Kvikkleireområde på Tømra: – Faregraden er her oppgitt som lav

Natt til 30. desember skjedde det som ikke skulle skje. Et fryktelig kvikkleireskred satte et brutalt punktum på 2020, og tok livet av ti mennesker. Katastrofen på Gjerdrum har satt en støkk i oss alle, og har fått mange nordmenn til å stille seg spørsmålet: «Er grunnen jeg bor på trygg?». 

I dag bor ca. 50.000 nordmenn i kartlagte kvikkleireområder. Av 2000 slike områder i Norge, er 700 i Trøndelag. Bare i Trondheim, som blir betegnet som en bykommune med mye kvikkleire, bor 27.000 i husstander bygget på denne typen grunn.

«Det kunne vært oss»

Katastrofen på Gjerdrum kom som et sjokk på Norges befolkning. Den kom nært, og mange fikk følelsen av at «det kunne vært oss». Flere har blitt usikre på om det stedet de bor på faktisk er trygt nok. I mediene kan man lese om folk som krever svar og betryggelser. Trondheim kommune gjør sitt beste for å berolige befolkningen, og bedyrer at det i Trondheim er tatt nødvendige grep, og at de ikke er kjent med at det er akutt skredfare noen steder.  Samtidig skal flere områder utredes på nytt, og det er planlagt tiltak for å sikre utsatte områder enda bedre. 

Kvikkleire på Tømra

Denne ulykken har fått flere til å gjenoppta fokus på eldre skredsaker. I Trøndelag er det spesielt tre som blir trukket frem. Verdalsraset i 1893, som tok livet av 116 mennesker, raset i Rissa i 1978, der en person omkom, samt raset som gikk 1.januar 2012 på Byneset. Der var det ingen liv som gikk tapt. 

Igjen har kvikkleiren fått en ufyselig plass i rampelyset. 

Selbu har stort sett blitt forskånet for denne typen grunnforhold, men det finnes et område på Tømra der det er påvist kvikkleire.

Hobbygeologen forklarer

Tidligere skogsjef for Selbu kommune, Ola Arnesen Hårstad, begynte å fatte interessen for geologi allerede som ung skogbrukskandidat i Ås. Siden den gang har han hatt geologi som hobby. Han vet mye om hvorfor Neadalen ser ut akkurat slik som den gjør i dag. Kan han gi et svar på hvorfor det er så lite kvikkleire i Selbu, når det er såpass mye i andre områder rundt oss?

– Jeg har alltid vært fascinert av hvorfor landskapet ser ut som det gjør, sier Ola, som gjennom mange år har forsket på, og formidlet rundt, geologien i Neadalen. 

– Selve faget geologi er fortsatt veldig ungt, og vi har enda ikke kommet til bunns i alt, sier han. 

Videre forteller Ola at da han var ung trodde man at det hadde vokst palmer på Svalbard. 

– Det hadde blitt gjort funn av organisk materiale som skulle tilsi dette. I nyere tid har dette vist seg å være et resultat av at berggrunnen under Norge ble dannet under ekvator som videre seilte oppover mot nord og øst på slutten. Og her har det ligget rolig i 430 millioner år, forteller hobbygeologen som er et aktivt medlem av Trøndelag Amatørgeologiske Forening. 

Selbu tilhører den geologiske provinsen Trondheimsfeltet som strekker seg fra traktene omkring Trondheimsfjorden sørover til den nordlige delen av Gudbrandsdalen. For å forklare hvordan kvikkleire har havnet der den har havnet, må Ola ta en del «kvantesprang» i geologiens historie, som han sier selv. 

Enorme krefter

Landskapet i Norge bærer tydelig preg av istiden. Her til lands er det funnet spor etter bare to istider og en mellomistid. Man antar at Neadalen var dekket av is for 10.000 år siden. Isen var enkelte plasser enormt tykk, opptil tre kilometer, og presset hardt på underlaget. Om man ser nøye på naturen i bygda, kan man se tydelige spor av de enorme kreftene som har vært i sving. Isen rev med seg store steinblokker som skurte mot fjellet. Man kan finne disse stripene mange steder, men særlig i Roltdalsområdet. Stripene viser at isen har forflyttet seg parallelt med Neadalen, altså nordvestover. Under det massive trykket av isen ble landjorda presset ned, men etter nedsmeltingen begynte landet å heve seg igjen. 

– Det blir omtrent som når du setter tommelen ned på en ball, lager et søkk, og deretter slipper opp igjen, sammenlikner Ola, og fortsetter:

– Landskapet hever seg fortsatt for hvert år som går. Trondheim stiger med 2mm året, og Selbu med 5mm.

Selbufjorden

Før landhevingen begynte sto havet ca. 200 meter over der det er i dag. Da var det ingen Selbusjø, men snarere en Selbufjord, og vannet sto helt opp til Rolset. Det var fortsatt store mengder is som ikke hadde smeltet, og Nea var i lang tid ei svær elv som førte med seg masser av sand og grus. Dette avsatte elva da den rant ut i havet. Det er disse svære grusmassene vi i dag finner i Øverbygda og videre ned mot Selbusjøen.

– Etter at all innlandsisen hadde smeltet, fikk vi det som vi i dag kaller den marine grensen (202 moh), og det er der vi finner den marine leiren som ble avsatt i havet, forteller Ola. 

Leira fløt ut

I smelteperiodene bar altså vannet med seg isbreer som hadde med seg voldsomme mengder løsmasse som ble avsatt i landskapet.

