Latterbrøl og herlig kaos på Krokryggen Gamlehjem

Forventningene var store før publikum beveget seg inn i Tælet, og selv om det ikke var mulig å legge merke til i stykket så kan det nok tenkes at nervene var i høyspenn hos skuespillerne rett før start. Allerede før sceneteppet gikk opp hadde publikum begynt å le. Til den kjente og kjære Flåklypa-musikken åpenbarte scenen seg med aktører klare for å gi publikum det de hadde ventet på – og for en forestilling de leverte.

Aukrusts verden

Krokryggen Gamlehjem er ett av Kjell Aukrusts verker, og i denne omgang omskrevet slik at det passer perfekt inn i Selbu-samfunnet. Jan Gunnar Uthus har stått for regi, vært idémaker og gjort jobben med å omarbeide manuset slik at det ble enda mer relevant for Selbu, og den jobben har han nok lagt ned mye arbeid i når man ser hvor bra resultatet er. Bare navnene på de ulike karakterene kan få hvem som helst til å trekke på smilebåndet, og med flere dagsaktuelle poeng, som vindkraft, vegarbeid, Støre, Solberg og Listhaug, holder stykket seg inne i dagens samfunn etter Uthus´ gjennomarbeidelse.

Imponerende mye tekst

Stykket er av en art hvor det må øves inn utrolig mye tekst. Her kommer man ikke unna Hans Ivar Aftret i rollen som Sindre Piltingsrud (Pilten), som hadde flere lange sekvenser med både monolog og dialog (Pilten foretrekker kanskje å høre både sin egen stemme og sine egne poeng, til romkamerat Myrullbråtens irritasjon…). 

Alle skuespillerne har omfavnet rollene sine meget godt, og på mange måte blitt til karakterene. Figurene er ulike individer, med hver sine kvaliteter, særegenheter og særheter. For eksempel gjør Håvard Gullbrekken en meget god figur som Edmund Bakken, en jovial østerdøl som er fornøyd med eget gitarspill og akkompagnerer gjerne frøken Sophie Sørensen, spilt av May Grete Slind, når hun fremfører sine sanger, til både glede og fortvilelse for de andre beboerne på gamlehjemmet. 

Barnehage eller gamlehjem?

Ingrid Kjøsnes som den omsorgsfulle, strenge og litt oppgitte styrerinne Barbro Kjølstad, og Marthe Fuglem som den enkle, og festlige tjenestejenta Magnhild Grusvollen utgjør en fin duo som etter beste evne (?), prøver å holde styr på alle beboerne på Krokryggen. Uten sammenligning for øvrig, så kan man dra en parallell til barnehagen. Det er stort sett noen som befinner seg en plass de ikke skal være, de sier ting de ikke skal si og flere er rett og slett «farskåt» – noe som fører til mye opprydding, rengjøring og innimellom, kjeftbruk. Spesielt kan kanskje bordblomsten nevnes, som til stadighet får gjennomgå av en meget sulten Mathias Mobakken, i Jan Magnar Liens skikkelse. Alt til stor glede for publikum. Lien fremviser i dette stykket en fantastisk evne for rolletolkning, for det var umulig å ikke le av ansiktsuttrykk, kroppspråket og stemmebruken i hans tolkning av Mobakken. Også Bertram Nufsefjord, spilt av Tore Grøtte, var av det mer utfordrende slaget blant beboerne på gamlehjemmet. En dameglad og utspekulert type, som ga Mobakken fantastisk utsikt opp under skjørtene til både Sophie Sørensen og Magnhild Grusvollen da han fikk ansvaret for gamlehjemmets gymtime. Latterbrølet ljomet gjennom salen da «de eldre» lå på bakken og kavet etter Nufsefjords instrukser.

Som å høre en Flåklypa-karakter

I rollen som sjefsredaktør Frimand Pløsen i Flåklypa Tidende finner vi Borgar Krogstadmo. Det var med forundring publikum fikk høre han ha radiosending med besøk fra Krokryggen, for det var som å høre en av karakterene i Flåklypa, både i stemmebruk og språk. Den kjente setningen fra filmen «De er på luften, Kroksleiven», fikk nytt liv da Krogstadmo måtte minne beboerne på gamlehjemmet om at de ikke måtte prate midt under den direktesendte radiosendingen, riktig nok til stor glede for publikum.

Tar vare på de yngre

Teaterstykket er underholdende hele veien. Alle skuespillerne tilbringer mye av tiden på scenen samtidig, og alle får skinne uten at én stjeler for mye fokus. Og noe som fortjener ekstra mye skryt er teaterlagets evne til å også ivareta de yngre scenetalentene som åpenbarer seg i bygda. Erik Vollan Stokke er fryktelig god som Herr Myrullbråten, i konstant beredskap for å forsvare fedrelandet, bestevenn med sin egen skygge og kronisk fem minutter for sen til alle felles aktiviteter på gamlehjemmet. Andre akt får et klimaks når TV-apparatet skal stå for underholdningen, og det hele kulminerer i et herlig kaos av røyk, trøbbel med vannslangen og varm kaffe på Nufsefjords bukse. Det er intet mindre enn imponerende det teaterforumet her har skapt, med alle de gode skuespillerne, alle som har hjulpet til både på og bak scenen, og også på hvordan scenen er satt opp med kulisser. Det hele er meget god gjennomarbeidet og gjennomtenkt, og publikum fikk virkelig det de betalte for i Tælet fredag kveld. 

Se bildegalleri: