Et hederlig hundeliv

Da Amund Haarstad var liten gutt, var fuglehunden Ponto fast inventar i senga om natta. Hans kjærlighet for dyr, spesielt hund, skulle prege livet hans også i voksen alder. I høst mottok han Hærens fortjenstmedalje for sin utrettelige innsats og ansvarsfølelse for hundetjenesten i forsvaret.

Dette er historien om hvordan en mann fulgte engasjementet hele veien til Forsvaret, og til verdens mest trofaste kolleger.

Oppveksten i Tydal og Selbu

Amund Haarstad trådte sine barnesko i Berggårdsfeltet i Tydal. Pappa Ingar jobbet som ingeniør i Tydal tekniske etat, og mamma Unni som hjelpepleier. Sammen med storebror Thomas hadde han en flott og trygg oppvekst i fjellbygda, med en fritid preget av fotball, idrett og friluftsliv. Det året Amund gikk i åttende klasse, bestemte familien på fire at de skulle flytte til Selbu. 

– Jeg fikk fullføre åttende trinn i Tydal, og bodde hos Børge og Borghild Hanssen de månedene. Ingar, Terje og Vebjørn fungerte som ekstrasøsken, forteller Amund, som etter endt skoleår så seg nødt til å bli med på 

flyttelasset nedover dalføret. Det var ikke bare enkelt å forlate Tydal som han likte så godt.

– Men det hele gikk egentlig veldig bra, altså. Gjennom fotballen hadde jeg fått mange kamerater og et bra nettverk i Selbu, mimrer han.

Musikken

En annen stor interesse for unge Amund var musikk, og selv trakterte han både bass, gitar og sang. Han så veldig opp til storebroren, som hadde gått et år på rockelinja på Trøndertun og var en habil gitarist.

– Han spilte i rockeband sammen med andre dyktige musikere fra dalføret, og hadde flere oppvarmingsjobber for større, etablerte band, husker Amund. 

Selv etablerte han noen «småband» sammen med venner i musikkrommet på «nyskolen» på Kløfta, og fikk fin drahjelp fra musikkskolen og etablerte musikknavn som Jan Morten Korsvold (Zappa) og Pål Steinar Flakne. Etter hvert ble det flere band bestående av brødrene Haarstad med venner. 

– Vi hadde flere opptredener på Selbupuben og i andre festlige lag, både i og utenfor dalføret, forteller Amund, som syns det er en fin tid å huske tilbake på. 

En tidlig interesse

Både fotballen og musikken skulle ta liten plass i forhold til det som var Amunds største lidenskap, nemlig hund. Helt fra han ble født, har familien hatt Engelsksettere, Irsksettere og Bretoner som han ble svært knyttet til.

– En av de første hundene vi hadde, Ponto, var fast inventar i senga mi da jeg var guttunge. Jeg har alltid vært veldig glad i dyr, og i det å drive med dyr, sier Amund og fortsetter:

– Jeg er oppvokst med jakt og har drevet en del med det før. Så jeg vil tippe at interessen min for akkurat hund stammer derifra.

Han legger til at faren og Thomas fortsatt er ivrige jegere. 

Tjenestegjorde som hundefører

Da tiden på Selbu videregående var over, gikk ferden videre med tog til Sessvollmoen og førstegangstjeneste. Amund hadde ingen forventninger.

– Jeg møtte opp, sto i kø og fikk på meg en uniform. Dermed var rekrutten i gang. Jeg havnet på en militærpolitiavdeling, og der møtte jeg folk fra hundetjenesten. Det syns jeg virket veldig interessant, forteller han. 

Etter et intervju ble han tatt opp som hundefører, og verneplikta ble tjenestegjort i Indre-Troms. Han beskriver det som en lærerik og meningsfull tid som virkelig vekket interessen for Forsvaret og hundefaget. 

Skulle bli «noe smart»

Etter avtjent førstegangstjeneste fikk Amund tilbud om å reise ut til Kosovo som hundefører.

– Interessen var der fortsatt, men tilbudet kom litt for sent. Jeg hadde fått studieplass på Universitetet i Trondheim, noe som gjorde at jeg måtte takke nei, forteller han. 

Etter et halvt år på universitetet, fortsatte han forkurs til ingeniørstudier ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Ifølge ham selv, hadde han «tenkt å bli noe smart».

– Etter studiene dukket det opp en ny mulighet i forsvaret, noe som passet bra da jeg ganske fort ble lei av skole, ler han. 

Den unge neadølen hadde nok gjort seg bemerket allerede under førstegangstjenesten. Amund ble spesifikt bedt om å søke på en stilling som hundetrener og instruktør på hundeskolen i Drøbak. 

– Under verneplikten tok jeg ekstra ansvar som lagfører for hundetroppen og fikk gode skussmål av de befalene jeg hadde, forteller han og fortsetter: 

– Jeg presterte også ganske bra på hundeførerkurs og rangering, og tilegnet meg både praktisk og teoretisk kunnskap kjapt.

Sjef og nestkommanderende var fornøyde med jobbintervjuet, og Amund ble ansatt på Forsvarets hundeskole i august 2001.

Afghanistan

De første årene jobbet han primært med å være hundetrener, og drev med opptrening av patruljehunder. Etter hvert ble også søkshunder et arbeidsområde for Amund. 

– Jeg kjente etter hvert at jeg ønsket meg nye utfordringer, og ville dra til Afghanistan og prøve meg som operativ hundefører i en internasjonal operasjon, forteller han.

Etter å ha tjenestegjort ved 2. bataljonen, som var en av flere hæravdelinger som løste det Norske styrkebidraget i Mazar-e Sharif i Nord Afghanistan, ble det et halvt år oppsetning i Nord-Norge før utreise til misjonsområdet.

– Der tjenestegjorde jeg i ca. 7 måneder, så reiste jeg hjem et halvår før de på nytt trengte en hundefører ut, forteller kapteinen.

Ble definert som mål

Oppdraget var å tjenestegjøre i en «quick reaction force» som understøttet NATO sitt ISAF bidrag i store deler av Nord-Afghanistan, og jobben besto av å være lagfører for et lag med fire hundeførere og fem hunder. Selv hadde han en patruljehund, samt en søkshund som var spesialisert på eksplosiver. 

– Da vi var der nede var det al-Qaida og Taliban som utgjorde den største trusselen. I tillegg var landet preget av fattigdom og høy grad av kriminalitet i forbindelse med utvinning og eksport av narkotika, forteller Amund.

Han sier videre at under den første runden forløp det meste seg relativt rolig, men at de merket at ting begynte å ta seg opp i 2007. Trusselen med veibomber, rakettangrep og konfrontasjoner med Taliban ble relativt mye høyere enn det den tidligere hadde vært.

– Talibans aktivitet tok seg opp i hele regionen og det skjedde krigshandlinger som vi måtte ta del i. Og vi ble definert som et mål da vi fulgte Afghanske sikkerhetsstyrker og utenlandske styrker, forteller han.

På spørsmål om han var redd eller opplevde noe som skummelt, er han tydelig. 

– Det er jo dette vi trener på, og jeg opplevde ikke noe som skummelt der og da. Det er klart at jeg ble utsatt for noen situasjoner som potensielt sett kan utløse en reaksjon, men i Forsvaret har vi gode systemer på plass for debrifing. Opplevelsene derifra er ikke noe jeg tenker så mye på i dag, innrømmer Amund. 

Likevel må han medgi at oppholdene i Afghanistan preget tankesettet hans.

– Det har styrket meg som menneske å få oppleve verden fra det perspektivet. Afghanistan er et krigsherja land som stormakter har prøvd å invadere i mange år. Mange av de problemene vi har hjemme i Norge oppleves som små i forhold. Vi har det greit her, fastslår han.

