– Mine første ni måneder som prest i Selbu og Tydal har vært som et eventyr

Som den første selbygg noensinne ble Hilde Guldseth ordinert til prest i Selbu kirke 26. juni i 2022. Hun spiller bridge, digger rockeidolene Dr. Hook og Bon Jovi og kjører motorsykkel så håret flagrer. En prest av sin tid som tror på en raus og omsorgsfull Gud som skjønner at det ikke alltid er så enkelt å være menneske. 

– Ja, det er sant; selv om jeg har snubla og feila og rota det til innimellom, står jeg for det livet jeg har levd. Men jeg har kommet dit at det er godt å kvile i noe som er større enn meg selv. Jeg trenger ikke å være perfekt og få til alt. Når livet snur tommelen ned, kan jeg lesse bekymringene mine over på ei høyere makt som hjelper meg å gå de tunge bakkene. «Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder» sier Jesus. Det er kjernen i påskebudskapet. Jesus ble ofra og tok på seg skylda for alt det vonde og trasige i verden. Han måtte dø for at vi menneskene skulle fortsette å leve livene våre på godt og vondt. Gud skapte oss i sitt bilde, og da tar han imot oss som vi er. Det tror jeg. Ellers kunne jeg ikke ha vært prest, sier Hilde. 

Møtt med tillit  

Det hadde regna tre uker i strekk, men den 2. august i fjor, da hun skulle holde sin aller første vielse på toppen av Forbordfjellet i Stjørdal, skinte det opp.  

– Jeg sto på trappa hjemme i Brennåsen, pusta inn den friske, rene lufta og tenkte at denne dagen var alt for fin til å gjemme seg bort i en bil. Jeg tok motorsykkelen og kjørte forbi kornåkrene og markblomstene i veikanten, gjennom alt det grønne som kom bølgende mot meg. Fuglene kvitret og sang og elva rant stille utover grenda. Jeg kan ikke beskrive det annerledes enn at det var som i eventyret, sier Hilde. 

Og eventyret fortsatte; med dåp, bryllup og begravelser og med folk som fra første øyeblikk viste henne stor tillit og vennlighet.  

– Som prest kommer du inn i de skjøre øyeblikkene i livet. Et barn som bæres til dåpen, et ungt par som står foran alteret eller sørgende som skal følge en av sine nærmeste til graven. Alt handler om respekt og gjensidig tillit, sier Hilde som mener at hun alltid har hatt et godt øye til dem som er litt utafor A4-rammen. 

– På seg sjøl kjenner man alle andre, heter det. Men slik jeg ser det, gjør man egentlig ikke det. Alle er så mye mer enn det vi ser. Vi er så forskjellige skapt og tenker så ulikt om mange ting. Jeg er glad i alle konfirmantene mine, men kjenner at jeg har litt ekstra godt for de som har mark i rumpa og ikke klarer å sitte stille. Jeg vet at det kan være et tegn på at de sliter litt og kjenner at det gjør noe med meg. Jeg håper vi kommer dit en dag at det blir like naturlig å søke hjelp for psykiske plager som for fysiske. 

Et helt vanlig menneske 

I begynnelsen trodde Hilde at grunnen til at hun ble så godt mottatt i Selbu, var at hun selv var selbygg og at folk følte seg trygge på henne og visste hvem hun var. Men etter å ha holdt noen gudstjenester og foretatt kirkelige handlinger i kirken på Aune i Tydal, fikk hun samme gode følelsen i møte med folket der. 

– Jeg husker spesielt en stund i fjor høst, en liten flokk som hadde kirkekaffe etter at gudstjenesten var ferdig. Vi satt og snakket om løst og fast da en eldre dame utbrøt: «Nei, det her var trivelig, du er jo som et helt vanlig menneske, du Hilde! Og da jeg kjørte oppover dalen og skulle holde min første julekveldgudstjeneste som ny prest i Tydal, var det som å kjøre hjem til jul. Det var høytid inni meg og jeg bare gledet meg, sier Hilde. 

Hva besteforeldre kan bety   

Tilbake til 19. mai i 1972; da Hilde ble født hadde mamma Helen hadde flyttet hjem igjen til sine foreldre, Eilif og Synnøve Guldseth på Elvetun i Vikvarvet. 

