Neadalskvinner om 8. mars

Så markerer vi atter en gang kvinnedagen, den internasjonale demonstrasjonsdagen for kvinners kampsaker og rettigheter.

Vi i Selbyggen undret oss over hva dagen betyr for kvinnene i Neadalen, og sendte derfor ut tre spørsmål til mange av de sterke skikkelsene vi har i dalføret. I denne saken ser du svarene vi fikk.

1. Ja, feminisme er viktig for meg og jeg pleier å markere dagen hvert år. Vanligvis skriver jeg noe, og så går jeg gjerne i tog hvis jeg får det til.

2. Ikke i stor skala – jeg er privilegert sånn – men jeg kan komme på massevis av små ting både i oppveksten og som voksen. En slibrig kommentar her, litt vansker med å bli tatt seriøst der. Til sammen er det nok til at jeg blir oppmerksom på det.

3. Å bygge en kvinnekampkultur som ikke utelater noen. Selv om den er en likestillingsbevegelse har feminismen ofte vært dårlig til å inkludere f.eks. kvinner med minoritetsbakgrunn, transkvinner, eller funksjonshemmede kvinner. Vi må bli flinkere til å se hvordan kvinnekamp henger sammen med andre typer frigjøring og rettighetskamp.

1. 8 mars for meg er en påminnelse om kampen for likestilling, rettferdighet og alle de sterke kvinnene som har stått i  alle kampene fram til nå. Selv om vi lever i et land der likestilling er vedtatt ved lov, så finnes diskriminering og undertrykkelse av kvinner.

2. Tror ikke det.

3. Vi kvinner må bli bedre til å heie på hverandre og stå sammen. Også har vi fremdeles mange kampsaker som vi bør kjempe for som: lønnsløft i kvinnedominerte yrker, kvinners rett til selvbestemt abort uten nemder, lik lønn for likt arbeid, heltidsarbeid og faste stillinger.

1. Hverken som politiker eller i yrkeslivet har jeg følt at det er annerledes å være kvinne, men det har uansett betydning for meg personlig, siden det fortsatt er langt fram til full likestilling. Selv om det ikke rammer meg sjøl, betyr det mye for meg å stå på for mine «medsøstre» verden rundt.

2. Nei, den største utfordringen for meg har nok vært at jeg stiller store krav til meg sjøl. Om det skyldes at jeg følte det var nødvendig for å være på like fot med mannlige kolleger, eller om det skyldes andre forhold, har jeg ikke svar på. Jeg har aldri fått følelsen av at mine argumenter ikke ble lyttet til på grunn av at jeg er kvinne. 

3. Den viktigste utfordringen er at typiske kvinneyrker innen f.eks. helse, oppvekst og renhold blir anerkjent og dermed gitt lønn og arbeidsvilkår som kan stå seg i konkurranse med yrker som i dag domineres av menn. Noe gjenstår nok også på hjemmebane, men her har mye endret seg i min levetid. 

1. 8. mars betyr egentlig ikke noe spesielt for meg personlig.

2. Jeg jobber i et mannsdominert miljø, men har møtt veldig lite motstand for at jeg er dame. I enkelte land /kulturer har det vært noen utfordringer/kommentarer. Noen forventer ikke at det er en dame som er leder/CEO for Rosenborg. De ønsker jo helst at lederen skal være en mann, men jeg vil nok si at de siste årene har mye forandret seg og det er mere vanlig i de fleste land klubber med kvinner i ledende stillinger. 

3. Jeg synes vi har kommet langt med likestilling i Norge og vi har ikke mye å klage over i forhold til en del andre land/kulturer. Kjønnsvotering har nok vært viktig her, men jeg er veldig opptatt av at det må være kompetanse som gjør at kvinner får stillinger og verv og ikke bare for at vi er kvinner.

1. Jeg synes det er en meningsfull markering av et veldig viktig tema. Jeg er takknemlig for mine rettigheter og min stemmerett, da jeg vet det ikke alltid har vært en selvfølge for kvinner.

2. Jeg er heldig som ikke har opplevd noen direkte utfordring av å være kvinne. Jeg heier på at damer tar mer plass og er selvstendige både i arbeidslivet og privat.

3. Sammenlignet med hvordan det var for noen år siden har vi kommet langt, men temaet er fortsatt dagsaktuelt. Vi bor i et av verdens mest likestilte land men det finnes fortsatt en økonomisk skjevhet mellom kvinner og menn. Vi ser også at det er mannsdominert når det kommer til lederroller i næringslivet, og at kvinner blir behandlet forskjellig fra menn, både profesjonelt og privat.

1. Personlig tenker jeg nok mest på utsatte kvinner. Kvinner som lever i voldelige relasjoner. Kvinner som bli utnyttet. Kvinner som ikke får bestemme over eget liv. Kvinner som ikke lever i frihet. Som ofrer sitt eget liv for å redde noen andres.

Jeg heier på alle kvinner og menn som jobber for likestilling og dagen minner meg om det. Til alle som har gått veien før med og våget å ta de store stegene. Alle som gjør noe for å forbedre verden. Alle modige sjeler som med sitt liv som innsats våger å stå opp for noe større enn dem selv. Dagen minner meg på at ikke alle i verden får bestemme over sitt eget liv, og at vi aldri må slutte å bry oss.