I de senere årene har han bare vært noen kortere turer ned til Afghanistan. Da mest for å kvalitetssikre de ekvipasjene som har blitt sendt dit.

1 + 1 = 4

Kjærligheten i Amunds liv dukket opp i form av en veterinærstudent ved navn Aina. Hun flyttet inn sammen med ham i huset på Jessheim, som han hadde skaffet seg da hundeskolen flyttet til Hauerseter i 2003.

I 2016 hadde to blitt til tre, og snart skulle de bli fire. De trengte et nytt sted å bo, og Fornebu ble det naturlige valget.

– Vi ønsket å komme nærmere besteforeldre som kunne bistå litt med ungene våre, Elea og Markus, pluss at Aina savnet deler av sitt gamle kontaktnettverk, forteller Amund. 

Foreldrene hennes emigrerte til Østlandet fra Steinkjer og Sparbu i ung alder, så selv om samboeren er oppvokst i Bærum, har også hun røttene sine fra Trøndelag. 

For lite i Selbu og Tydal

På spørsmål om hvordan tilknytningen til sine barndoms bygder er i dag, må Amund innrømme at den har forvitret litt i årenes løp. Han og familien skulle egentlig til Selbu i jula, men måtte avlyse på grunn av pandemien. 

– Jeg er alt for lite hjemme egentlig, og spesielt nå under koronaen. Vi prøver å få til tre til fem turer i året. Det er jo et stykke til Neadalen, så det blir helst i ferier og ved spesielle anledninger. Jeg har mistet litt av kontaktnettverket mitt der, og nå har jeg også valgt å etablere meg med familie på Østlandet. Jeg har flere enn bare meg selv å tenke på, smiler Amund og legger til:

– Men jeg syns alltid det er koselig å komme oppover for å treffe kjente og kjære, og være ute i naturen. Det er nok naturopplevelsene jeg savner mest med bygdene.

Han legger til at familien har hytte på Stugudalen, og at broren Thomas har tatt over barndommens hytte i Kråssådalen.

Nestkommanderende

I dag jobber Amund som nestkommanderende på Forsvarets hundeskole. En rolle han har hatt siden 2016. 

– Det betyr at jeg er sjefens stedfortreder og en slags «driftsleder» for skolen. Sjefene våre er ikke fagfolk, men flinke ledere som skiftes ut hvert 2-3 år. Jeg er en fagperson som kan bidra på en litt annen måte og bidrar til å opprettholde kontinuitet, sier Amund.

Nå er det mest styring, ledelse, kontorarbeid og synliggjøring av hva de trenger for å løse oppdrag som skole han driver mest med.

– Jeg legger i tillegg til rette for at ansatte på skolen har forutsetninger for å løse sine oppdrag. Jeg er ikke så mye ute i felten og jobber med hunder i praksis som jeg var før, sier han.

Unike kolleger

Men hvordan velges egentlig ut de som skal bli noen av forsvarets mest trofaste ansatte? Det hele starter med at en oppdretter, som Forsvaret har en avtale med, velger ut valper som genetisk sett har de beste forutsetningene. 

– Så må vi skaffe fôrvert, et sivilt hjem som ønsker å ta vare på valpen og gi den trygge rammer det første året. Etter kursing fra oss skal de danne grunnlaget. Når de er et år gammel tar vi over treningen, og da er det en fordel at hunden er sosialisert med folk og dyr. Hunden skal i tillegg være stueren, tåle håndtering og ha begynt å trene smått på enkle konsentrasjons- og koordinasjonsøvelser, forteller Amund. 

Han legger til at Forsvaret også kan kjøpe voksne hunder til enkelte tjenestehundkategorier.

Hundene er toppidrettsutøvere

Mange hunder faller fra opplegget når det viser seg at de ikke svarer til de egenskapene som trengs.

