Med hjerte for hest

Odd Arne Kjøsnes har kjørt 4148 travløp i Norge. I tillegg har han kjørt mange løp i utlandet, mest i Sverige, men også blant annet i Frankrike. Han er til daglig logistikkansvarlig hos Selbuhus, og så bor han og trener travhester i Lervika, småbruket der far hans vokste opp.

Odd Arne selv vokste opp på Vikvarvet Samvirkelag, avdeling 1, «Foreningjin» som det ble sagt i dagligtalen, der faren, Ole Kjøsnes, var bestyrer. Men fra han var liten, var han mye sammen med guttene i hele Vikvarvet. Mora, Annie, kom fra Jitvaet, midt i kretsen, og også der hadde han et naturlig tilholdssted i lag med mange gutter. Og så var han svært mye i Lervika der bestefar Olaus hadde gårdshest. Der ble Odd Arne tidlig fascinert av dyret, av hesten, og den gode hestlukta.

Samlingssted i Nordpå

Da Gunnar Jarle Kjøsnes flytta hjem fra Steinkjer og tok over farsgården i Nordpå, ble dette et naturlig samlingssted for gutter i Kjøsnes. Og da Gunnar Jarle begynte med travhester, ble hesteinteressen styrket hos Odd Arne. At leken ofte ble svært travrelatert, var ikke overraskende. De var fire gutter i Kjøsnes, Terje nordi Trøa, Odd og Bård i Nordpå. Og Odd Arne i Lervikja. 

Travkjøring med melkvogn og sykling med voltestart

Blant annet arrangerte de travkjøring med melkvogn, der de minste måtte dra og de største var kusker. Så praktiserte de kappsykling med voltestart, og Odd Arne husker at Odd Nordpå var helt fenomenal når det gjaldt å beherske denne startmetoden på sykkel. Etter hvert som guttene ble større, ble det også ridekonkurranser med kappriding på Fitjan. Og nå var det også andre gutter i Vikvarvet som møtte opp og fikk prøve seg på hesteryggen. Blant annet var det en av dem som skulle hoppe opp på hesten, men hoppa over og landa på andre sida med armbrudd som resultat.

Hopprennet i Nordmobakken

Men guttene drev slett ikke bare med hest.

– Det foregikk noe hele tida. Om sommeren var det eviglange fotballkamper, og om vinteren arrangerte vi både hopp, slalåm- og langrennskonkurranser. Jeg husker at vi en gang preparerte den gamle Nordmobakken, og neste dag skulle vi ha hopprenn. Den minste av oss syntes vi var for liten til å få delta i konkurransen, så vi beordret han til å være prøvehopper. Problemet var at det hadde «spekt på» i løpet av natta, og prøvehopperen fikk en svimlende fart før han forsvant ut i løse lufta. Vi hørte han skrek før han nådde hoppkanten, og vi frykta nok at dette gikk riktig ille. Men heldigvis var han noenlunde like hel etter skrekkopplevelsen. Hopprennet ble imidlertid avlyst umiddelbart på grunn av forholdene. Og ellers lekte vi cowboy og indianer i det uendelige. Vi ordnet alt sjøl, og ingen voksne la seg borti leken. Jeg mener at det går ikke an å ha en bedre oppvekst enn vi hadde i Vikvarvet disse årene, sier en begeistret og nostalgisk Odd Arne.

Ole K og Märtha Louise

Men hesteinteressen lå der hele tida fra han var ganske liten, og opp gjennom barne- og ungdomsåra, om han også holdt på med mye annet. Han elsket å være med og kjøre travhester, i begynnelsen satt han på, og senere fikk han ta over tømmene sjøl. Det begynte for alvor på 70-tallet, da en nær slektning av Odd Arne, en av Vikvarvets store originaler, Ole K Slind, vant en hest i Lions-lotteriet. Det var Neadalsfrøkna, og i 1974 kjøpte Odd Arnes far og Martin Kjøsnes på Sørgård, hesten, av Ole K, som han ble kalt i dagligtalen. Dette var i grunnen den virkelige starten for Odd Arne som hestekar og travkjører, bare 7 år gammel, da han fikk kjøre mye med Neadalsfrøkna.

En kuriositet som må nevnes i forbindelse med dette, er at Neadalsfrøkna ble utleid til gårdsbestyreren på Skaugum der den ble prinsesse Märtha Louises første ridehest. 