2. Jeg vet at kvinner generelt sett er underrepresentert i lederposisjoner, har vanskeligere for å bli forfremmet og tjener dårligere enn menn. At det er letter for menn enn kvinner å lykkes. At man både bevisst og ubevisst gjør forskjell på menn og kvinner. Det er det forsket på. Utviklingen ser ut til å gå rett vei, men det går sakte. I de situasjoner som jeg har vært i( har ikke vært i typiske mannsdominerte yrker), har jeg noen ganger følt på at jeg har måttet ta frem mine spisse albuer og tatt plass for å bli hørt og respektert. At jeg har måttet kjempe litt mer enn mine mannlige kolleger for å få gjennomslag. Men når jeg først har fått gjennomslag har jeg følt at det har vart.

3. Lik lønn for likt arbeid! Vi behøver å løfte og verdsette typiske kvinneyrker! At man tar kvinners helse på alvor og interesserer seg for kvinnesykdommer! Trygghet for utsatte kvinner!

1. Jeg har ikke noe personlig forhold til dagen 8.mars. For meg er det litt 8.mars hele året. Å være bevisst på retten til å bli både hørt og respektert uavhengig av kjønn er ikke noe man gjør en gang for året. Det må være med oss i hverdagen. Men vi trenger alle påminnelser, så flott at man har en slik dag til å minne oss på hvor viktig dette er, at det ikke er noen selvfølge og at vi ennå har en vei å gå for full likestilling. 

2. For en del år tilbake var der en sak som en journalist tok tak i der jeg hadde luftet min frustrasjon på en Facebookside for kvinnelige bønder og fikk massiv støtte. Jeg hadde blitt ignorert som kunde av traktorselgere på ei messe og jeg var visst ikke alene om å ikke bli regnet som seriøs kunde fordi jeg var kvinne. Dette er noen år tilbake og jeg synes å se at landbruket har erfart mange nok seriøse og flinke kvinnelige bønder til å ha endret litt holdning. Men vi har fremdeles en vei å gå. 

Ellers opplever jeg til stadighet her i Selbu at enkelte menn insiterer på å bruke benevnelsene «drek» versus «kara». Det er nok ment som en søt gest, men oppleves som en minuering av de kvinnelige tilstede. Jeg har vel sjelden bemerket det, men blir veldig tydelig på å svare ved å bruke benevnelsen «guta» versus «damene» i håp om at noen tar hintet. Og for å være helt ærlig: kvinner i ledende posisjoner i Selbu er en mangelvare og det gjør Selbu til et mer sårbart samfunn. Der er vitenskapelige bevis på at f.eks i styrearbeid så yter menn mer, er mer forberedt og jobber hardere dersom der også er kvinner i et styre, enten som leder eller i avgjørende posisjoner. Jeg tror Selbu hadde blitt en bedre kommune å bo og leve i med flere kvinner på arenaer der avgjørelser tas. 

3. Kvinner i Norge i dag er generelt heldige som har muligheten til utdannelse, til jobb i ledende stillinger, til å kunne si det vi vil, når vi vil. Men vi skal være varsomme så vi ikke bruker denne muligheten på forholdsvis ubetydelige saker. Det Norge trenger i dag er ikke flere bloggere og influensere som gir råd om sminke og klesstil. Vi trenger kvinner på arenaer der beslutninger tas, som er «hel ved» og som kan vise vei for neste generasjon.

1. Selvsagt! Det er en dag hvor jeg reflekterer over de kampene generasjoner før meg har tatt, og alle de kampene som enda gjenstår før vi kan kalle oss et likestilt samfunn. Kvinner tjener fortsatt mindre enn hva menn gjør, et stort flertall av alle ledere er menn, og hele 10% av alle kvinner i Norge har blitt utsatt for voldtekt. Jeg som kvinne og feminist kjenner på at 8. mars er en viktig dag for å markere at vi fortsatt har en lang vei å gå. 

2.  Å være en ung, kvinnelig leder i politikken har nok gjort at jeg må jobbe litt hardere, og gjøre enda mer for å bevise at jeg har noe her å gjøre, enn hva mine mannlige kollegaer har måtte gjort.

3. Kampen mot ufrivillig deltid i kvinnedominerte yrker og kampen for likelønn. Det skal ikke være slik at kvinner rundt omkring i Norge, og her i Neadalen, må sitte hjemme og sette livene sine på vent fordi de må jage etter ekstravakter fordi de ikke får heltidsjobb. Deltid og midlertidig arbeid skaper usikkerhet og utrygghet – og gjør det vanskeligere å få eksempelvis boliglån. For meg er det en selvfølge at alle som ønsker en fast heltidsstilling burde få muligheten til det, og jeg er glad for at det er en av de viktigste sakene Arbeiderpartiet jobber for. 

Videre, er det sånn at også fortsatt i 2022 tjener menn mer enn kvinner. Lønn og jobbmuligheter burde bli delt ut til de klokeste hodene, ikke basert på kjønn. De siste to årene med pandemi har samtidig vist oss det vi alle egentlig visste fra før – at yrkene i førstelinjen legger ned en ekstraordinær innsats hver eneste dag og fortjener mer lønn. Kampen for likestilling har kommet langt, og det må vi feire, men for meg er det åpenbart at vi også har en lang vei å gå og fortsatt noen kamper å kjempe.