Kvinnekampen – hva nå?

I forrige uke satte NRK Debatten søkelyset på et tema som sjelden etterlater noen likegyldige: likestilling. På den ene siden av studio stod fire unge kvinner som hevdet at likestillingen har gått for langt, og at morsrollen bør få større respekt og status. På den andre siden stod erfarne kvinner fra toppstillinger i arbeids- og organisasjonsliv, som minnet om hvor langt vi er kommet takket være kvinnekampen – og hvor farlig det kan være å skru klokka tilbake.

Kontrasten var slående. Ikke bare i alder, men også i erfaring og livssituasjon. For mens den gjennomsnittlige småbarnsmoren gjerne strever med å kombinere barnehagehenting, fulltidsjobb og husarbeid, ble hun i denne debatten representert av toppledere med fem barn og fulle karriereløp, eller unge aktivister med et ideologisk prosjekt. Det gjør at samtalen lett mister bakkekontakten med virkeligheten til folk flest. Her burde NRK truffet bedre med format og gjester.

Likevel: Debatten er viktig. For kvinnekampen har vært avgjørende for at Norge i dag er et av verdens mest likestilte land. Stemmerett, rett til utdanning, selvbestemmelse over egen kropp og velferdsordninger som barnetrygd, foreldrepermisjon og barnehager har gitt kvinner reelle muligheter til å delta i arbeids- og samfunnsliv. Dette er seire vi ikke må ta for gitt – og heller ikke undervurdere betydningen av. Hvis vi lar disse seirene forvitre, kan Norge fort speile amerikanske forhold, der velferd og rettigheter står langt svakere.

Samtidig er det et tankekors at vi nå ser en motbevegelse vokse frem. Fenomener som Husmorhæren og kritikken fra unge kvinner i offentligheten viser at mange opplever presset som uutholdelig. De stiller spørsmål ved hvorfor det å være hjemme med barn tilsynelatende verdsettes lavere enn en hvilken som helst jobb utenfor hjemmet. De opplever at systemet ikke fullt ut ivaretar dem – og at belastningen i hverdagen ofte blir for stor.

Forfatter og politiker Unn Therese Omdahl peker i sin bok Sykefraværsparadokset på kunnskapsmangler innen kvinnehelse, den emosjonelle belastningen i kvinnedominerte yrker og den krevende kombinasjonen av småbarnsliv og fullt arbeidspress. Hun minner oss om at dette er strukturelle utfordringer, ikke individuelle svakheter.

Løsningen ligger derfor ikke i å svekke kvinnekampen, men i å føre den videre – inn i nye problemstillinger. For hvordan kan vi som samfunn legge til rette for et mer inkluderende arbeidsliv, uten at det går på bekostning av kvinners økonomiske uavhengighet? Hvordan kan vi ivareta unge kvinners fysiske og psykiske helse, samtidig som vi verdsetter familien og morsrollen?

Kvinnekampen var aldri ment å gjøre kvinner sykere, men å gjøre dem friere. Om vi nå ser symptomer på at mange opplever det motsatte, må vi lytte – og justere kursen.