«Når ord og handling ikke henger sammen, bør vi si ifra»

Inkludering er et ord vi gjerne smykker oss med. Det er et kraftfullt og verdiladet begrep. Du finner det i festtaler, verdidokumenter og reklamekampanjer. I juni glitrer det ekstra sterkt, gjerne i regnbuens farger, når Pride-måneden feires og budskapet om kjærlighet og aksept får sin rettmessige plass i offentligheten.

Men hva betyr egentlig inkludering i praksis? 

Det skal ofte ikke mer til enn et vennlig blikk, en åpen invitasjon eller et «liker» på et innlegg i sosiale medier, før noen føler seg sett. Det skal heller ikke så mye til før motsatt effekt oppstår. Et tomt blikk, en usagt ekskludering, et fravær av respons – og plutselig står du på utsiden.

Ungdom vet dette bedre enn de fleste. De lever i en digital virkelighet der sosial aksept måles i klikk, hjerter og kommentarer. Derfor betyr de små handlingene så mye. De er ikke bare symbolske – de er reelle tegn på om du hører til eller ikke.

Oslo Prides reklame på instagram har gått viralt, og er et godt bilde på hvor lite som skal til for å sende et signal om at «her er du trygg.» Et armbånd, et flagg, et nøkkelbånd rundt halsen - det skal i mange tilfeller ikke mer til for å skape en følelse av trygghet for noen som trenger det.

Pride handler om kjærlighet, ja. Men også om motet til å være seg selv, og retten til å bli møtt med respekt for det. Det er vårt felles ansvar å gjøre den rettigheten virkelig – ikke bare som et ideal, men i handling.

Derfor er det også lov – ja, nødvendig – å være kritisk når noen roper høyt om inkludering, samtidig som de utelater eller overser. Når ord og handling ikke henger sammen, bør vi si ifra. For hvis inkludering skal bety noe, må det kjennes i skolehverdagen, på arbeidsplassen, i fritidsmiljøet. Vi kan ikke inkludere med ord alene. Vi må gjøre det i praksis.