Lærte å lese med Trav- og galopp-nytt

Odd Arne hadde strevd litt med å lære seg å lese, og læreren anbefalte foreldrene å få han til å lese for eksempel Donald og Sølvpilen. Men selv om kameratene hadde store stabler av disse tegneseriene, interesserte det ikke Odd Arne i hele tatt. Det eneste bladet han kastet seg over og fordypet seg i, var «Trav- og galopp-nytt», og læreren anbefalte han å fortsette med det. Og gjennom intense studier av «Trav- og galopp» lærte han lesekunsten fort. Det viktigste, sa læreren, var at han leste, ikke hva han leste, bare det økte leselysten.

309 seire, 12,5 millioner til eierne

Han sier selv at det ble ikke skikkelig «dreis» på travsatsingen før etter at han var ferdig med militærtjenesten. I 1988 tok han lisensen, og til nå har han altså kjørt 4148 løp i Norge, i tillegg til mange i utlandet. Det er blitt 309 seire i Norge, og han har kjørt inn 12,5 millioner kroner til eierne. Det aller beste året var 2008 da han kjørte inn til 36 seire. 

For noen år siden var Odd Arne sterkt inne på tanken om å satse på en yrkeskarriere som travtrener og kusk. Men han tok aldri steget fullt ut, for han følte det ble for usikkert med utgangspunkt i Selbu, lange reiser og for små muligheter til å holde en stor nok stall. Derfor har han holdt fast på amatørstatusen og hele tida hatt et yrke ved siden av travkjøringen.

NM-gull i 2006

Og det har sannelig gitt store triumfer. I 2006 vant han NM for amatørkusker, etter at han i årene før hadde vunnet både bronse og sølv. Og da NM-vinneren returnerte til hjemmet i Lervika, var det stor mottakelse der naboer og venner hadde møtt opp for å feire og hylle norgesmesteren. 

Noe av det største Odd Arne har opplevd som kusk, var da han ble tatt ut til å kjøre travløp i Paris i 2007. Der kjørte han Vorset-Ivers som var eid av Ole Sjøstrand på Byneset, og som var oppkalt etter Odd Iversen.  

Få farlige situasjoner

Dramatiske og farlige situasjoner har han opplevd lite av på travbanen. Det farligste var i grunnen en gang han ble kastet av på travkjøring i Østersund, men det gikk også bra.

– Det er klart at det kan oppstå farlige situasjoner med så store dyr og med sulkyer med temmelig ubeskyttede kusker. Det er små marginer, men i de aller fleste tilfellene går alt bra uten at dramatiske situasjoner oppstår, sier Odd Arne.

Justice Bonanza og Millennium Play

I mange år hadde han andres hester på stallen som han trente, og som han også kjørte i løp omkring på banene i Norge, naturlig nok mest på Leangen. Mange svært gode resultater ble oppnådd med disse hestene, spesielt med topphestene Justice Bonanza og Millennium Play som vant flere storløp. I flere år trente han mest varmblodshester, men nå har han bare kaldblods på stallen.

– Alle hestene er enkeltindivider med ulikt lynne og væremåte, men generelt kan vi si at en varmblodshest er mer temperamentsfull, mer var, mens kaldblodshesten er mer robust, sier han.

Skeie Knerten og Terne Pil

I de senere årene har Odd Arne gått mer over til å eie hestene sjøl som han trener og kjører i løp. Blant disse er nok Skeie Knerten, som han har oppdrettet sjøl, og Terne Pil, som ble kjøpt da den var et par år gammel, to av de kjæreste hestene han har hatt. Og disse to er blitt nærmest som familiemedlemmer i Lervika. Før jul stilte begge hestene til start i samme løp på Leangen. Han kjørte selv Terne Pil, som så ut til å vinne løpet. Men akkurat på målstreken kom Skeie Knerten opp på siden og snappet seieren, to centimeter foran Terne Pil, til eierens store overraskelse. Av målfoto ser det ut som begge hestene går fullstendig synkront over mål med beina i helt identisk stilling.

– Om jeg hadde prøvd en million ganger til, så hadde jeg aldri fått dette til igjen, sier Odd Arne.

Å kjøre hest utover Sjøbygdvegen

For seks år siden var Odd Arne nær ved å slutte med hest. Men savnet av miljøet blant travfolk og hester, ble for sterkt. Han savnet også det å trene hestene, å bli kjent med og se hvert enkelt individ.

