Innlegget er delt 9.100 ganger. Vet du hvem den ukjente selbujenta kan være?

Den 15. januar begynte et innlegg å florere på Facebook. «Kan noen hjelpe?» var tittelen sammen med et bilde av et par selbuvotter. Forfatteren av innlegget heter Marit Meistad, og kunne videre fortelle en morsom og spesiell historie som involverte hennes mor og bestefar, noen votter og et skrivebord.

«Morfar og brødrene hans eide og drev en møbelfabrikk, Alfr. Sand AS, i Flekkefjord. En gang på 50-tallet fikk morfar et brev fra ei ung jente i Selbu som hadde så lyst på et av skrivebordene som de produserte. Hun hadde ikke råd til å kjøpe et, men hun strikket Selbuvotter og lurte på om hun kunne betale med votter. Det fikk hun lov til», skriver Marit i innlegget før hun avslutter:

«Min mor, Martha Sand Meistad, har ennå dette paret som er mye brukt, og hadde syntes det var morsomt å komme i kontakt med hun som har strikket dem. Jeg blir glad om noen kan dele dette innlegget, spesielt om du har venner i Trøndelag.»

Hvem er hun?

I skrivende stund er innlegget delt mer enn 9100 ganger av mennesker fra hele landet og over 140 stykker har kommentert og tagget venner som muligens kan vite noe. 

Hvem var egentlig denne mystiske jenta fra Selbu som bestemte seg for å bytte til seg et skrivebord fra Flekkefjord ved hjelp av egenproduserte selbuvotter? 

– Jeg syns det var en spesiell måte å gjøre det på. Hun hadde lyst på en ting, og innså at den eneste måten var å strikke for å få det til. Hun måtte ha hatt god tilgang på garn og vært svært dyktig. Vottene er veldig pent strikket, sier Martha Sand Meistad på telefon fra Flekkefjord.

– Jeg måtte ha vært rundt 15 år gammel, og jeg husker da far kom hjem med disse vottene. Han hadde fått spørsmål fra ei jente på rundt 12 år. Min far var snill og opptatt av å hjelpe folk, og han ga uttrykk for at han syns at dette var et fint initiativ fra jenta. Som aktiv søndagsskolebestyrer var han opptatt av å gjøre det han kunne for folk. 

Livskraftig møbelfabrikk

Marthas far drev møbelfabrikken Alfr. Sand AS sammen med brødrene sine. Fabrikken ble opprinnelig startet av deres far igjen, i år 1900. Hun forteller om en livskraftig bedrift med over 50 ansatte på det meste. 

– Fabrikken eksisterte helt frem til 1982. Da begynte flatpakkene å komme. Folk var ikke lenger villig til å betale kostnadene for møblene fra fabrikken. Men min far sa at «vi sluttet med ære», altså uten gjeld og den slags. Han var også blitt såpass gammel at det var naturlig å gå av med pensjon, forteller Martha som sier at selve butikken eksisterer fortsatt og drives av hennes fetter. 

Hadde lyst på et lekse- og skrivebord 

Martha husket på den spesielle historien om selbujenta i jula, da hun og døtrene begynte å snakke om det ved en tilfeldighet. 

– Jeg tenkte at det kunne være moro å vite om dette mennesket fortsatt lever og eventuelt komme i kontakt med henne. Jeg blir selv 80 år snart, og innser at det er mange på min alder som ikke er her mer, selv om folk jo lever lengre i dag, sier Martha mens hun mimrer tilbake:

– Jeg fikk antagelig se brevet den gangen, for jeg husker han snakket om det når han kom hjem fra jobb.

Hun kan ikke huske å ha sett brevet siden, og det finnes heller ikke lenger et arkiv det går an å bla seg gjennom.

– Men jeg har funnet en gammel brosjyre som kan vise den aktuelle pulten det er snakk om. Den ble avertert som en lekse- og skrivepult, forklarer Martha og forteller videre at modellen het DUX. 

Den ble laget i lys ask og mahogni, og er 110 cm lang, 55 cm høy og 73 cm dyp. Det kan også hende at et merke med fabrikkens logo er å finne et eller annet sted på skrivebordet. 

– Muligens i en skuff, eller på undersiden. Den avbilder noe som ligner på et bord med bokstavene A, S og F rundt, forteller Martha. 

Hun understreker at hun er usikker på om logo er synlig, eller om den er slik hun forklarer da det er vanskelig å si om den har vært slik i alle år.

På spørsmål om hvor mange par jenta hadde betalt med, kan ikke Martha komme med noe sikkert svar: 

– Jeg antar at det måtte ha vært flere enn ett par. Jeg fikk ett, men jeg ser for meg at far kanskje kunne ha gått rundt og spurt folk om det var noe de hadde behov for, og dermed gitt de bort. Dette er jeg usikker på. Jeg har i alle fall brukt mitt par i alle år siden den gang, og hatt de med meg på forskjellige steder jeg har bodd. De er fortsatt like fine, forteller hun med glede.   

Enorm interesse

At Facebook-innlegget skulle ta slik av som det har gjort er vanskelig å skjønne for familien fra Flekkefjord.

– Vi hadde aldri trodd at interessen skulle bli så stor. Det er jo helt utrolig. Vi har kommet i kontakt med bekjente og familiemedlemmer vi ikke har snakket med på lenge, så det er jo gøy. Men at folk skulle engasjere seg så mye rundt dette, det tror jeg må ha noe med koronaen å gjøre. Det er mulig at folk har litt lite å finne på om dagen, ler Martha. 

Vet du hvem denne jenta, nå eldre kvinnen, kan være? 

Ta kontakt med Selbyggen, så skal vi videreformidle og opprette kontakt.
E-post: oda@selbyggen.no, Tlf. 917 69 448.