Iris og sjokoladefabrikken

I 1964 ga forfatteren Roald Dahl ut det som skulle bli en av verdens meste leste barnebøker; «Charlie og sjokoladefabrikken». I ei lita grend i Selbu skrives også et sjokolade-eventyr. Bare at det er fra virkeligheten.

Syv år er gått siden Iris Martinsen-Aune tok beslutningen om å avvikle driften av det populære kurs- og konferansesenteret, Selbutunet. 

– Den viktigste årsaken er behovet for mer tid til barna og familien og et sterkt ønske om å styre mitt eget liv, uttalte gründeren til Selbyggen og røpet samtidig at hun ville satse videre på produksjon av salgssuksessen «Sjokoladefryd.» 

Våren 2017 ble Selbutunet solgt, men enda noen år fortsatte sjokolade-produksjonen i kjellerlokalene der. I 2019 startet ombyggingen av driftsbygningen i hjemme i Barogarden, og sommeren etter sto nye produksjonslokaler klare, og all produksjonen ble da flyttet dit.  Siden da har salgsvolumet mer enn doblet seg år for år og prisene og utmerkelsene haglet inn over en arbeidsstokk som i dag teller cirka 40 ansatte fordelt på 20 årsverk. 

Tittelen «Årets Gasellevinner i Midt-Norge» vitner om at «Jentene på Tunet» ikke bare produserer god sjokolade, men at de også er en vekstbedrift av de sjeldne.     

«I fjor (2021) hadde «Jentene på Tunet» over 37 millioner i omsetning som er en vekst på eventyrlige 722,16 prosent. Av det satt de igjen med et overskudd på 10 millioner», skrev avisa Dagens Næringsliv, som står for kåringen av den prestisjetunge prisen.  

Selbyggen ankommer sjokoladefabrikken til avtalt intervju mandag 28.november. Tilfeldigvis blir det dagen etter at «Jentene på Tunet» nok en gang hadde gjort seg bemerket utenfor landets grenser, denne gang med bronse og tredjeplass, etter USA og Japan, i VM i sjokolade-laging.  

Men lederen av suksessbedriften er lite villig til å snakke om medaljer og utmerkelser.  

– Vi begynner nok å bli litt bortskjemt av alle prisene. Denne siste her er en bekreftelse på at vi er kommet opp på et høyt nivå også internasjonalt, og at utenlandske aktører blir interessert i å selge sjokoladen vår. Klart vi setter stor pris på det. Men for meg er det en kortvarig glede, den ekte og varige gleden, det vi virkelig jobber for finner du her, sier Iris og viser veg inn i fabrikklokalene der de ansatte er tatt ut av produksjonen for å få unna jule-bestillingene og pakke ned godbitene som kunder over hele Norge og delvis også i utlandet venter på.  

– Når jeg kommer på jobb om morgenen og hører latter og godlynt prat på mange forskjellige dialekter og ulike språk mellom veggene her, da tar jeg det som et tegn på at de ansatte trives. Å jobbe for et felles mål og et godt arbeidsmiljø preget av raushet og omsorg for hverandre, er og blir den egentlige drivkrafta mi. Jeg får styrke og ny energi når jeg ser at det knyttes vennskap, ikke bare kollegialt gjennom jobben, men også på fritida, sier Iris og forteller om en jente som ringte og fortalte at hennes store drøm var å jobbe ved sjokoladefabrikken i Selbu. 

– Hun var fra Sandnes og ble ansatt nå i vår. Nå kommer også samboeren hennes etter og vil bosette seg her i Selbu. Jeg blir stolt og glad når slike ting hender, det betyr at vi bidrar til flere arbeidsplasser og verdiskapning for hele kommunen, sier Iris som også forteller om det motsatte, at hun mister ansatte hun er blitt glad i og som hun så gjerne skulle beholde. 

– Det var en gutt fra Eritrea. Han var her i fire år og var en fantastisk ansatt. Men en dag kom han sa: Sjef, jeg må snakke med deg. Sjef, jeg må slutte her fordi jeg skal flytte til Oslo til familien min. Men jeg vet du har det travelt sjef, så jeg kan vente til det blir litt roligere. 