Hilde ser i dag at de fem første leveårene hun bodde der, ble avgjørende for fremtida hennes. 

– Bestemor og bestefar tok imot oss med åpne armer, og jeg kan si det så enkelt at begge hadde hjerter av gull.  Gjennom dem fikk jeg tidlig troen på det gode i livet, og at det fantes en Gud jeg kunne folde hendene og be til. «Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått…» Slik begynte kveldsbønnen som mamma og bestemor lærte meg, forteller Hilde som opplevde sin første store sorg i livet da bestefaren døde i 1989. 

– Det var det året jeg gikk på folkehøyskolen på Fredly. Naturfotografen Jon Østeng Hov hadde en billedutstilling i aulaen der, og jeg ble fanget av et bilde som viste et bål med kaffekjelen over og en tre-kopp full av molte ved siden av. Bestefar, den store helten min, han var i det bildet. Selv om jeg aldeles ikke hadde råd, måtte jeg bare kjøpe det, sier Hilde. 

Og da hun ble ordinert til prest i fjorsommer, var det en person hun savnet mer enn alle andre. 

 – Jeg husker hvor glad og stolt bestemor Synnøve var da hun fikk oppleve jeg at ble ansatt som menighetspedagog i 2009. Jeg tenker på hvor stort det hadde vært både for henne og for meg om hun hadde fått være til stede i Selbu kirke og sett meg akkurat denne dagen. Trygg i min tro og endelig på rette plass i livet. Bestemor døde i 2010, og jeg savner henne like sterkt ennå. 

Brytningstid  

Hilde var fem år da mamma Helen ble kjærest og giftet seg med Steinar fra Hommelvik.  To år senere ble hun storesøster til Tina og Steinar den pappaen hun kanskje ubevisst hadde savnet. 

– Første gangen jeg møtte den biologiske faren min, var jeg 15 år. Han hadde store rusproblemer hele livet sitt. Vi hadde litt kontakt i noen år, før han plutselig var helt borte i 11 år. Da hadde jeg selv fått barn. Det at han hadde vært så liten del av livet mitt fram til da, gjorde at det ble enkelt å velge ham bort. Jeg ønsket ikke å introdusere mine barn for en bestefar som hadde mer enn nok med å takle sitt eget liv. Vi møttes derfor ikke igjen, men holdt sporadisk kontakt på telefonen. Hvis han har påvirket meg i noen retning, så må det være min interesse for folk som sliter og er annerledes, sier Hilde som minnes gode oppvekstår i Hommelvik.

– Jeg hadde det godt både hjemme og på skolen og var som ungdommer flest opptatt av fest og venner. Hjemme snakket vi aldri om religion og tro, og i kirka gikk vi bare på juleaften. Likevel mistet jeg aldri barnetroen, og hvis noe ble vanskelig hadde jeg alltid en buffer i besteforeldrene mine. Alt det gode kommer fra Vikvarvet, tenkte jeg og dro til Selbu så snart anledningen bød seg, sier Hilde som etter niende klasse valgte å gå ett år på den kristne folkehøgskolen Fredly i Skaun. 

Etter Fredly var planen språklinja og russisk som valgvalg på Ringve VGS, men det manglet noen få poeng for å komme inn.  I stedet, og kanskje i en slags protest, ble det ett år på Maskin og Mekk på en videregående skole på Averøy og videre et halvt år på bilskolen på Røros der hun møtte han hun giftet seg med, men ble skilt i fra noen år senere. 

– Jeg var 20 år da datteren vår, Marte, ble født og sto på bar bakke når det gjaldt utdanning. Da jeg begynte på hjelpepleierutdanningen i Malvik, utviklet vi oss i forskjellige retninger og gled sakte, men sikkert fra hverandre. Det er viktig for meg å fortelle dette; Ola Torkjel var en snill mann og en god pappa som fulgte opp Marte på beste vis. Når vi treffes på butikken har vi mye å snakke om, og vi er gode venner den dag i dag, forteller Hilde. 

Alt å takke Tore for

Som alenemor for Marte og med fast stilling som helsefagarbeider i helse og omsorgstjenesten i Selbu, kom en ny mann inn i livet til Hilde.

