Fjøsplanene er fullført, men det fikk ikke pappa oppleve

Grim Sandvik overlot Kjeldstad gård i Innbygda til sønnen, Inge Kåre, 1.januar 2019. Planen var at de etter hvert skulle rive gammelfjøset og bygge nytt fjøs. Nå er nyfjøset på plass, men det fikk aldri Grim oppleve.

En dag i januar 2019 stod Grim Sandvik og undertegnede og fylte bensin ved pumpene hos Sørflakne. Da kunne han fortelle at han hadde gitt fra seg gården til sønnen, selv om han sjøl ikke var fylt 57 år enda.

De unge må få muligheten

-Jeg synes at det blir helt feil når ungdommer med stor interesse for gårdsdrifta må vente i årevis før de får drive som bønder sjøl. Og når Inge Kåre nå er så interessert og klar til å ta over, burde han få det. Jeg skal nok alltid finne meg en jobb som er til å leve av til jeg blir pensjonist, sa Grim.

Telefonen som aldri kom

Samtalen endte med at han skulle ringe meg. Da skulle vi gjøre avtale om et intervju i Selbyggen med han og sønnen om dette at mange ungdommer må vente til de er både 30 og 40 år før de får ta over.

Den telefonen fra Grim Sandvik kom aldri. Den 15. februar fikk han diagnosen «kreft i bukspyttkjertelen». Han døde på dagen et halvt år senere, 15.august. Jeg traff han på St.Olav en gang i mars. Da visste han at sjansene til å overleve var små. Men han følte seg frisk og fortalte at han var med i fjøset og jobba stort sett som vanlig. Så han hadde god tro på at dette ville gå bra.

Trodde han skulle bli frisk

-Han skjønte i grunnen ikke at han kom til å dø snart, ville ikke tro annet enn at han skulle bli frisk. Men den flaksen hadde han ikke. Den 15. august var det altså slutt. Jeg hadde jo håpet at han skulle få se nyfjøset. Da han gikk bort, hadde vi bare gravd tomta, sier Inge Kåre stille.

Grim Sandvik vokste ikke opp på gård. Han var villaunge, men ønsket aldri annet enn å bli bonde. Først forpakta han gården Stasjonen i Innbygda en del år, og senere forpakta han Engan på Selbustrand. Og da han i 1997 fikk tilbud om å kjøpe Kjeldstad, slo han til og ble selveiende bonde der.

Har alltid visst at jeg skulle bli bonde

Inge Kåre har også alltid ment at han skulle bli bonde.

-At jeg skulle bli bonde og drive gård, har jeg alltid vært sikker på. Jeg må ha et variert yrke med mange forskjellige arbeidsoppgaver, og det gir jo bondeyrket virkelig. Jeg vil arbeide fysisk, og dessuten trives jeg med dyr, og å arbeide med maskiner, jord og skog. Det er sagt at å være bonde betyr dobbelt så mye arbeid for halv lønn. Men det som betyr noe i livet, er slett ikke bare pengene. Som bonde får en igjen mye gjennom å oppleve naturen og å jobbe med dyra. Dessuten er jeg min egen herre og bestemmer selv hvordan jeg legger opp arbeidsdagen, sier han.

Nyfjøs med melkerobot

Nå er altså nyfjøset på plass med melkerobot og alskens moderne hjelpemidler. I gammelfjøset var det manuell melking med kyrne på bås. Melkekyrne flytta inn i nyfjøset 18. august 2020, ca 40 i tallet. Halvparten av gammelfjøset er revet, og i det som står igjen av det, har Inge Kåre fortsatt noen okser.

Han innrømmer at det har vært enormt mye arbeid.

Terapi i sorgprosessen

-Både «sjølinn» og jeg hadde jo absolutt sett for oss at vi skulle være sammen om dette, at han ut fra sin erfaring og kunnskap skulle bistå meg i arbeidet med nyfjøset. Men slik gikk det altså ikke. At det var tungt å ta fatt på arbeidet med ny driftsbygning uten han, skjønner nok alle. Men tanken på at han ville dette så sterkt, ga meg også energi, og jeg brukte uten tvil arbeidet som terapi i sorgprosessen. Det ga meg også noe annet å tenke på. sier Inge Kåre.

Nyfjøset har kostet 11,5 millioner kroner. Det er fryktelig mye penger. Og Inge Kåre innrømmer gjerne at en er nødt til å være optimist på jordbrukets vegne om en skal ta sjansen på å investere så mye i et nytt fjøs.

