Et lavmål av et eventyr

Den store snakkisen den siste tiden har uten tvil vært den såkalte dokumentaren «Rebel Royals: An Unlikely Love Story». Også i Selbyggens redaksjon har den vært heftig diskutert, men meningen er unison: Dette er lavmål fra det nygifte par.

Det er lett å trekke paralleller til eventyrene når man snakker om en prinsesse og hennes kjærlighetshistorie. Men dette minner lite om et eventyr. I stedet fremstår dokumentaren som en én time og førti minutters svertekampanje mot kongefamilien og det norske folk – pakket inn som underholdning, byttet mot profitt og promotering av egne bedrifter.

Vi følger paret gjennom gleder og sorger: Ari Behns dødsfall, rasisme mot Durek, kongeparets angivelig kalde mottakelse av sin nye svigersønn, medaljonger som skal beskytte mot/gjøre deg frisk fra covid og nordmenns fangenskap under janteloven. Det serveres ubalansert og uten nyanser, og man må virkelig spørre seg om kongeparet i det hele tatt har fått mulighet til å svare på de alvorlige anklagene.

Den mest graverende scenen er når Durek hevder: «Faren, moren, broren hennes – de visste ikke hva rasisme var», mens Märtha nikker samtykkende. Dermed tegnes et bilde av en ignorant og ugjestmild kongefamilie. For folk flest fremstår dette som både urimelig og urettferdig – særlig når vi vet hvilket omdømme kong Harald og dronning Sonja har, og hvor mange som straks tok dem i forsvar da dokumentaren ble sluppet. At deres egen datter har vært med å sette dette i produksjon, gjør inntrykket enda mer ufattelig.

Ja, det finnes rasisme i Norge, noe de aller fleste både erkjenner og tar på alvor. Vi har mye å jobbe med her til lands. Men kongeparet har gjennom hele sin tid representert samhold, toleranse og verdighet. Vi har vel ikke glemt kongens tale i 2016?

«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.»

Når Märtha og Durek fremstiller dem som kunnskapsløse og kalde, er det ikke bare et svik – det er et frontalangrep på institusjonen de selv tilhører. At dette skjer på en global plattform, forsterker skadevirkningen. I stedet for å bygge broer mellom mennesker og kulturer, velger Märtha og Durek å innta offerrollen og helle bensin på bålet. At de i etterkant forsøker å skyve ansvaret over på regissøren eller hevder de ville gjort ting annerledes, hjelper lite. Skaden er allerede skjedd.

Denne opptredenen reflekterer særdeles dårlig på det norske monarkiet, og reiser det ubehagelige spørsmålet: Gjør kongehuset i dag mest godt – eller vondt – for landet?

Det er først og fremst synd på kong Harald og dronning Sonja. De fortjener ikke en slik behandling. Monarkiet skal være en samlende kraft. Denne dokumentaren river i motsatt retning.