Hva i all verden kan få to jordnære, fornuftige selbudamer til å dra på fjelltur i ett av Europas mest urolige hjørner?

En septemberdag i høst traff jeg på min tidligere elev, Anita Kjøsnes, på Coop. Og da kunne hun fortelle at hun den påfølgende uka skulle dra på tur, til Georgia. «E du tullåt?» datt det umiddelbart ut av min munn.

For bare ved å nevne Georgia fikk hun diverse områder i det gamle Sovjetunionen til å dukke opp i hjernen. Kaukasus-området med blant annet Georgia, og deretter Aserbajdsjan og Armenia, Nagorno Karabakh og ikke minst Tsjetsjenia, ga assosiasjoner til stadige konflikter med kriger og folkemord i det uendelige. Og Ukraina ikke så langt unna.

Georgias mektige fjellverden

Dit skulle altså Anita dra på tur, sammen med venninnen Mabel Sesseng. Der skulle de leve og bo i underkant av to uker, først og fremst i den hensikt å gå guidede turer i Georgias mektige fjellverden, i Kaukasus, den enorme fjellkjeden som danner overgangen mellom Europa og Asia. Der finner en også Europas høyeste fjell, Elbrus, 5642 meter høyt. 

Og da meldte spørsmålet seg umiddelbart: Hva i all verden kan få to jordnære, fornuftige selbudamer til å dra på fjelltur i ett av Europas mest urolige hjørner? Var ikke tanken på en tur til Kaukasus nok til å få frynsete nerver av?

Ro og fred

Men nå har vi snakket med damene noen måneder senere, og de kan forsikre oss om at de aldri var redde på turen, at de faktisk følte en ro og fred da de var der, som de knapt kan føle i vår hektiske, rotløse, såkalte siviliserte verden. At telefonforbindelsen til omverdenen nærmest var fraværende, og at internett knapt fungerte, føltes nesten som en befrielse da de befant seg der. De følte seg tryggere der enn de nesten noen gang hadde følt seg tidligere. Om de noen gang hadde følt redsel på turen, måtte det være i biltransport på elendige fjellveier der bilene til stadighet måtte svinge utenom steiner som hadde rast og stadig raste ned fjellsidene. Og i tillegg var bilparken mildest talt elendig med hovedsakelig gamle Ladaer og Moskovitch fra Sovjettiden. Elbiler var det knapt noen som hadde hørt om.

Mabel og Anita begynte planleggingen av denne turen til Kaukasus i januar i år, og de forberedte seg til de harde fjellturene med ikke ubetydelige treningsdoser på turer i hjemlig natur. I reisefølget var det 13 deltakere, alle fra Norge, og blant disse var seks trønderdamer. En fantastisk reiseleder, nordmannen Jan Richard Berug,  som blant annet har skrevet flere bøker om det ville og vakre fjellområdet de besøkte, gjorde hele oppholdet til en stor og uforglemmelig opplevelse. 

Tblisi, Georgias hovedstad

Den fantastiske reisen, fra Norge til Georgia, startet med fly til Istanbul i Tyrkia, og videre til Georgias hovedstad, Tblisi,  som ligger i overgangen mellom det orientalske Østen og det kristne Vesten. Byen er ofte blitt omtalt som en eventyrby fra 1001 natt. Flyturen gikk med Turkish Airlines, et flyselskap som de to damene roser opp i skyene når det gjelder både service og bekvemmeligheter ellers.

I Tblisi tok Mabel og Anita inn på et mindre  hotell i nærheten av det kjente Hotel London, det hotellet der blant annet Knut Hamsun var gjest i sin tid, og stedet der Edvard Munch malte sitt kjente Madonna-maleri. Det var også på dette hotellet at den norske forfatterinnen Dagny Juel ble skutt i et sjalusidrama i 1901.

Svaneti – vilt, vakkert og mystisk

Dagen etter ankomsten til Tblisi, ventet så en 45 mil lang busstur til Svaneti, et stort område på Europas tak, som ligger kun noen mil sør for Elbrus, Europas høyeste fjell med 5642 meter. En region inneklemt mellom fantastiske fjell helt i nordvest i Georgia, og her finner en en rekke unike landsbyer, og snødekte fjell opp mot mer enn 5000 meters høyde. I Svaneti er det vakkert, vilt og mystisk, et eldgammelt landområde som ligger innelåst i Kaukasus og er så avsidesliggende at det aldri er blitt temmet av herskere. Landskapet er altså dominert av fjell, til dels med store og mindre isbreer og er  adskilt med dype kløfter.

Her bodde de to selbyggene på Grand Hotel Ushba, 1650 meter over havet, rett under fjellet Ushba som er 4710 m høyt.

Kun snakk om høydemeter

Og så var det klart for daglige fjellturer i Svaneti-området. De gikk med staver, men at det var tøffe dagsturer i terreng med opp til 20 prosent stigning, legger de to selbudamene ikke skjul på. De stod opp klokka seks om morgenen, spiste frokost klokka sju, en frokost som bestod av yoghurt, havregrøt, ei slags lokal tjukklemse, en ostebit og stekt egg. Det som kunne føles som et savn, var at det aldri hørte med en kjøttbit til frokosten, ikke antydning til saltpålegg. Samtidig fikk alle utdelt hver sin lunchpose som de skulle ha med som niste, ett egg, agurk, tomat, en ostebit og brød, i tillegg til en og en halv liter vatn.