– Han fikk en stående invitasjon om å komme tilbake når som helst. Men det ble takk og farvel og mange tårer. Vennskapsbånd som knyttes og ansatte som trives og blomstrer; for meg vil det alltid bli den viktigste delen av jobben, sier Iris. 

Bedriftslederen og tobarnsmoren; når vi undres på hvordan hun får det til å henge sammen, hvor den spinkle, vevre skikkelsen tar kreftene og energien fra, tar Iris oss med til Vestvågøy i Lofoten der hun vokste opp som den yngste av ni søsken. 

– Ostad var ei bitte lita grend med 6-7 husstander. Pappa var malermester og drev en liten butikk som solgte maling, tapet og gulvbelegg. Mamma var hushjelp hos et eldre søskenpar og brukte kvelder og netter til klesvask og husarbeid som måtte gjøres hjemme. I tillegg hadde vi et lite småbruk med sauer, noen høns og ei ku. Alltid ei Dagros. Når den gamle kua måtte slaktes, fikk vi ei ny Dagros, forteller Iris som tidlig fikk et nært forhold til dyr. 

– Vi søsknene fikk ansvar for hver vår sau, og vi lærte oss å spinne og tove garn av ulla. Men hver høst når den lokale slakteren kom til gårds, opplevdes som en katastrofe. Lamma og sauene var kos og trivsel, vi så aldri på dem som mat.  Vi nekta å spise fårikål, og jeg husker jeg var fykende sint på mamma som deltok i slaktinga, sier Iris. 

– For å få det til å gå rundt, måtte alle ungene hjelpe til både ute og inne. De eldste fikk ansvar for de yngste, og slik går arbeidsevne og ansvarsbevissthet i genene. Arv og miljø, hos oss var det nok begge deler, sier Iris og forteller om hvor stolt hun var da hun tolv år gammel måtte være stedfortreder for moren som hjemmehjelp hos det eldre søskenparet.  

– Ragna på 92 og Astri på 94; de takket og var så fornøyde med jobben jeg gjorde. Jeg tjente mine første penger, men mye viktigere var mestringen jeg følte; den første spiren av voksen arbeidsglede og det å gjøre gangs arbeid, sier Iris. 

Aktive Iris som aldri kunne sitte stille måtte jobbe med noe praktisk. Det var frisør hun tenkte å bli, men da bestevenninnen kom inn på kokkelinja ved den videregående skolen, ombestemte hun seg og gjorde det samme. Næringsmiddelteknisk fagskole ble ikke det hun hadde tenkt. Etter førsteåret hoppet hun av og dro til Oslo der alle søsknene hennes bodde. 

Med fagbrev som kokk i lomma var det ikke vanskelig å få arbeid. Men etter å ha jobbet i mange år på restauranter, sykehjem, sykehus og som kjøkkensjef, konseptutvikler og matfaglig ansvarlig ved ulike etablissementer og bedrifter, kom driven etter noe mer. 

– Jeg ville bli kostholdsøkonom, men for å komme inn på Høyskolen i Akershus måtte jeg ha studiekompetanse og artium. Jeg har aldri vært noen lesehest, så det ene året ved Kristiania private gymnas i Oslo ble skikkelig tøft med pugging og lesing både dag og natt. Men når du er sta nok, så går det meste, sier Iris som tror oppveksten med åtte eldre søsken gjorde henne bestemt og målbevisst.

– Skulle jeg få igjennom det jeg ville, var det en dyd av nødvendighet. At du tidlig lærer deg at du må sette deg mål og kjempe for å nå dem, kan komme deg til gode senere i livet, mener hun.  

Det står alltid noen bak. På fritida jobbet Iris som instruktør ved SATS treningssenter i Oslo. Det gjorde også en sivilingeniør og odelsgutt fra Selbu. Eivind Aune fant sin Iris, eller kanskje var det omvendt. Uansett ble de ganske fort samboere og etter hvert foreldre til Even. Nora, ble født høsten 2008, like etter at de hadde flyttet til Eivinds heimgård, Barogarden i Selbu.