–  Det finnes ikke noe bedre enn å kjøre med hest utover Sjøbygdvegen på kveldstid. Der treffer jeg ofte først Jonny Aftret i Kulvik, som kan forklare meg mye om trening av både hester og folk, sett ut fra blant annet et fysiologisk ståsted. I Eggagrenda treffer jeg gjerne først Arne Ove Eggen, lidenskapelig opptatt av rolig trening, og deretter Jan Erik Steen, som også er levende interessert i trening og hva som er bra og ikke bra når det gjelder dette. Om det gjelder folk eller dyr, gjelder i stor grad de samme treningsprinsippene.

Merrer er som kvinnfolk, de glemmer aldri

Han har lyktes som travtrener, Odd Arne. Mange hester som har vært oppgitt av eierne, har etter ei tid i trening i Lervika, blitt gode løpshester. For eksempel Admiral B, som ingen hadde fått til, ble en god løpshest etter to måneder hos Odd Arne. Og mange er det som altså har spurt om han vil gjøre et forsøk med en oppgitt hest. Hestekaren Nikolai Gausted i Bratsberg, spurte blant annet en gang om det, med følgende begrunnelse:

– Kan du ta ei merr i trening som jeg ikke får til, for merrer er som kvinnfolk, de glemmer aldri.

Treningsveileder

Mange har merket seg den suksessen som 55-åringen fra Selbu har hatt som travtrener og kusk. Derfor fungerer han nå som treningsveileder i Trøndelag i regi av Det Norske Travselskap, der det arrangeres ti årlige samlinger omkring i fylket, i den hensikt å få flere hester til start.

Bente er avgjørende

Denne artikkelen har til nå bare handlet om Odd Arne. Det gir et ufullstendig bilde av det som foregår i Lervika. For opplever en noen timer med hestene der, vil en oppdage at Odd Arnes samboer, Bente Jørgenson, er en like viktig del av travlivet i Lervika som han.

– Det hadde ikke gått å drive på slik jeg har gjort hvis ikke Bente var like interessert i hestene som jeg er. Hun er ikke bare medhjelper, men like mye en pådriver for det vi holder på med. Vi gjør stort sett alt sammen, vi to. Vi deler alle interessene med hverandre, trener hester i lag og drar på løp i lag, og det hadde ikke nyttet uten henne, sier Odd Arne som understreker at de også går mye på ski sammen og er på sykkelturer.

Var velkjent med hest

Og Bente var slett ikke ukjent med hest da hun kom til Vikvarvet. Da hun var nyfødt, flyttet familien inn i Negarden på Selbustrand der det var hest, senere ble hun venninne med Anne Grøtte, og der var det travhester. Og etter hvert vanket hun mye hos Alf Fuglem Høiby der det var hesteaktiviteter hele tida.

– Jeg har alltid hatt et forhold til hesten, og er ellers glad i alle dyr, sier hun.

De gode egenskapene hos hvert individ

De gjør altså trenerjobben sammen, og treningsprinsipp og treningsfilosofi er den samme hos begge. De er perfeksjonister, begge to, og ser etter de gode egenskapene hos hvert enkelt individ. De ser på løpesettet, fasongen, og ikke minst lynnet. Mye rolig, avslappet trening er hovedresepten, og det gjelder å ikke stresse dyret. De bruker et naturlig kosthold til hestene, som stort sett er høy fra Kjøsnesodden, levert av Jarle og Glenn i Ustigarden, Aftret.

Mange gode historier i travmiljøet

I travmiljøet verserer tusener av gode historier med saftige replikker som treffer spikeren på hodet. Mye artig har også skjedd i miljøet, og en del historier egner seg neppe på trykk. Men vi avslutter denne artikkelen med å la Odd Arne fortelle et par historier som i hvert fall er sanne, fra travmiljøet i Selbu:

Vanskelig hest – og løstenner på travbanen

– Det er en del hester som er vanskelig å få skodd, og den jeg forteller om nå, var helt umulig. Så var den ute og kjørte på blankisen med slede, mista styringen, kjørte rett i fjøsveggen og ble liggende på ryggen fullstendig sjakk matt. Da var det en gluping som kom på en genial ide: «Nå skor vi den!».  Og det ble gjort mens hesten var i koma. En annen gang som nok huskes av alle som var på travbanen den dagen, var da Einar Labbi sa «Prrrro» for å stoppe hesten, og gebisset hans forsvant ut av munnen i samme farten. Da ble det organisert manngard på travbanen for å lete etter vegvokterens tenner. Men disse ble til slutt funnet i treningssulkyen han kjørte, forteller Odd Arne med en god latter.