Her var det aldri snakk om at de skulle tilbakelegge så og så mange kilometer i terrenget, det var kun snakk om høydemeter. Da guiden en dag forkynte at det bare var 150 meter igjen til lunch, og alle pustet lettet ut ved tanken på den korte distansen, kom de fort ned på jorda igjen da de skjønte at det var snakk om 150 høydemeter. 

Voltarol, uttøyninger og gnagsårplaster

Hver eneste dag forserte reisefølget mellom 800 og 1200 høydemeter, og Anita og Mabel innrømmer at det var steinhardt og gjorde vondt, spesielt på framsida av låra. Og verre enn oppturene i det bratte terrenget, var nedturene. Da verket og sveid det forferdelig i muskulaturen, og da var den eneste muligheten å smøre på Voltarol i betydelige mengder, i tillegg til at en måtte være nøye med uttøyninger om musklene skulle fungere igjen. Flere i følget ble også storforbrukere av gnagsårplaster.

De to selbyggene hadde slett ikke trodd at disse fjellturene ville oppleves som så brutalt tøffe, noen ganger følte de at de nesten ikke klarte å puste. Hver dagstur varte i åtte-ni timer, og innimellom meldte tanken seg om at «dette orker jeg ikke». Men etter solid behandling med Voltarol, skikkelige uttøyningsøvelser og så ei god natts søvn, var de klar for ny tur neste dag.

Europas høyest beliggende sted med fast bosetting

Fire bygder som kalles Osjgol, ligger 2200 meter over havet og regnes som det høyest beliggende stedet i Europa med fast bosetting. Dette stedet er også kommet med på UNESCOs verdensarvliste. 

–  Å komme til Osjgol, er som å reise tilbake i tid, og vi følte oss hensatt til middelalderen. Her finner en også de fleste av de spesielle tårnhusene som ofte regnes som middelalderens skyskrapere, og arkeologene og andre vitenskapsfolk spekulerer i dag på hvordan i all verden en klarte å bygge slike høyhus på denne tida, og hva slags bindemiddel som ble brukt for at tårnhusene skulle klare århundrer med snø- og jordras, som det er svært mye av her. Av de 205 tårnhusene som er bevart i Europa, ligger fem i Toscana i Italia og 200 i Øvre Svaneti, forteller Mabel og Anita.

Et opphold her forteller altså om at menneskene på mange måter lever i gammeltida. En dag traff Mabel og Anita på en tømmerkjører som brukte to okser til tømmertransporten. Og ei eldre dame håndmelket først 15 kyr om morgenen, før hun så gjorde klar en gedigen lunch til de norske fotturistene. Og all maten ble tilberedt på vedovn. 

At turismen var svært viktig for menneskene her, hersket det ingen tvil om, og alle var innstilt på å stelle godt med turistene. Både sommer- og vinter-turismen er betydelig, ikke minst med randoneekjørere på ski vinterstid.

Hele åssider med rododendron

Svaneti er et svært grøderikt område der det vokser ville epler og pærer som hvem som helst kan forsyne seg av. Dessuten har Svaneti en enestående rik flora med blant annet hele åssider som er kledt med rododendron. Og blomsterprakten var enorm over alt. Alle dyra gikk fritt omkring uten noen form for innhegning, både griser, kyr og hester.  Den eldste vinproduksjonen i Europa finner en her, og damene forteller at det alltid var ubegrenset med vin som en kunne leske seg med.  Dessuten forteller de at de fikk servert aldeles nydelig, lokalt druebrennevin.

Men det var heller ikke vanskelig å legge merke til at det var betydelig fattigdom blant folk.  Bil- og maskinparken bestod for en stor del av gamle utrangerte kjøretøy fra sovjet-tiden, og husa på landsbygda var i svært dårlig forfatning og elendig vedlikeholdt. 

Men menneskene var svært sterke i sin gudstro og tok vare på sine mange kirker. Og Mabel og Anita forteller at folk virket å være godt tilfreds med tilværelsen.

Angst for at Putin vil kaste seg over Georgia

Men alle var jo klar over at de bor i et urolig hjørne av verden der det ikke er langt mellom krigene og konfliktene. Og redselen for den store naboen, Russland, var absolutt til stede. Flere påpekte at de følte seg sikre på at i neste omgang er det Georgia som Putin vil kaste seg over med sitt krigsmaskineri når han har gjort seg ferdig i Ukraina.

At Anita og Mabel har hatt en fascinerende tur til Svaneti i Georgia, kan begge skrive under på. Og tanken på konfliktene i Kaukasus, har aldri vært fremtredende under oppholdet. For historien forteller også at det faktisk aldri har vært en hersker som helt og fullt har klart å legge under seg dette enorme fjellområdet.