kunne også henge i en tynn tråd på høsten, da det var høysesong for slang. Bølleringing fra telefonkiosken til et gratisnummer eller til tilfeldige numre i telefonkatalogen ga også mye spenning og glede i et ungt sinn. Det var litt farlig, men stort sett var det harmløst.

Den siste tiden har vi i redaksjonen fått inn flere tips som går på at bygdeungdommer tidlig i tenårene har tatt disse pøbelstrekene en del hakk for langt. Nabolag har opplevd å ha blitt plaget i dagevis av at ungdommer sparker og slår i vegger og vinduer på huset, og ringer på og stikker av gjentatte ganger. De bruker ikke refleks og har bøff godt trukket over ansiktet. Trafikkfarlige situasjoner har oppstått da de har hoppet frem fra veikanten i det biler passerer forbi.

Enkelte yngre barn fikk også Halloween-feiringen sin ødelagt da de opplevde at eldre barn/unge tenåringer rett og slett fraranet dem godteriet de hadde fått da de gikk «knask eller knep». De ble truet til å gi det i fra seg, ble ordentlig redde, og satt igjen med en vond klump i magen etter det som skulle ha blitt et fint minne.

Uskyldige skøyerstreker hører oppveksten til, og det skal være tillatt å teste grensene litt og kjenne på den sitrende spenningen man får. Men når man skaper frykt og blir terroriserende er det ikke lenger akseptabelt. Da må voksne fortelle tydelig hvor grensen faktisk går, slik at den oppførselen ikke får utvikle seg videre til å bli et større problem når ungdommene blir eldre.

Et gammelt ordtak sier at det trengs en hel landsby for å oppdra et barn. Mange foreldre kan føle seg krenket hvis andre irettesetter barnet deres, eller antyder at barnet har en oppførsel som ikke kan godtas. Kanskje vi bør være åpne for at barna våre ikke er englebarn til enhver tid og heller takke for at noen hjelper til. Du husker kanskje selv den gangen da faren til kompisen din satte deg på plass da du gjorde noe som var galt. Det gjorde inntrykk.

Vet du egentlig hva ungdommen din holder på med på kveldstid? Kanskje kan det være lurt å ta en prat om det i hjemmene rundt omkring. Nå skal ikke voksne monitorere ungdommene til enhver tid heller. For all del, det er supert at de er ute med vennegjengen og har det moro i skjermens tidsalder. Men det finnes et skille mellom hva som er gøy og hva som ikke er det. Det må landsbyen få lov til å si fra om.