Ingen fred uten frihet – derfor ble alt som det ble

19. mai 1943 ble motstandsmannen Peder Morset henrettet og skutt på Kristiansten festning i Trondheim. – Han var en fredens mann og så ikke for seg noe liv uten frihet, sier Svein Morset som i forbindelse med årets fredsjubileum har sagt ja til å dele noen tanker om valget bestefaren tok og Morsetfamiliens kamp under andre verdenskrig.    

-Stilt overfor vanskelige avgjørelser har vi alle muligheten til å ta et valg. Hvis vi ikke gjør det, er vi unnfallende. For Peder var det aldri aktuelt å gå utenom og velge den letteste løsningen. Han tok den vanskelige veien, og konsekvensene av det ble fatale. Far Tormod sa det så greit: Du skal aldri gjøre urett mot mennesker eller dyr. Hvis du tar et valg som vil føre til det, vil det før eller siden slå attende på deg sjøl. De ordene forklarte veldig mye for meg, for jeg tror det var slik Peder tenkte også. Størst av alt var friheten, hvis han vek tilbake og unnlot å kjempe for den, gjorde han urett mot alt han sto for og selve livet. Det ville vært et valg han ikke kunne klare å leve med.   

Peder var lærer og klokker og kom fra en familie med sterke kristne tradisjoner. Tror du valget hans var religiøst motivert?

-Det spørs hva du legger i ordet religiøs. Selv om han var klokker, tror jeg egentlig ikke han var noen kirkens mann. Hans religion var ikke grunnfestet i den puritanske kristendommen, men derimot i en veldig respekt for menneskeverdet og grunnleggende tro på det gode i livet. Jeg ble født ti år etter krigens slutt og fikk dessverre aldri kjenne Peder som bestefar. Men jeg ser for meg en humoristisk og godlynt mann som likte seg best i utearbeidet på gården og når han fikk være ute i naturen. Hvis han hadde levd i dag, så tror jeg kanskje at han hadde vært humanetiker.

Var det tilfeldigheter eller et bevisst valg som førte til at Peder ble involvert i det illegale motstandsarbeidet?  

-Peder var en opplyst mann og visste godt hva som foregikk ute i Europa. Han så med stor uro på nazistenes fremmarsj i Tyskland, og da angrepet på Norge kom, var han nok bestemt på å gjøre det han kunne for å kjempe imot. Men alvor ble det først våren 1942 da Quisling bestemte seg for å nazifisere de norske skolene, og Peder var blant de 36 trønderske lærerne som ble sendt til «spesialbehandling» på Ørlandet. Det var nok der han kom i kontakt med motstandsfolk som sto i direkte kontakt med de lovlige norske myndighetene i London og av dem ble forespurt om å ta på seg et konkret oppdrag i kampen mot fienden. Så slik sett kan en si at det var tilfeldigheter, men samtidig et bevisst valg.

Hva gikk dette oppdraget ut på?

Hitler hadde nå bestemt seg for å ta Russland og tyske hærstyrker sto ved Kaukasus og Volga. Regjeringen i Moskva ba desperat om store leveranser og krigsmateriell fra England og USA, og fra høsten 1941 ble Murmansk- ruten fast organisert. Men Nazi-Tyskland hadde overført store deler av sin overvannsflåte til norskekysten, og sammen med ubåtene og jagerflyene utgjorde denne en konstant trussel mot ethvert handelsskip som la ut på den lange ferden mot de russiske havnebyene. Skulle de allierte ha noen mulighet for å holde Murmansk-rutene gående uten alt for store tap, måtte de daglig ha meldinger om de tyske krigsskipenes posisjoner og aktiviteter. Etter hvert klarte de å bygge opp et effektivt etterretningsvesen langs hele Trøndelagskysten, og oppdraget Peder fikk var å finne noen som kunne opprette en kurerrute til Sverige og derifra skaffe radiosendere og kodebøker til den norske etterretningstjenesten.  

Selv var Peder for gammel til å klare den lange turen over til Sverige, og det ble din far Tormod som tok på seg det farefulle oppdraget. Fortalte han noe om kurervirksomheten og turene sine til Sverige etter krigen?