– Alle valpene starter med riktig genetikk som utgangspunkt. Det er treningen og tester underveis som avdekker om hundene har det vi ser etter både fysisk og mentalt. Disse hundene er toppidrettsutøvere, og de skal være fysisk skikka til oppgavene de skal løse, forteller Amund.

Det aksepteres ikke mye skader og sykdom, og spesielt viktig er det at hundene er robuste nok; at de ikke blir satt ut av påvirkninger. 

– Hundene blir utsatt for ganske mange inntrykk og situasjoner som kan bli krevende både mentalt og fysisk, og kan ikke reagere på skudd og miljø. De skal være utholdende og ha sosiale egenskaper på plass, sier han, og understreker: 

– Noe av det viktigste er at hunden har gode lekeegenskaper, og gjerne at de er høyenergiske. Vi bruker mye lek som belønning. Både trening, opplæring og bruk blir mer effektiv når de leker bra. 

Kollega og familiemedlem

De fleste fagfolkene på skolen har en egen instruktørhund. Selv har Amund hatt 6-7 hunder. Det er forsvaret som formelt eier dem, men samtidig blir disse hundene som en del av familien til instruktørene de bor med. Nå er det Django, en Malinois på 4,5 år, som deler bopel med Amund, Aina, Elea og Markus. I tillegg til Save, en fem måneder gammel Whippet, som smådyrveterinær Aina og barna bidro mest til anskaffelsen av i høst.

– Jeg har alltid fått et ekstremt nært forhold til hundene jeg har hatt selv. Jeg og hunden er en enhet på jobb, og i tillegg er den en del av hverdagen hjemme, forteller Amund som legger til at han også har konkurrert sivilt med flere av tjenestehundene sine.

– Da er det sivile konkurranser som går på brukshundsport. Spor og rundering, angrepsøvelser, forsvar og den slags, sier han.

To av hans tidligere hunder, Daiko (6,5 år), og Tanja (12 år) som var med til Afghanistan, ble avlivet på samme dag i 2015. 

– Det var en ordentlig vond dag. De står begge i urner på kontoret mitt, og har dessuten minnesteiner på minnelunden til hundeskolen. Tanja var gammel og klar for å dø, men Daiko hadde en hudsykdom som jeg ikke fikk kontroll på. Det er det som er det verste med dette – de lever alt for korte liv, sier Amund ettertenksomt. 

Alvoret kom tidlig

Amund har opplevd flere dramatiske hendelser i sitt liv som hundefører. Noen har likevel festet seg bedre enn andre. Allerede i verneplikten kom alvoret tett på under en NATO-øvelse i Nord-Norge.

– Vi var ute på et øvingsoppdrag, men ble kalt inn til en «no-play», altså en reell hendelse. Et samfunnshus i Rusta, med flatt tak, ble brukt som hovedkvarter i forbindelse med øvelsen. Det hadde vært stort snøfall og de store snømengdene på taket gjorde at det kollapset. Jeg, hund og patrulje kjørte snøscooter rett inn for å søke, og da hadde Norske redningshunder allerede ankommet stedet. Det var tre offiserer som omkom, og de ble funnet raskt, forteller Amund.

Funnet etter en times søk

Et annet oppdrag han ble kalt ut på, var da svogeren til en forsvarsansatt dro ut på påsketur for ikke å komme tilbake. 

– Dette var i Beiarn, og politiet og Røde Kors hadde lett i en måned uten resultater. Siden svogeren til han det gjaldt kjente oss, ble vi kalt ut. Vi stilte med et lite lag, forberedte oss på hvordan vi skulle gripe an situasjonen og kartla hvilket område vi antok han hadde forsvunnet i. Etter en times søk med hund fant vi ham under snøen. Det viste seg at han hadde fått et illebefinnende, forteller Amund.

