Til alle dere som ikke var på Nergard i Kalvåa søndag kveld – dere gikk glipp av noe stort.
Det var lite denne kvelden som minnet om det Kalvåa vi kjenner fra glansdagene under spelperioden. Likevel lå det et like stort historisk sus over arenaen da Nergard, med bandleder Andreas Nergård på bass, entret den massive scenen som var satt opp for anledningen. Dette var historiefortelling på høyt nivå, og bandet er tightere enn noen sinne.
Obs! Dette er ikke en offisiell anmeldelse av konserten, da journalisten er alt for lite bevandret i sjangeren – men man skjønner når man er i nærvær av stor musikk. Det blir skryt, ja!
Klare for verden
Nergard er hjertebarnet til musiker, komponist (og selbygg), Andreas Nergård. I forkant av konserten sa han at de skulle blåse to år med covid-frustrasjon til himmels. Og det klarte de til gagns. Endelig har Nergård fått puslet sammen Nergard med en fast besetning – og de er helt tydelig klare for verden. På mange måter kjentes Kalvåa for liten ut for musikk som man lett kan se for seg fremført på en stor arena, men desto mer privilegert følte nok publikum seg.
Solid band og eksepsjonelle vokalister
Bandet Nergard befinner seg midt i melodisk metal-land, og trommis Runar Grimstad, keyboardist Magnus Johansen, gitarist Ørjan Halsan og Nergård selv som bassist overbeviser stort med instrumentene sine. Likevel er det ikke til å unngå og legge merke til de tre eksepsjonelt flinke vokalistene som bærer musikken med brystkasser og strupehoder mange kan misunne dem. Andi Kravljaca, Mathias Molund Indergård og Stefani Keogh fungerte utmerket hver for seg, men da de dro på med trestemte harmonier løftet himmeltaket seg noen hakk høyere. Og så må vi selvfølgelig nevne selve komposisjonene til Nergård – her er det mange godt skrevne låter å velte seg i for den som er glad i melodiøs metall.
Størsteparten av setlista baserte seg på Nergards seneste album «Eternal White» som tar utgangspunkt i vår egen lokalhistorie, nemlig karolinernes dødsmarsj over tydalsfjella for drøyt 300 år siden. Historien ble fortalt godt gjennom vokalistenes formidling.
Kalvåa fungerte
Kalvåa, som opprinnelig er et friluftsmuseum, egner seg veldig godt til et slikt type arrangement. Det er noe med lukta av våt skog og rå jord som går godt sammen med sjangeren. Vi skulle gjerne ha sett arenaen bli brukt mer, men da bør det gjøres noe med benker og trapper som noen i publikum så godt poengterte at «hadde vært ute en vinternatt før».
Men det var stemningsfullt til tusen å se scenen blanda med de historiske husene på tunet. Konserten ble nesten teatralsk. Supplert med topp lyd- og lysutstyr, heftig pyro og musikk som fikk grunnen til å dirre ble det en opplevelse mange kommer til å huske. Her var det ikke spart på noe!
Litt lite «liv» fra publikum
Det var tydelig at publikum til stede, som for øvrig fylte tribunen, var begeistret under hele konserten. Hvert nummer høstet mye applaus og tilrop. Likevel slet bandet med å få med seg tilskuerne på klapping og litt mer «liv», som tydelig var et ønske fra dem. Det var nok ikke motvilje som var årsaken til litt tamt publikum til tider, men heller det at mange begynte å fryse mot slutten.
Metal
Headbanging er en aktivitet som ofte bedrives på metal-konserter, og selv om det var Kravljaca som tok seg av det på scenen, så dro denne journalisten hjem med store inntrykk og ei litta hodepine – noe som er ganske «metal» i seg sjøl.
Hele konserten ble filmet med det formål å kunne bruke materialet som PR. Nå satser vi bare på at Nergard når ut enda mer slik at de får fylle større arenaer enn Kalvåa. Det er de mer enn kapable til. Men, vi er veldig glad for at Andreas Nergård tar med seg gjengen hjem til barndomsbygda med jevne mellomrom. Det må han bare fortsette med.