-Jeg skjønte ganske fort at Eivind hadde sterke bånd til Selbu, og at vi kom til å ende der, sier Iris og forteller om første gangen hun skulle være med til Barogarden for å hilse på sine kommende svigerforeldre. 

-Vi kjørte oppover Østerdalen da jeg merket at Eivind begynte å snakke så merkelig. Da vi kom så langt som til Tydal, forsto jeg nesten ingenting av den merkelige dialekten han plutselig hadde lagt seg til. På trappa hjemme i Barogarden sto Eivinds foreldre og venta på oss. I min familie pleier vi å hilse på hverandre med en god klem, men jeg skjønte fort at det ikke var vanlig her. Oddrun ble bare brydd og tilbakeholden, men bestefar Bjørn tok seg på tak og ga meg en skikkelig bamseklem. Og inne i stua var troppene samlet rundt kaffebordet. Jeg følte meg velkommen fra første stund og lærte fort at når du gjest i Barogården, så må du «åttå». Ja, no må du forsyne deg, Iris og virkelig «åttå!  

Hva Bjørn og Oddrun var laget av forsto Iris til fulle da hun og Eivind kjøpte Selbutunet i 2010 og begynte å renovere og forvandle den gamle skogsbruks-skolen til et moderne kurs- og konferansesenter med selskapslokaler og 30 overnattingsplasser med minikjøkken og oppholdsrom. Eivind hadde sin egen jobb å skjøtte, og i starten gjorde Iris mesteparten av arbeidet selv. Tobarnsmoren fylte alle roller, fra oppussing, maling, og innredning til markedsføring, daglig ledelse og kjøkkentjeneste. 

– Det ble lange arbeidsdager, ofte fra fem om morgenen til sene kvelden. Det hadde aldri i verden gått uten besteforeldrene, sier en takknemlig Iris i dag. 

-Bjørn og Oddrun hjalp oss med alt, passet barna, redde opp senger, vasket gulv og tok oppvasken. Oddrun var et arbeidsjern og overskuddsmenneske uten like. Selv om hun hadde fulltidsstilling på Selbu sykehjem, var det aldri nei å få. For barna var hun en hjertevarm og raus bestemor, og for meg og Eivind en lojal støttespiller vi alltid kunne regne med, sier Iris om svigermoren som etterlot seg et stort tomrom og savn da hun gikk bort i 2017. 

En annen ting hun berømmer svigerforeldrene for er at de aldri motsatte seg planene deres, men tvert imot støttet og oppmuntret dem. 

-Sjokoladefabrikk i den gamle låven!!! Oddrun og Bjørn tilhører en generasjon og ei tid der nøysomhet og forsiktighet var en dyd av nødvendighet, så jeg skjønner jo at det måtte høres helt vilt ut. Men aldri, ikke en eneste gang, kom de med innvendinger og negative kommentarer til det. 

Iris og Eivind har bygd opp en bedrift som de eier og driver sammen. Mens Eivind tar seg markedsføring og styrer det økonomiske, har Iris ansvaret for produksjonen og den daglige ledelsen av bedriften. På mange områder er de forskjellige, men det behøver ikke være noen svakhet, mener Iris.

-Eivind er ikke i stand til å lage en eneste sjokoladebit, og hvis jeg skulle jobbet med tall og markedsanalyser dagen lang, hadde jeg ikke hatt det noe bra. Fellesnevneren vår er stor arbeidskapasitet, og at vi utfyller hverandre veldig bra. Ingen er gode alene. Sammen er vi best. Kanskje kan jeg tillate meg å ta i litt, og si at vi er et drømmeteam for en liten bedrift? undres Iris. 

– Det er likevel ikke snakk om å kvile på laurbærene, understreker hun.  

