«Forventer vi virkelig for mye?»

«Forventningsgapet» har etter hvert blitt et mye brukt begrep for å redusere forventningene vi kan ha til det offentlige hjelpeapparatet når vi trenger bistand som følge av skrantende helse eller høyere alder. Vi får stadig påminnelser om at innbyggerne har urealistiske forventninger til hva man kan få av hjelp når man trenger det som mest. 

Jeg synes begrepsbruken er problematisk. Jeg har heller ingen tro på at folk sånn plutselig har fått et helt annet syn på hva man kan forvente av fellesskapet. Jeg tror snarere tvert om; folks forventninger sånn totalt sett ligger på samme nivå som før, og i det store og hele ligger de langt innenfor hva som er rimelig å forvente. Å skape et slags «fiendebilde» ved å fremstille det som om dagens eldre plutselig forventer å bli båret på gullstol i det daglige kjøper jeg rett og slett ikke. Det er derimot akkurat et slikt narrativ «forventningsgapet» forsøker å skape. 

Den norske stat har en pengebinge som nærmest revner. Milliardene renner inn. Samtidig så er kommunene sulteforet. Kommunene som skal tilby folk tjenester i det daglige. Kommunene som er der hvor folk bor. Folk som har betalt over 30 % skatt gjennom et helt arbeidsliv. Selvfølgelig har man en forventning om at et slikt system i et av verdens rikeste land tar vare på en når den tiden kommer. Selv om antallet eldre øker som følge av en økt levestandard, så er det jo ikke det som er problemet. Problemet er at vi ikke har rigget kommunene i stand til å håndtere at antallet personer som vil trenge bistand øker. 

Jeg er glad for at vi lever lenger og at det blir flere personer som omtales som «eldre». Det er et tegn på et godt samfunn. Vi må slutte å omtale et slikt samfunnstrekk som noe vanskelig, uløseslig og problematisk. Den misoppfattelsen må blant annet innføringen av den mye omtalte «eldrebølgen» ta skylden for. Jeg for min del vil snarere hevde at de eldre utgjør en svært viktig ressurs i ethvert samfunn. I en undersøkelse fra 2021 ble det estimert at pensjonister bidro med formelt og uformelt frivillig arbeid verdt hele 29 milliarder kroner. Det tror jeg mange av oss kan kjenne oss igjen i. For hvem passer ofte barna i en travel foreldrehverdag? Og hvem tar seg ofte av den i familien som først trenger litt ekstra bistand? Svaret er gjerne «de eldre». 

Så tror jeg også begrepet «forventningsgapet» kan skape en situasjon hvor skillet mellom fattig og rik øker ytterligere. De som har penger kan kjøpe seg flere private tjenester ved behov, mens de med mindre lommebok må klare seg selv. Da vil til slutt levealder avgjøres av størrelsen på lommeboka. Vil vi virkelig dit? Jeg frykter det er et slikt samfunn vi kan få gjennom bruken av «forventningsgapet» og «eldrebølgen». Før eller senere vil ikke innbyggerne akseptere en velferdsstat som ikke yter tjenester på et forventet nivå. Kombinert med at beslutningstakerne antyder at folk har urealistiske forventninger så kan det gjøre noe med tilliten vi har til velferdsstaten. Svekkes tilliten mellom innbyggerne og beslutningstakerne kan samfunnet bli mer ustabilt. Jeg tror bruken av «forventningsgapet» på sikt kan redusere tilliten vi har til hverandre i Norge. 

Vi løser ikke utfordringen ved å si til folk at de har for høye forventninger. Vi må heller se hvordan vi kan sette kommunene i stand til å løse fremtidens utfordringer. For det er ikke folks forventninger det er noe galt med – det er finansieringen av kommunene som skal yte tjenestene som må endres.