– Istid, sol, regn, vind og frost. Fjellrekkene brytes ned sakte, men sikkert. Dette er vesentlig fordi det er da man får løsmasse-geologi. Stor stein, mindre stein, sand, silt og leire. Kvikkleira er den massen som flyter best, og den ble finfordelt i transporten den fikk med isen. Den fløt i vannet, og ble ført med de svære breelvene vestover her og ut i havet der det ikke lenger var krefter til å føre det videre. Da ble det stående til det falt til bunns. Kvikkleira fløt ut av Selbusjøen og nedover Gaula inn til Trondheim. Mye av det fineste materialet ble ført bort herifra. Det er den grove materien som blir avsatt først. Store steiner, mindre steiner, grus og sand. Massen blir bare finere og finere etter hvert som strømmen avtar, forklarer hobbygeologen. 

Det er muligens dette som forklarer hvorfor det er så mange områder i Trondheim som er dannet av kvikkleire, og så få i Selbu. 

Å bygge på kvikkleiregrunn

Som nevnt tidligere, så er det kun et område på Tømra i Selbu som har fått påvist kvikkleire. Da Selbu kommune ønsket å bygge en ny barnehage på Tømra i 2009 ble det gjort grundige undersøkelser i forkant. Prosjektleder i Selbu kommune, Annar Bjørnbeth, forteller litt om hvordan prosessen var den gangen. 

– Det ble gjennomført grundige grunnundersøkelser i forbindelse med bygging av barnehagen, og det var Rambøll som foretok disse i form av totalsonderinger og prøveserier på sju punkter ved tomta til barnehagen. Det ble da påvist kvikkleire, og det ble gjennomført utredninger etter NVEs veilder «Planlegging og bygging i fareområder langs vassdrag». Det ble da igangsatt videre grunnundersøkelser, studering av topografi, faregradsvurdering, risikoanalyse og dokumentasjon for sikkerhet før og under byggingen. Deretter ble en tredjepartskontroll utført av NGI, forteller Bjørnbeth og fortsetter:

– Rent praktisk under byggeprosessen ble det gjort grundige beregninger i samråd med geotekniker, slik at når masse ble gravd ut for bygget, ble det delvis fylt opp igjen med skumglass. På den måten ble vekten av bygget og fundamentet lik den vekta av massen som ble gravd ut. Grunnen ble derfor ikke belastet mer enn den var før byggingen. 

Beholde de naturlige foholdene

Bjørnbeth forteller at det også har blitt påvist marin leire på Bønnløken mot Selbuhus. I den rapporten ble det antydet at leira strakk seg opp på oversiden av FV 705, som er innenfor det området som er regulert. 

– Det som er viktig når folk skal bosette seg i et område med kvikkleire, er at det legges rammer for hva som kan gjøres i det området. Det må vurderes i hvert enkelt byggetilfelle. Man gjør ikke ting som belaster grunnen unødvendig, man gjør ikke ting som vasker ut saltet som binder leira sammen og man skal være forsiktig med å fjerne vegetasjon og annet som gjør at området eroderes. Man skal ikke gjøre noe som belaster den naturlige tilstanden for mye. I de fleste tilfeller der ras har gått i nyere tid er det stort sett menneskelige tiltak som har utløst det. Det er om å gjøre å beholde de naturlige forholdene, forklarer prosjektlederen.

Som et korthus

Det var etter raset i Rissa at det ble besluttet å kartlegge skredfarlige kvikkleireområder i Norge. Over halvparten av denne typen skred i dette landet de siste 50 årene er utløst av menneskelig aktivitet. I Rissa var dumping av løsmasse i sjøkanten grunnet utbygging av et fjøs den utløsende årsak. Hele 330 mål jordareal med tolv hus og gårdshus raste ut i vannet. Seniorgeolog Anders Solheim i NGI forklarer dette om kvikkleire til forskning.no:

– Kvikkleire er dannet ved at leire er avsatt på sjøbunnen i de områdene der havet sto da innlandsisen trakk seg tilbake for ca. ti tusen år siden. Kvikkleire er omtrent som et korthus. Det er masse luft i et korthus, og når stabiliteten forstyrres, faller det sammen. Porene i leiren er i utgangspunktet fylt med saltvann. Strukturen er stabil så lenge det er salt i porevannet. Men så sirkulerer det regnvann og grunnvann gjennom massen og vasker gradvis ut saltet. Når kvikkleire forstyrres, flyter det i sitt eget porevann. Fast leire blir derfor som en suppe. 

I den samme artikkelen peker geologen på at slike skred ofte blir utløst ved ulike former for bygg- og anleggsvirksomhet. 

– Skal være sikre på at grunnen er trygg

Leder for plan, bygg og oppmåling i Selbu kommune, Jan Erik Marstad, sier at det alltid gjøres grundige undersøkelser av grunnen før nye byggeprosjekter settes i gang.

– Vi har geologiske kart som vi bruker som utgangspunkt. Deretter foretar vi alltid nærmere undersøkelser. Vi skal være sikre på at grunnen er trygg. Vi bruker nasjonale databaser som gir oss en viss oversikt, sammen med lokal erfaring der det trengs. Enkelte områder krever grundigere undersøkelser, og i Selbu er Tømra et slikt område, forklarer han.

I forbindelse med byggingen av Tømra barehage i 2009 ble det som nevnt foretatt grundige undersøkelser i forkant, og flere parter var involvert. I NVEs oppdaterte rapport fra 2015 er faregraden oppgitt som lav og risikoen i klasse 3 (der klasse 5 er høyest). Denne opplysningen ble gitt i en mail til Selbyggen fra sjefsingeniør i NVE Region Midt, Mads Johnsen.

KILDER: Forskning.no, «Selbu – en guide om bygda» (1995), NVE.