Gjennom snø, fjell og tid: 
Nå legger lasskjørerne fra Selbu og Tydal ut på de tradisjonsrike reisene

Per Morten Storhaug er leder for Hestkjørere fra Tydal. Han har selv deltatt på den årlige turen fra Stugudal til Røros siden år 2000.

– Det var Oddmund (Dyrhaug) som fikk i gang denne tradisjonen i 1997, dermed blir det faktisk 30-årsjubileum neste år. 

– Vi setter i marsj lørdag morgen fra Stugudalen. Derfra går turen via Håvollen, Langen, RIdalen, Råvollen, Kokkvollen, Sandnesset, Hitterdalen og til Røros. Vi holder oss i stor grad utenfor veien langs turen, hestene tar seg frem gjennom terrenget med truger, og dette er en utrolig stor naturopplevelse for oss som deltar.

Storhaug forteller at oppslutningen rundt tradisjonen er stor.

– I år blir vi ti hester og tjueto personer som reiser. Interessen har tatt seg opp de senere årene. Vi ser at stadig flere yngre ønsker å delta, og dette synes vi er spesielt gledelig. Fra de første turene ble arrangert på slutten av 90-tallet lå vi på rundt ti hester i følget. En periode med litt færre deltakere fulgte, med i de siste årene har vi igjen ligget rundt ti hester. 

Som del av følget fra Tydal er også Signe N. Morstøl og Signe Elise Johansen Thyholt med. De ble i 2025 de første kvinnene som red Norge på langs. Med på den turen den gang var fjordingen Trille. Trille blir også med på turen til Røros.

Fra Østrungen

Jon Arne Stokke er leder i Selbu Lasskjørerforening. Lørdag morgen setter også selbyggene i marsj, fra drøye fire og en halv mil lengre nord-vest enn Tydalingene. 

– Turen vår starter ved Østrungen. Derfra kjører vi over fjellet til Haltdalen. Videre går turen via Ålen, Rugeldalen, Glåmos og til slutt til Røros. Løypa vi kjører er identisk med løypa som ble brukt for godt og vel hundre år siden, da selbyggene reiste til Røros med kvernsteiner.

En historisk reise

Stokke forteller at det først og fremst var hesteinteressen som førte til at tradisjonen med tur til Røros ble påbegynt i 2014. Tradisjonen skulle vise seg å også raskt vekke historie-interessen. Dette kommer tydelig frem når Stokke forteller om det historiske aspektet rundt turen.

– I 2014 var det ett hundre år siden de siste Selbyggene reiste til Røros med kvernsteiner. Selbu-steinen ble i 1914 utkonkurrert av tyske støpesteiner, og dermed ble en flere hundre år gammel tradisjon avsluttet, og kvernstein-produksjonen i Skarvan og Roltdalen ble avsluttet. 

– Kvernsteiner fra Selbu var forsåvidt trolig også en medvirkede årsak til at Rørosmartnan ble et faktum i 1854. Før martnan ble formelt etablert, foregikk det allerede betydelig vinterhandel på Røros. Handelsfolk og bønder kom reisende langveisfra – og noen ble værende lenge. Kvernsteiner fra Selbu var en etterspurt vare, og vi vet flere handelsfolk oppholdt seg i Røros i lengre perioder i påvente av lasskjørerne fra Selbu. Dette for å kunne sikre seg de etterspurte steinene i det de først kom til byen.

Røros er ikke en by med stort jordbruksgrunnlag, og kobbergruvene trekte mye arbeidsfolk til byen. Når det i tillegg oppholdt seg store mengder handelsreisende i byen i perioder, kunne det oppstå press på matforsyningen i byen. Dette var en av faktorene som gjorde at myndighetene i byen ønsket å samle og begrense handelen i tid, gjennom en kongelig resolusjon under kong Oscar I. Tillatelse til å opprette et årlig marked ble gitt i 1853, og året etter ble den første martna avholdt.

– Riksantivaren tente raskt på ideen om at vi selbyggene skulle delta i lasskjørertradisjonen til Røsos, og siden 2014 har vi reist over fjellet vært år. Under åpningsseremonien kjører vi med en kvernstein inn i bergstadens gater, forteller Stokke.

Krever forberedelser

Både Stokke og Storhaug forteller at turene krever en del forberedelser.  

– Vi starter i midten av november med å trene hestene, slik at de blir i toppform til vi drar på tur. I tillegg er preparering av løypene en stor del av forberedelsene. Disse blir tråkket med snøskuter og tråkkemaskin, slik at føret skal bli fremkommelig, sier Stokke.

De to følgene tar under turen inn på ulike forsamlingshus og låver om nettene, og etter å ha inntatt Røros tirsdag formiddag, blir de værende et par netter for å overvære travkjøring - med brukshester - ved Doktortjønna.

Et høydepunkt

På spørsmål om Storhaug "sitj å ires" i dagene før start, svarer han et rolig "nei". Men at lasskjører-turen i februar er et av årets store høydepunkter for de hesteinterreserte, hersker det liten tvil om:

– Denne tradisjonen gir oss som deltar utrolig mye. En får tilbrakt tid med hestene, turen er veldig sosial, og reisen byr på store naturopplevelser. Det blir lite skjermtid på en slik tur, og den historiske rammen rundt å kjøre inn i Røros i ekvipasje, med stort folkeliv i gatene, er prikken over i-en.