Krig og fred og en ekte urban cowboy

 – Hvor er du nå, Trond Morset?

– Jeg sitter på kontoret mitt hjemme i rekkehuset vårt på Nidarvoll i Trondheim. Her jeg bor sammen med kona mi, Eli, og Peder, den 2 år gamle sønnen vår. Jeg er akkurat ferdig med å legge ham, så nå kan vi snakke i fred og ro.

– En ny Peder Morset; ligger det en sterk symbolikk i det?

– Ja, eller i hvert fall en slags verdiarv. Oldefar var pasifist og sterkt opptatt av verdier som demokrati, likhet og frihet. Det er et sterkt ønske for sønnen min også. Og så håper jeg at han vil forstå verdien av ærlig arbeid. Det har aldri vært mer materiell velstand i Norge enn i dag og heller aldri sånn sterkt jag etter enda mer velstand. Blant de yngre er det et veldig sterkt fokus på hvordan en skal bli rik, og det synes jeg er en farlig utvikling. Men jeg er ennå bare i startfasen av barneoppdragelse, så vi får se. Jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste for at Peder skal bli et godt og ærlig menneske.

– Hva visste du om krigen under oppveksten?

– Bestefar (Tormod Morset journ.anm) var kurer og motstandsmann som utsatte seg for stor fare og sterke påkjenninger, både psykisk og fysisk. Men han sa ingenting om hva han hadde opplevd til meg, og så langt jeg vet, heller ikke så mye til andre. Alle var tause om hva familien hadde gjennomgått under krigen. Men allerede som guttunge var jeg veldig krigsinteressert og leste alle seks bindene av «Norge i krig». Jeg leser fortsatt mye krigslitteratur, og en av de beste krigsbøkene for meg er fremdeles «- Og tok de enn vårt liv» av Per Hansson. Ikke fordi den handler om vår familie, men fordi den viser de menneskelige kostnadene av krig.

– Peder ble torturert og henrettet og sønnen Oddmund, skutt under flukt. Var familiens ofre for store?

– Jeg tenker at ordet offer er for stort. Folk gjorde det de gjorde av nødvendighet, og det de følte var rett der og da. Og kanskje var det som skjedde etter krigen verre. Traumer, mareritt og psykisk uhelse kom til å prege mange av motstandskjemperne livet ut. Det var ingen hjelp å få for sår som skulle leges, og historien forteller oss at alkohol ble utveien for mange. Etter krigen ble bestefar sterkt opptatt av krigsseilerne og syntes de fikk for liten oppmerksomhet og hjelp i forhold til for eksempel «Gutta på Skauen» og motstandsgrupperinger sør i landet. Det er jeg veldig enig i.

– I Elisabeth Mathesons oppsetning av «Snømørkt» i Selbu kirke sto du på scenen i en SS-uniform. Hadde det ikke vært enklere for deg å spille en annen rolle?

– Elisabeth mente også det, og foreslo at jeg skulle spille rollen som en av Morsetsønnene. Når jeg endte opp som nazist, var det fordi jeg ville vise dualiteten i Selbu, men også i krigen. Bestefar påpekte at det var ingen som hata hverandre, og at de tyske soldatene var mennesker som vi. Det tenkte jeg mye på, og derfor ble det også mer interessant å spille rollen som nazist enn som helt.

– Hva annet enn krigslitteratur og bøker var du opptatt av i oppveksten?

– Det var musikk først og musikk sist. Jeg begynte tidlig ved det som den gangen het Selbu musikkskole og kom inn i et miljø med fantastisk dyktige lærere og medelever som var like opptatt av musikk som meg. Pål Steinar og John Oddstein inspirerte oss til å danne band, og det ble «Neadøls», Cash and Booze og til slutt Urban Cowboys, som fortsatt eksisterer. I forhold til folketallet er det oppsiktsvekkende mange fra Selbu som er blitt profesjonelle musikere, og det sier litt om nivået og kvaliteten på kulturskolen i Selbu.

– Var du selv inne på tanken om å gjøre musikken til levebrød?

– Nei, ikke den gangen. Etter ungdomsskolen gikk jeg to år på tømrerlinja ved Selbu VGS men i stedet for å ta lærlingeløpet og fagbrevet, hoppa jeg direkte over på musikk, dans og drama på Ole Vig på Stjørdal. Musikerkompis Kim Olve Breistrand gikk der, og han var nok en sterk medvirkende årsak til at jeg begynte å drømme om å bli utøvende musiker. Mens jeg gikk på Ole Vig, jobba jeg også kveldsskift på laften på Kjeldstad. Det var sammen med gammelkarene der jeg lærte å verdsette verdien av å gjøre et skikkelig håndverk og skape noe konkret som du kunne se resultatet av der og da.

– Hva skjedde etter Ole Vig?

– Jeg fikk meg kjærest og flytta til Trondheim der jeg begynte på musikkvitenskap/ teknologi ved NTNU. Jeg var også innom musikkteknologi, men feiga ut og tok aldri noen bachelor der heller. Jeg begynte å innse at det å bli frilansmusiker og vokalist var en høyst usikker og ganske skummel vei å gå, så da Bjørn Sigmund (Stokke jour.an.md) tipsa meg om Stjørdal Lyd, begynte jeg å ta småoppdrag for dem og også for Trondheim Lyd. Det balla på seg og ble stadig flere oppdrag, og med hele landet som arbeidssted, jobba jeg som frilans lydtekniker i 15 år.

– Det høres ut som et høyst usikkert levebrød?

– Ja, bare for å gi et eksempel: Da koronaen brøt ut, var jeg og kjæresten på ferie i Thailand. Da vi kom hjem to dager etter nedstengning, hadde jeg 70000 kroner på kontoen som skulle gå med til å betale restskatt. Norge stengte ned, og med null oppdrag i sikte, så det temmelig mørkt ut. Redningen kom fra Trondheim Lyd, som tilbød meg og flere frilansere faste jobber for å beholde oss i bedriften og i bransjen.

– Jobber du fortsatt i Trondheim lyd?

 – Ja, men nå som avdelings -og fagleder på lyd, noe som betyr at jeg har ansvaret for at folk har utstyret og kunnskapen de trenger på lydbiten. I tillegg turnerer jeg fortsatt med Gåte og Spidergawd. Det har vært en lang vei å gå, og jeg har opplevd veldig mye forskjellig. Det er et langt stykke fra Hyttbakken med Urban Cowboys og til utsolgt Spektrum og Elton John på Sverresborg, for å si det slik. Kona mi er produsent i Eventselskapet og jobber denne helga med festivalen på Festningen. Selv hadde jeg sist helg ansvar for teknisk avvikling på Pstereo-festivalen, så det er høyt tempo. Vi trives veldig godt med det akkurat nå og ser fram til nye utfordringer. Man kommer aldri helt i mål i denne bransjen.

– Er du fremdeles en urban cowboy?

– I formative år vil man jo gjerne flykte fra «barndommen» og sette seg litt i opposisjon, men når man blir eldre, lengter man kanskje tilbake til det litt enkle. Basert på aktiviteter i et bryllup på et lokalt samfunnshus for et par uker siden, så kan jeg vel trygt si at jeg har spor av en Urban Cowboy i meg og en liten del av Selbu enda.