Gjerdrum-ulykken

Amund ble også kalt ut til Gjerdrum-ulykken. Kvikkleireskredet som tok ti menneskeliv, natt til 30. desember i fjor. 

– Under slike oppdrag koordineres mulige løsninger på å minimere risiko, samtidig som man utnytter hundens egenskaper. Vi ble tidlig vurdert brukt i skredet, på tross av faremomentene med potensielt nye skred. Siden dette var et politioppdrag, var det politi med spesialkompetanse som fysisk gikk inn i skredet og brukte hundene, beretter Amund og legger til: 

– Det å stå i redningsaksjonen de første døgnene var ganske spesielt. Det gjør ordentlig inntrykk når man får hendelser med mulig tragisk utfall og menneskeskjebner så nært på kroppen. Man ser omfanget av ulykken fysisk, og også tragedien som rammer et helt lokalsamfunn og en hel nasjon. For meg gir det en ekstra dimensjon å kunne stille opp med en hund og utgjøre en forskjell.

Selv om hundeskolen primært produserer hunder og hundeførere, samt utøver fagansvar for hundetjenesten i Forsvaret, finnes det kapasiteter der som kan brukes når det trengs. Både til internt bruk i Forsvaret og i bistand til politi og redning. 

– Får Forsvaret en bistandsanmodning fra politiet, slik som på Gjerdrum, så har hundetjenesten hunder på flere lokasjoner i Norge som kan brukes. Vi på hundeskolen og øvrige ekvipasjer i hundetjenesten har blitt brukt på flere slike hendelser, forteller Amund

Fortjenstmedaljen

Det er ingen tvil om at kaptein Amund Haarstad lever og ånder for yrket sitt, og dyrene han jobber med. Gjennom årene har dette blitt lagt merke til, noe som førte til at han i høst mottok Hærens fortjenstmedalje for sin utrettelige innsats og ansvarsfølelse for hundetjenesten i Forsvaret.

– Først og fremst var det artig å få den anerkjennelsen, men for meg er det ikke dette som er drivkraften for det jeg holder på med. Jeg føler ikke at jeg har gjort noe unikt. Jeg bare gleder meg til å dra på jobb, og syns fortsatt det er spennende etter 20 år. Det er dette jeg brenner for, og innsatsen jeg yter er derfor helt naturlig, sier Amund, og legger til: 

– Det er klart at det er artig at andre ser at man har stor arbeidskapasitet og ansvarsglede. Jeg har vært en nøkkelperson i drift og utvikling av skolen, har fremmet fagfeltet og bygd broer på tvers av avdelingene. Men først og fremst var tildelingen overraskende, og ikke noe jeg er veldig opptatt av selv. 

For Amund er det viktig å trekke frem de andre som også gjør en stor innsats.

– Det finnes veldig mange andre i fagfeltet som gjør minst like mye som meg. Og så må jeg så klart trekke frem innsatsen til hundene som er i forsvaret og løser oppgaver hver eneste dag. Jeg er opptatt av at også hundene skal få taletid – at vi ser innsatsen og forskjellen de gjør, sier Amund med varme i stemmen.

Vil være mer ute i felten

Kapteinen sier at han er veldig godt fornøyd med livet slik det er nå, og har ingen planer om å klatre enda høyere til topps. 

– I Forsvaret har jeg aldri tenkt at jeg skulle «bli noe stort» i utgangspunktet, og jeg har heller ingen ambisjoner om å bli sjef. Er det noe jeg håper jeg kan få gjøre mer av, så er det å ta et sidesteg bort fra det administrative, og bruke tiden på mer faglige oppgaver. Det er gøy med ansvar, men ambisjonen er å ta ansvar innenfor fagfeltet fortrinnsvis. Da som spesialist innfor hundefaget i Forsvaret. Jeg vil være mer ut i felt, jobbe med hundene og utvikle både tjenesten og folk, avslutter Amund.

Alle foto brukt i denne saken er private.