-Jeg savner vennene mine i Selbu

Som den eneste med psykisk utviklingshemming i Tydal, må May Elin Kjøsnes dra til Selbu for å oppleve fellesskap og samhørighet med likesinnede. – Jeg tenker mye på vennene mine der og skulle ønske jeg kunne være mer sammen med dem, sier 44- åringen.  

-Hva gjør du når du er i Selbu?

-Jeg er i Selbu to kvelder i uka. Hver tirsdag på Selbu Kulturskole der jeg synger og øver sammen med de andre i gruppa «Artågt og Artugt». Læreren vår er Pål Steinar, og han og de andre i gruppa betyr veldig, veldig mye for meg. Det går ikke an å forklare hvor gøy det er.  Jeg lærer meg tekstene ved å høre på Spotify. Jeg er veldig glad i å synge og høre på musikk.

-Den andre Selbu-kvelden da?

-Da er jeg på ungdomsklubben og treffer vennene mine der. Vi møtes på Eldresenteret der vi spiller bingo, koser oss med pizza og brus og spiller musikk. Bare det å være sammen. Bestevenninna mi heter Bente, det hender vi overnatter hos hverandre.

-Fra du var åtte år gammel og til du gikk ut ungdomsskolen i Tydal dro du hvert skoleår til lange opphold på Dalgård i Trondheim. Hva betydde det for deg?

– Jeg husker at gru-gledet meg på forhånd. En gang gruet jeg meg så mye at jeg kastet opp, og far måtte snu og kjøre hjem igjen. Men det ble mer og mer til at jeg gledet meg til å komme til Dalgård. Der bodde jeg på internat og fikk gode venner. Vi fant på mye rart. Mannen som skulle passe på oss sa at vi ikke fikk gå ut på kvelden. Men det gjorde vi lell. Jeg og Elisabeth, en gang gikk vi til butikken og kjøpte godteri for alle pengene våre. Ha, ha…

–Og så ble det Selbu VGS, ukependling og flytting hjemmefra. Hvordan gikk det?

Takket være lærere som brydde seg om meg gikk det veldig bra. Jeg fikk venner for livet der. To jeg ble spesielt glad i er Anne Berit Ødegård Larsen og Kari Johanne Finland. Først bodde jeg i en leilighet på Nestansringen, men jeg trivdes ikke så godt der. Det ble mye bedre da mor og far leide en sokkelleilighet nær skolen til meg. Det var så snille vertsfolk, men en gang de var borte hendte det noe. Jeg var på badet og skulle til å legge meg. Da jeg skulle åpne døra datt håndtaket av, og jeg kom meg ikke ut. Jeg hylte og skrek etter hjelp, men ingen hørte meg. Så ga jeg opp, fant noe tøy og la meg på gulvet og sovna vel til slutt. Det ble ei lang natt og mye oppstyr da jeg ikke kom på skolen til rett tid. Vet ikke hvem som var mest glad, de som endelig fant meg eller jeg.

-Året på PMF da?  

-Der ble jeg forelsket for første gang. Han het Martin og var fra Sørlandet. Vi så mye film sammen. Olsenbanden, Olsenbanden og Olsenbanden. Men da skoleåret var over, dro vi hjem til hvert vårt.

Jeg har aldri sett han siden, men jeg tenker mye på han fremdeles. Året på PMF er kanskje det beste i mitt liv. Jeg har deltatt i PMF-lekene hvert eneste år siden og har mange førstepremier.

Hva gjorde du etter PMF?

Da flyttet jeg hjem til Tydal der kommunen sto klar med støtteapparat og egen leilighet til meg. Der har jeg bodd i over 20 år nå, trives og klarer meg godt med hjelp av flinke assistenter. Den beste dagen i uka er mandag.  Da jeg drar til Jensgården og får være med Ola Morten «Inn på tunet». Gården er full av forskjellige dyr. Påfuglen og geitene kan jeg styre meg for, men hønene og endene er fine. Når jeg går med matbøtta, kommer endene trippende etter meg. Sist mandag måtte vi ta geitene og ha dem inn i fjøset, for det var for kaldt ute. Det var helt ok for meg.

De andre ukedagene da?

-Da jobber jeg på vaskeriet ved sykehjemmet. Jeg har ansvaret for å brette sammen handdukene og arbeidstøyet og at de kommer på riktig plass. Det er ikke alle som kan det. En gang var det en ungdomsskoleelev som var utplassert her. Hun var helt håpløs til å brette. Jeg måtte vise henne hvordan hun skulle gjøre det, og til slutt lærte hun det. Jeg trives godt på vaskeriet og føler at jeg gjør nytte for meg der. Det å gjøre en jobb som trenges betyr mye. Tirsdag, onsdag og torsdag er jeg der. Fredag har jeg fri. Da er det vaskedag og godt med helg.

Er du lei deg og gråter noen ganger?

-Nei, jeg stort sett fornøyd med livet mitt slik det er nå og gråter sjelden. Hvis jeg gråter, er det helst av glede.Jeg har to tantebarn som er glad i meg og jeg i dem. Ida og Sandra heter de. Første helga i advent var jeg på julemarked i Hommelvik og så dem opptre i en juleforestilling. Da ble det veldig mange følelser og tårene kom. Helt siden de var små drar vi på ei ukes tantetur med dem. I fjor sommer ble det ikke noen tur på grunn av koronaen. Men til sommeren skal vi dra; mor og far, Ida og Sandra og jeg. Det er den aller fineste ferien jeg kan tenke meg. Og så er det godt å ha noe å se fram til og glede seg til. Det skulle alle ha hatt.