Gleder seg til norsk jul i Kvellohaugen

Et ektepar i Selbu som tilfeldigvis får øye på en annonse i Stjørdalsnytt der det søkes etter vertsfamilier for utvekslingsstudenter. En 17 år gammel jente på den andre siden av kloden som ønsker seg ett år på en videregående skole i Norge. 

To ønsker som møtes og smelter sammen. Det ble full klaff. Nå har japanske Anna Suzuki gått et halvt andreår på studiespesialisering ved Selbu VGS. Hun gleder seg veldig til å feire sin første ordentlige jul sammen med Anita Røset og Frank Lysø i Kvellohaugen. 

-Hjemme i Japan feirer vi ikke jul som dere her i Norge. Vi kan gi hverandre noen gaver og noen har kanskje et juletre. Men vi har ingen julekveld og høytidsfeiring, og vi har ikke fri fra skole eller jobb. Jul i Japan er en nyere tradisjon som er kommet fra USA, mer som Halloween her i Norge. Du aner ikke som jeg gleder meg. Dette blir min første ordentlige jul, sier Anna. 

Tar imot alt med åpent sinn 

Vertsmor Anita nikker og forteller om en japansk jente som har storkoset gjennom adventstiden og tatt veldig del i juleforberedelsene.  

– Anna elsker levende lys og peisvarme, og hun setter sånn pris på at vi lager god mat, pynter og skaper stemning. Når jeg begynner med noe i huset, kommer hun straks og hjelper til. Vi trenger ikke be henne om noe. Hun ser og gjør alt av seg selv. Respekt for de eldre, orden og disiplin, der tror jeg den største forskjellen mellom norske og japanske tenåringer ligger sier Anita. 

-Det som har overrasket meg mest, er hvor åpen Anna er for norske skikker og tradisjoner. Hun vil virkelig lære og er åpen for alt nytt og vår måte å leve på. Det er veldig trivelig å ha henne i huset, og jeg lærer mye av henne jeg også, legger Frank til. 

Vil bli god i engelsk 

-For å lære engelsk og slik forberede meg til en utdanning som kvalifiserer meg til en jobb innen reiseliv eller hotellbransjen, svarer Anna på spørsmålet om hvorfor hun søkte om å få bli utvekslingselev. 

-Jeg tenkte først på USA, men det er bare to fra Japan som får komme dit. Så sto det mellom Canada og Norge, og jeg er veldig glad for at det ble Norge og Selbu og her hos Anita og Frank. Jeg kunne ikke ha vært heldigere. Det er ikke alle det klaffer så godt for. Jeg er blitt kjent med en utviklingsstudent fra Thailand. Hun trivdes ikke så godt hos vertsfamilien sin, og flytter nå til et annet sted der hun får en ny vertsfamilie, forteller Anna.  

Foreløpig foregår det meste av kommunikasjonen på engelsk, men Anna lærer fort og snapper opp stadig flere norske ord og utrykk. 

 -Jeg er jo her for å lære engelsk, men vil gjerne lære litt norsk også, selv om det virker vanskelig. Men både Anita og Frank snakker perfekt engelsk, og jeg er imponert over ungdommene jeg er blitt kjent med i Selbu, hvor gode de er i engelsk, sier Anna. 

Frivillighet og dugnad 

Og hvorfor ønsket Frank og Anita å bli vertsforeldre og ta imot Anna? 

-I fjor forlot begge guttene våre redet. Eldstemann Erlend dro til militæret og Jørgen til et utvekslingsår i England. Plutselig var de voksne og sjølstendige, og vi ble igjen for oss sjøl. Da kom tanken om at det kunne være godt å ha en ungdom i huset. Noen som trengte oss, forklarer Anita. 

-Men det var annonsen i Stjørdalsnytt som virkelig satte fart i sakene, legger Frank til. 

-American Fields Service (AFS) er en frivillig og ideell organisasjon som organiserer utveksling av studenter og videregående elever over hele verden. De skrev at de manglet vertsfamilier i Norge. Fra vi meldte oss i slutten av juli til vi ble godkjent som vertsfamilie og alle attester og papirer var i orden, gikk det veldig fort. Da skolen begynte i slutten av august, var Anna på plass hos oss, sier Frank. 