-Vi må hele tiden tenke utvikling og forbedring og prøve å utnytte potensialet vårt best mulig. Sjokolade er en sesongbetont vare rettet mot høytidene jul og påske. Med tanke på de ansatte og jevn sysselsetting hele året, er vi allerede godt i gang med å utvikle et nytt produkt som er retta mot sommeren. Italiensk iskrem, det blir kjempespennende!  

Øyene lyser av gode smil, og du ser det egentlig på hele henne; -etter at jeg kom til Selbu har jeg aldri hatt det så godt som nå, sier Iris. 

-Selv om vi fortsatt må jobbe hardt, trenger vi ikke stå på dag og natt lenger. Vi har fri alle helger og fast arbeidstid fra klokka 7.30 til 15.30. For familien betyr det at vi får mye mere tid sammen.  Jeg prøver å ikke tenke på alt vi har vært nødt til å forsake i alle disse årene, men heller nyte dagene som de kommer. 

Hun har så mye å være glad for; 16-åringen Even som går på bygg-anleggslinja ved Selbu VGS og som er en lidenskapelig jeger og fisker på fritida. Og Nora som er en ivrig håndballspiller og allerede har fast jobb i pakkinga. 

-Jeg ser ikke for meg at Even blir noen sjokoladeekspert, da heller Nora som tenker litt på å utdanne seg til konditor.  Ungene våre har en levedyktig og bærekraftig bedrift å overta når den tiden kommer, men aldri om vi kommer til å legge noe press på dem. De må stå fritt og ta sine egne valg, sier Iris og forteller om gylne øyeblikk når hun dilter etter Even på jakt-turer i skog og fjell og gråter gledetårer når han braser på kjøkkenet og inviterer en kompis på rypebryst og fløtegratinerte poteter. 

Og så den nye hytta de er i ferd med å bygge ved Østrungen. 

-Vi solgte den gamle setervollen og bygger en ny hytte med innlagt strøm og alle fasiliteter. Da slipper jeg å vaske muselort og streve med alt som er tungvint i ei gammel hytte. Vi kan dra opp fredags ettermiddag og gå turer og kose oss hele helga. Jeg gleder meg sånn. Det er nesten for godt til å være sant, stråler Iris. 

Hun har gjemt en annen slags glede til slutt; leser opp hilsenen som hun nettopp har fått fra søsteren i Oslo. 

«Kjære Iris, jeg håper du tar vare på deg selv. Jeg vet at du har det travelt.  Hilsen Ann Nellie.»

Kanskje den egentlige forklaringen på hvorfor Iris bestemte seg for å avvikle Selbutunet og satse på sjokoladeproduksjon ligger der. 

For forut for beslutningen i 2017 fikk Iris også en telefon fra Oslo; den gangen fra en annen søster som fortalte at hun hadde fått en kreftsvulst på hjernen og ba henne komme så fort hun kunne.   

-Akkurat da var Trønderenergi i ferd med å avslutte helge-oppholdet og årsfesten for sine 400 ansatte på Selbutunet. Å ikke kunne kaste meg inn i bilen og kjøre av gårde straks, holde omkring den syke søsteren min og være nær når hun trengte meg som mest. Det var… Det var noe jeg ikke ville oppleve mer, sier Iris.  

Hun tar en pause og fortsetter: 

– Der og da var det ingenting annet som betydde noe. Ja, kanskje var det den kvelden jeg tenkte tanken første gangen: Jeg vil ikke være i en livssituasjon som hindrer meg i å stille opp for mine nærmeste. 

De hun er glad i og de som er glad i henne. Begge foreldrene og tre av søsknene er døde av kreft, og to av søsknene lever med kreftdiagnose. I tillegg har Eivind og hun mistet to av sine nærmeste venner av samme sykdom.  

Det er det eneste hun er redd for, at hun selv eller noen av hennes nærmeste skal bli alvorlig syk. Men det er godt å tenke på at hvis det skulle skje, at hun da kan stille opp for dem. 

-Jeg er blitt veldig bevisst på at livet er her og nå. Det kan ikke settes på vent, avslutter Iris.