-Uten optimisme hadde ikke nyfjøset stått her nå, sier han.

Enorm egeninnsats nødvendig

Dessuten presiserer han at det har vært nødvendig med svært stor egeninnsats. Alle vegger i fjøset kommer fra egen skog, og så er tømmeret blitt saga i Rolseth.  Han hadde kjøpt elementjigg i januar 2019 og begynte med en gang med elementproduksjon, og alle elementene til fjøset ble bygd i redskapshuset, kledt ferdig med vinduer.

Han har brukt stort sett bare lokale entreprenører, som Kyllo maskin og Røset, og vinduene kommer fra Høiby.

-Vi må være flinke til å kjøpe lokalt og slik støtte næringslivet i bygda. Om vi gjør det, får vi levende bygder slik vi ønsker. Vi bønder ønsker at folk skal spise norsk mat, og da må vi også bruke lokal arbeidskraft når det er mulig. Ellers vil jeg påpeke at jeg har fått svært god rådgivning fra Tine i forbindelse med byggingen, sier Inge Kåre.

Han synes i grunnen byggeprosessen har gått svært bra. Og en stor del av æren for det gir han til en hel hop med naboer, familie og venner, som har stilt opp og har hjulpet til i mange sammenhenger.

Overveldende dugnadsinnsats

-Vi har fått enormt med hjelp av uendelig mange, både med selve byggingen, med rydding og med innhøsting av for. Dugnadsinnsatsen har mildt sagt vært ekstremt stor. Om det var på kort varsel at jeg tok en telefon til familie, venner og naboer, så stilte de opp, og det kunne være opp til mellom 30 og 40 personer. At dette var gull verdt for oss, skjønner alle. Det var bare helt fantastisk. Da kjente vi hvor godt det er å bo på landsbygda, for her er alle naboer om de bor flere kilometer unna. Jeg grøsser ved tanken på å bo i en by der folk ikke kjenner de som bor i etasjen over. Nå håper vi bare at koronaen snart er slutt, så vi kan invitere til en stor fest for alle som har hjulpet oss, sier Inge Kåre.   

Møttes i fjøset

Den oppmerksomme leser vil kanskje ha lagt merke til at mens vi har brukt jeg-form i det meste av dette intervjuet, har vi i det foregående avsnittet forsiktig skiftet over til vi-form. Og det er riktig. For Inge Kåre er slett ikke alene på Kjeldstad gård. Han har samboer, Elin Charlotte Sjøkvist fra Småland i Sverige. Foreløpig bor de fem kilometer fra gården, men de er i ferd med å pusse opp hovedbygningen og regner mede å kunne flytte inn der før påske.

På vårt spørsmål om hvor de møttes, kommer et leende svar fra begge to: I fjøset.

For det har seg nemlig slik at «flickan» fra Emil i Lønnebergets hjemtrakter etter studier ved Veterinærhøyskolen i Oslo, fikk jobb i et vikariat som dyrlege i Selbu. Og i fjøset i Kjeldstad møtte hun altså kjærligheten. De traff hverandre i gammelfjøset, og nå har de vært samboere i ett og et halvt år. I tillegg til arbeidet på gården jobber Elin som veterinær i Selbu.

-Jeg har nok vært lur som sikra meg en dyrlege til å dele livet med, flirer Inge Kåre.

Forskjellig landbrukspolitikk

Den unge veterinæren i Kjeldstad er skeptisk til landbrukspolitikken i sitt opprinnelige hjemland.

-Jeg hadde nok lyst til å bli bonde, men slik politikken er lagt opp og fungerer i Sverige, var det utelukket. Små og mellomstore bruk har ingen mulighet til å overleve der, for der er det nå kun industrijordbruk. Og konsekvensen er at til slutt blir det ingen igjen på landsbygda. Her i Norge brukes det skattepenger på å støtte norske bønder, mens skattepengene i EU går til å støtte andre bønder i EU, sier Elin.

Vi er rastløse, må jobbe

De vil være bønder. De trives med å jobbe med dyr. Og i naturen. De liker ikke å ligge og dra seg på sofaen.

-Vi er rastløse, vi må jobbe, og når vi har avløser, synes vi dagene går seint før vi kan begynne å arbeide igjen, sier Inge Kåre og Elin.