-Nei, ingenting. Far sa aldri ett eneste ord om det han hadde opplevd under krigen til oss guttene. Men det var mye folk innom på Kleset, og små gryter har også ører. Men det var vel først da boka til Per Hansson kom ut i 1963 og «Tok de enn vårt liv» ble lest høyt for oss på skolen, at jeg virkelig forsto hvilken kamp familien hadde stått i. Den dag i dag er det vanskelig å begripe hvordan Tormod klarte de lange turene i det øde fjellskapet; fra hjemme på Kleset og over Bringen, Bukkhameren, Vigelfjella og ned til Funesdalen i Sverige. Fulgte det transformatorer med radiosenderne, kunne ryggsekken hans veie nærmere 30 kilo. Ti- tolv mil tilbake til Selbu, alltid alene og uten en gang å ha en sovepose å krype ned i når han hadde gravd ut snøhula for natten. Og så har jeg tenkt mye på Marit, så utslitt og fra seg av angst og bekymring hun sikkert var når Tormod ble borte i dagevis. Selv om Peder trolig aldri fortalte henne noe, skjønte hun helt sikkert at sønnen var ute på farlige oppdrag.  

Hvordan fikk han radiosenderne til Trondheim?

-Det vet jeg egentlig ikke så mye om, annet enn at han fikk skyss med tømmerbiler som kjørte fra Selbu og at han plasserte sekken med utstyret på en avtalt plass i Trondheim. Han møtte aldri de som hentet materiellet og våpnene. Hans eneste kontakt var Johanna Matheson ved folkebiblioteket i Trondheim. Av henne fikk han på en finurlig måte beskjed om hvor han skulle levere utstyret. Senere ble hun avslørt og tatt av Gestapo, og Johanna Matheson, som for øvrig er bestemor til skuespilleren Elisabeth, var en av dem som aldri skulle forlate konsentrasjonsleiren Ravensbrück i live.

Natta til første 1. mars 1943 da Rinnan og Gestapo slo til mot til Kleset og den dramatiske flukten som endte med at Oddmund ble skutt ved Østrungen og Peder og Helge tatt til fange på Heggensetra er utførlig beskrevet i Per Hanssons sin bok. Har du noe du vil tilføye?

-Ja, i hele mitt voksne liv har jeg stilt meg spørsmålet om hvorfor Peder, Oddmund og Helge ikke straks dro videre fra Heggen. Planen var sikkert å renne over Bringen og komme seg til Sverige via Tydal. Etter å ha overnattet ute på setervollen der, hvorfor ventet de med å dra videre?  Jeg tror kanskje jeg har funnet svaret. Marit og yngstesønnen Trond gjemte seg hos venner i Barogarden på Mosletta. Peder ville ikke dra videre før han visste hvordan det gikk med dem. Han ventet på beskjed fra bygda. Så kom soldatene, ikke tyske slik det er beskrevet, men østeriske skijegertropper som var stasjonert ved Værnes. Oddmund la på flukt, men uten skistaver hadde han ikke en sjanse mot de dyktige skiløpersoldatene. Det var slutten, Peders frihetskamp endte der ved Østrungen den 2.mars 1943.

Av alle bildene du har dannet deg av det som hendte, hvilket er de verste?

-Jeg prøver å ikke tenke på det, men det verste er bildet av Peder og Helge da de ble fanget og ført til ei hytte i nærheten av Heggen-setra. Sekstenåringen Helge som med avskutt arm og svekket av blodtap og sterke smerter måtte ligge og høre på hvordan faren ble mishandlet og torturert i timevis. Tortur er en psykisk og fysisk fornedrelse, et helvete på jord, som det ikke er mulig å sette seg inn i.

Som en av tredjegenerasjonen i Morsetfamilien, tenker du at motstandsarbeidet og frihetskampen under andre verdenskrig kostet for mye?

-Det er et helt umulig spørsmål å svare på. Som jeg sa innledningsvis var både Marit og Peder skapt til å leve i fred, men for dem fantes det ingen fred uten frihet. De måtte kjempe for det de trodde på. Derfor måtte alt bli som det ble.