– Tore og jeg forlovet oss i 1997 og to år senere ble vi foreldre til Even. Men jeg hadde en slags panikkreaksjon for å gifte meg på nytt. Jeg kunne ikke risikere å bli tretti år og ha to havarerte ekteskap bak meg. Jeg måtte være helt sikker, og først i 2006 sa jeg til Tore at nå tror jeg det skal holde, nå gifter vi oss, sier Hilde. 

Og en ting er hun brennsikker på i dag. Uten Tore med på laget hadde det aldri blitt noe prestestudium. 

– Han forsørget meg økonomisk og støttet og oppmuntret meg på alle vis. Når jeg sjøl har vekslet mellom tvil og tro, har han stått der med all verdens ro: Dette klarer du, Hilde!    

Prestedrømmen blir virkelighet 

Første gangen Hilde våget å sette ord på at hun drømte om å bli prest, var under et rehabiliteringsopphold på Friskgården på Stjørdal. En kronisk sykdom gjorde det umulig å fortsette i jobben som helsefagarbeider, og da NAV kom med tilbud om arbeidsutprøving og en jobb ved kirkestua i Selbu, ble det en gryende begynnelse, forteller Hilde. 

– Jeg trodde jeg var for gammel og slett ikke ordentlig nok til å bli prest. Ei skilt dame med tatoverte armer og sans for motorsykler og fart og spenning kunne da umulig bli prest. 

Men daværende kirkeverge, Jørund Hølaas og Per prest fikk henne til å komme på andre tanker.   

– Etter ett års tid fikk jeg stilling som diakonimedarbeider, og det inspirerte meg til å ta kristendom gjennom et nettstudium ved høyskolen i Volda og videre menighetspedagogutdanning ved Dronning Maud i Trondheim. Og da Per fortalte meg om livet sitt, skjønte jeg at han heller ikke hadde vært noen helgenfigur. Da tenkte jeg at kan han, så kan jeg også, sier Hilde. 

1. januar 2018 startet hun på det teologiske embetsstudiet ved universitetet i Tromsø. Studiet er egentlig 6-årig, men i og med at hun fikk godkjent utdanningen ved Volda og Dronning Maud som en del av studiet, slapp hun med fire og halvt år. 

– Jeg valgte Tromsø fordi studiet der var mer seminarbasert slik at jeg kunne studere hjemme en god del av tida, sier Hilde som likevel var heltidsstudent og bodde på hybel i Tromsø i et helt år. 

– I påskebudskapet ligger et veldig håp

Hilde mener at presteskapet må speile befolkningen og forteller sin historie i håp om at yngre selbygger og tydalinger som har lyst til å bli prest, skjønner at det faktisk går an. 

Nå gleder hun seg til sin første påske som prest i Selbu og Tydal og til å formidle et budskap om hun mener bærer et veldig håp i seg. 

– Det nye testamentet og alle historiske fakta, forteller oss at Jesus faktisk har levd. Men at han ble korsfestet langfredag og sto opp igjen fra det døde påskemorgen, er vanskelig å forstå. Men for meg gir det håp. Det er håpet om at det skal være noe mer enn det livet vi lever her og her nå. Etter 22. juli og det som hendte på Utøya i 2011, strømmet folk til kirkene i Oslo. Hvorfor gjorde de det? Jo, fordi de søkte trøst og innerst inne kanskje hadde et håp om at de ungdommene som ble offer for de meningsløse drapene på en måte levde videre i en annen dimensjon, og at de hadde det bra der. Jeg sier ikke at jeg vet, men at jeg tror, og at det gir meg mening og håp, sier Hilde som tross en svært travel arbeidsuke vil få med seg noen dager med tradisjonell hyttepåske og skiturer. 

– Søstera mi ringte nettopp, og vi planlegger og dra på familiehytta ved Sørungen etter at jeg ferdig med gudstjenesten i Selbu kirke på palmesøndag. Onsdagskveld drar jeg ned igjen for å forberede meg til gudstjenesten i Hersjøhytta på skjærtorsdag. Videre skal jeg holde gudstjeneste i Tydal kirke samme kveld og i Selbu kirke igjen på første påskedag. Men ingen må tro at jeg føler jeg må forsake noe. Jeg har drømt om å bli prest hele livet, og nå er jeg her, midt i eventyret, avslutter folkepresten Hilde Guldseth.