– Jeg har erfart at Selbu har en god demensomsorg

 – Å sørge over en kjær ektefelle som gradvis forsvinner, men som samtidig lever, er en svært krevende øvelse. Erik fikk en diagnose som forandret alt. Han var ikke lenger den mannen jeg giftet meg med for 21 år siden. Hvis ikke demensteamet og det kommunale hjelpeapparatet hadde stått parat på et tidlig tidspunkt, vet jeg ikke om jeg hadde klart det, sier Ruth Sidsel.

Endret personlighet

Familien Magnussen flyttet fra Klæbu til Selbu og kjøpte seg hus på Selbustrand i 2015. Erik hadde tidligere jobbet som tømrer og vaktmester, men var på det tidspunktet uføretrygdet. Ruth Sidsel, som er fagutdannet kokk med lang praksis fra Selli Rehabiliteringssenter i Klæbu, fikk jobb ved Selbu sykehjem der hun fortsatt jobber som kokk i hundre prosent stilling. Mens tre voksne barn for lengst har flyttet ut, bor yngstesønnen, Stig Magnus (20), fortsatt hjemme.

– Allerede i 2017 kom de første tegnene på at noe var i ferd med å skje med ektemannen, forteller Ruth Sidsel.

– Han som før var en aktiv og sosial mann, ble mer og mer taus og passiv og begynte å surre med dagligdagse ting som å lage mat og ordne i huset. Han hadde bortforklaringer på alt og endret personlighet. Etter hvert begynte jeg å få en fryktelig mistanke om at uoppmerksomheten og utfordringene hans skyltes noe mer enn vanlig glemsomhet, forteller Ruth Sidsel.

Hun bestilte time hos fastlegen, men fikk lite gehør for sine mistanker.

 – Erik ble grundig undersøkt, men legen fant ingenting som feilet han. Jeg klandrer hen ikke. Dette var på et tidlig stadium av sykdommen, og en lege er bare ett menneske hen også. Dessuten må det være vanskelig å stille noen diagnose når pasienten ikke evner å være samarbeidsvillig, sier hun.

– Diagnosen kom som en lettelse

– Erik ble gradvis dårligere, og en svært vanskelig tid fulgte, forteller Ruth Sidsel.

– Med pandemien fulgte isolasjon og ensomhet. Vennene forsvant, og den sosiale kontakten ble redusert til et minimum. Jeg var alene om ansvaret for en mann som levde mer og mer i sin egen verden, samtidig som jeg skulle skjøtte jobben min på sykehjemmet og ordne opp i alt hjemme. Den dårlige samvittigheten gnog hele tiden. Jeg ble irritabel og oppfarende og gikk med en konstant følelse av å ikke strekke til, sier Ruth Sidsel.

Erik strevde med flere helseproblemer, og høsten i 2021 fikk han et rehabiliteringsopphold i Meråker. Der oppdaget de at det var noe som ikke stemte, og henviste han til en nevrolog på St Olav.

– Da diagnosen Alzheimers endelig kom, var det egentlig en stor lettelse, sier Ruth Sidsel som oppi det hele selv fikk en kreftdiagnose.

– Brystkreften ble oppdaget tidlig, og jeg slapp cellegift. Jeg hadde mistet nattesøvnen og gått på felgen lenge, og da blir du også mer mottakelig for sykdom. Mitt råd til andre som er nær pårørende til noen med demens, er at de ikke må glemme å ta vare på seg selv. Søk hjelp før det er for sent, sier Ruth Sidsel.

Avgjørende avlastning

Men nå var hun ikke alene om ansvaret lenger. Demensteamet i kommunen kom på banen, og spesialsykepleier Brit Sissel Lien ble en helt uvurderlig støtte i tiden som fulgte.

– Sammen med andre demente fikk Erik delta i dagtilbudet på Åbiten og relevante aktiviteter gjennom frivilligsentralen. Noen fra omsorgstjenesten kom og hentet han om morgenen og kjørte han hjem igjen om ettermiddagen, forteller Ruth Sidsel.

– Like viktig var det at han fikk en støttekontakt som tok han med på turer og en ukentlig «jobbe-dag» med litt sysselsetting, mener hun.

– Det var ingen hvem som helst. Jeg må bare si det; som tidligere vaktmester i kommunen og med sin medmenneskelige innsikt, visste Arne Nypan akkurat hva som skulle til for at Erik skulle føle mestring og trygghet.

Hva denne avlastningen betydde for henne, har hun nesten ikke ord for. Nå fikk hun to dager for uka da hun kunne slappe av og tenke på seg selv.

– Det var helt nødvendige pustepauser. Alzheimer tar ikke bare pasienten, den rammer også nære pårørende hardt, sier hun.

– Jeg kan komme på jobb og si at jeg har en dårlig dag

Etter en lengre periode med avlastningsopphold, fikk Erik fast plass ved Selbu sykehjem i juni i år.

– Jeg hadde håpet og trodd det så lenge, men kunne ikke være sikker før den endelige bekreftelsen kom. Det var en helt vanlig dag, men da jeg kjørte hjem fra jobb, var gresset grønnere, himmelen blåere og løvetanna gulere enn jeg noensinne kunne huske, sier Ruth Sidsel som avslutningsvis vil fortelle hva arbeidsplassen, kollegene, personalet på sykehjemmet og hjemmetjenesten har betydd og fortsatt betyr for henne.

– Når vi møter folk som er i krise og sorg, har mange av oss så lett for å skygge unna. Det har de jeg jobber sammen med aldri gjort. Jeg møter forståelse og føler meg ivaretatt. Jeg kan komme på jobb og si at nå har jeg en dårlig dag. Jeg trenger ikke late som jeg har det bra. Og når jeg møter noen i korridoren, kan jeg få et klapp på skuldra og et velmenende spørsmål om hvordan jeg har det.

– Heldige som bor i Selbu

Det er også kollegene som hjelper henne med den dårlige samvittigheten.

– I begynnelsen besøkte jeg Erik hver dag. Jeg tror fortsatt han kjenner igjen meg, men jeg tror ikke nærværet mitt betyr noe for ham lenger. Derfor er det godt når noen av pleierne sier jeg bare må dra hjem etter jobb, at de passer på ham og ringer hvis det er noe. Akkurat nå er det slik det er. Hjemme har jeg en sønn som har mistet pappaen sin, og det er fire barnebarn som skulle hatt en frisk og oppegående bestefar. Vi må være sterke og hjelpe hverandre. Og så er vi veldig, veldig heldige som bor i Selbu.