Jørn Hoel i Selbu kirke. – Det er spesielle tider, men vi klager ikke

Av totalt 100 tilgjengelige billetter var det kun 16 tilskuere til stede under kveldens konsert med Jørn Hoel i Selbu kirke. Til gjengjeld fikk de som var der et nært møte med den folkekjære artisten. 

I kjent nordnorsk stil satt både praten og humoren løst underveis i konserten. Hoel tok seg tid til å ha samtaler med tilskuerne, og stemningen var lett og ledig. 

Som å «komme hjem»

Selbu er ikke et helt ukjent sted for Jørn Hoel. Han har gode venner som bor her, og i tillegg kunne han dele at han har et sterkt forhold til både selbuvotten og blåmuggosten Selbu Blå. 

– Jeg husker en gang jeg var her i «gamle dager». Da sto det en gigantisk vott ved veien her som jeg tok bilde sammen med. Og så måtte jeg bare ringe mamma å fortelle om den store votten. Gjennom hele oppveksten og i voksen alder har jeg brukt mye selbuvotter, og det var mamma som strikka de til meg. Så det å komme hit er nesten som å komme hjem, fortalte Hoel oppriktig fra scenen.

Artisten er også godt kjent for å ha en stor interesse for det kulinariske, og derfor var det også naturlig å trekke frem en av Selbus fremste merkevarer; Selbu Blå. 

Varierte rytmer

Med seg hadde han to dyktige musikere, og sammen med hovedpersonen selv på gitar skapte de et fyldig og komplett lydbilde. Tore Blestrud trakterte pedal-steel gitaren, og Alexander Pettersen satt på sitt instrument, en cahon, og produserte rytmekompet. Sammen bevegde de seg fra visesjangeren, over til de latinske rytmene og tok dessuten noen svingturer innom countryen.

Fornøyd på tross av få tilskuere

Hoel var fornøyd etter konserten, selv om han må innrømme at det er spesielt å spille for så få. 

– Jeg hadde selvfølgelig kunne ønske meg at flere tok turen, men folk er nok skeptiske i forhold til koronasmitte enda. Det er ikke bare for meg dette gjelder, men jeg snakker med andre artister som kan fortelle det samme. Det har vært et meget spesielt år, men vi klager ikke, sier Hoel og fortsetter: 

– For oss spiller det egentlig ikke så stor rolle. Vi syns det er så artig å spille sammen, og syns det fungerer veldig godt med denne besetningen. Vi spilte sammen også sommeren i fjor, og da var det en del som kom på konsertene. Men vi fikk svi utpå høsten for den sommeren, så det spørs om folk er litt mer avventende i år. 

Hoel sitter og gnir seg på fingrene, og kan fortelle at de gjør skikkelig vondt. 

– Ja, det er merkelig. Jeg er så ute av spilletrening, at den harde huden på fingene har kommet bort. Det gjør skikkelig vondt å spille. Det spørs om jeg ikke må få noen til å fikse tynnere strenger til meg, ler artisten. 

For Hoel og gjengen går ferden videre i kveld til Selbusjøen Hotell og Gjestegård. 

– Vi skulle egentlig overnatte et annet sted, men jeg syns det hotellet er så trivelig, så jeg ønsket å bo der. Jeg syns også at Arild er en trivelig kar. Det skal bli godt å sette seg i solveggen med en pils, avslutter Hoel. 

PUBLIKUMSREAKSJONER:

Jørn Møllenhus: 

Jeg ble bedt med av Elin, og syns dette ble en fin opplevelse. Syns det var fint at han tok seg tid til å snakke med publikum, og at han brukte mye humor. Kveldens favoritt: jeg likte spesielt godt «Lost in the tango». 

Elin Møllenhus: 

Jeg så at han skulle komme til Selbu, og bestemte meg for å se om det var tilgjengelige billetter. Og det var det jo! Det var synd det ikke kom flere, for dette syns jeg var en veldig fin konsert. Kveldens favoritt: Jeg er veldig glad i sangen «Ei hand og holde i».

Anne Setsaas (t.h): 

Jeg syns det var veldig koselig å få kulturelt påfyll i disse dager. Jeg bor egentlig sørafor og er vant til å dra på konserter der, og så har jeg et småbruk på Selbustrand. Det var fint å kunne få med seg dette. Jeg er generelt glad i våre kjente visesangere. Kveldens favoritt: Har en drøm og Lost in the Tango. 

Berit Setsaas(t.v): 

Vi var jo unge på 80-tallet da vetdu, og husker jo godt musikken til Hoel fra den tiden. Det var synd det ikke var flere som kom. De gikk glipp av en veldig fin konsert. Kveldens favoritt: Har en drøm og Lost in the Tango.