-AFS har lokallag over hele Norge og alt er basert på dugnad og frivillighet. Det var helt avgjørende for oss for at vi skulle søke om å bli vertsfamilie. Vi gjør ikke dette for å tjene penger, men for å bidra til noe vi har veldig tro på. Nå synes vi tiden går altfor fort og gruer oss til den dagen vi må si farvel til Anna. Men sterke bånd er allerede knyttet. Og ja, vi har opprettet en sparekonto med navn Japan. Målet med den er å komme å besøke deg hjemme i Japan, sier Anita og gir Anna en god klem.            

Store kulturforskjeller 

Hjemme i Japan; det er byen Shibata som ligger i regionen Niigata på vestkysten av den japanske øya Honshu. Anna forteller at hun har to søsken og at hun kommer fra en helt vanlig japansk familie som også innbefatter besteforeldrene i samme husholdet.   

-Mor jobber i en barnehage, og far er vegarbeider og dyrker ris og grønnsaker ved siden av. Ris er en like viktig del av kostholdet i Japan som brød er i Norge. Vi spiser også mye fisk og egg, og det vanlige er tre varme måltider for dagen. I begynnelsen var jeg overrasket over hvor annerledes maten og måltidene var her i Norge, men nå liker jeg det meste. Taco, pizza og hamburger er veldig godt, men norsk sushi er ikke ordentlig sushi. Og lakris; no, no, sier Anna som forteller om store kulturforskjeller også når det gjelder skole og utdanning. 

-Først går vi seks år på grunnskole, deretter tre år på Junior High som sikkert tilsvarer ungdomsskolen i Norge.  Skoleuniform er påbudt og fra og med High School må vi betale skolepenger. Etter den ordinære skoletiden kan vi velge mellom ulike aktiviteter, og vi er aldri hjemme før i halvåtte tida på kvelden. Japan er konkurransesamfunn og det er stort karakterpress. Jeg sitter ofte med leksene til jeg skal legge meg, sier Anna som nesten ikke kunne tro det var sant at skoledagen på Selbu VGS sluttet i 2-3 tida på dagen. 

-Tenk å ha tid til å være på sosiale medier, lytte til musikk og eller bare slappe av og kose meg. Det er bare herlig. Jeg nyter det! sier Anna. 

– Når Jørgen er hjemme ser vi mye film sammen, fortsetter hun. 

-Hobbiten og Ringenes herre, og så er Jørgen veldig ivrig på Star Wars. Vi får se, kanskje jeg står over den, sier Anna med et lurt smil.

-Guttene her i Selbu er «so shy!» 

Juletradisjonene i familien Røset/Lysø skal følges i år også, og på menyen står lutefisk på lillejuleaften, kalkun på juleaften og ribbe første juledag. Anna liker at de blir mange til bords og gleder seg til å feire jul med tre generasjoner. Og i mellomjula håper hun i hvert fall på en fest.   

-Jeg var i Neatun på fest tidligere i høst. Det var kjempeartig, men samtidig litt merkelig, forteller hun. 

-På skolen har jeg fått mange gode venner, men opplever samtidig at guttene her i Selbu er «so shy»! Men så kommer jeg på fest og opplever det motsatte. Gutter som ikke har sagt ett ord til meg før, kommer bort til meg og prater som bare det. Jeg skjønner jo at de har drukket litt, og at alt blir lettere da. Men jeg bryr meg ikke om det. Jeg ble bare veldig, veldig glad, sier Anna som forteller at japanske ungdommer ikke kommer inn på fest før de er 18, og at aldersgrensen for å drikke alkohol er 20 år.

-I Japan er det store kjønnsforskjeller og maskuline verdier som teller mest. Det gjennomsyrer hele samfunnslivet og preger barna fra de er små. Jeg er imponert over at Anna valgte Norge delvis på grunn av likestillingsspørsmålet og håper oppholdet her i Norge vil gi Anna det hun håpet på. Mitt ønske er at hun reiser tilbake til Japan med tro på sine egne verdier og et styrket selvbilde av den flotte, ressurssterke jenta hun er, avslutter Anita Røset.