En svipptur innom utdanning og karriere

Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne når man skal skrive om Trond Hallgeir Buland og hans virke. CV-en hans er lang og spennende, og favner flere områder. Han er sosiolog, dr.polit, science-fictionforfatter – og selbygg. 

Selbyggen møter Trond Buland i lokalene til NTNU Samfunnsforskning AS. Det er der han holder til – når det ikke er koronatider vel og merke. Dette er første dagen han er tilbake på kontoret etter nedstengingen. Han har hatt hjemmekontor, eller gjemmekontor, som han kaller det selv. 

Alltid selbygg

Trond har bodd utenfor bygda fra han begynte på videregående på Stjørdal i en alder av 16 år, men har alltid vært selbygg i hjertet. 

– Skjønt «utenfor og utenfor». Jeg var vel aldri ei helg på Stjørdal – jeg måtte stadig tilbake over Selbuskogen, sier Trond.

Han er sønn av Anders og Helga Buland, og er født og oppvokst i Øverbygda. Da foreldrene gikk bort solgte han hjemgården, men han og kona har fortsatt hytte i Selbu.

– Den ligger på Hersjøen – inni endinj. Nå går vi og venter på at snøen skal forsvinne helt så vi får brukt hytta mer, forteller Trond. 

Han er gift med billedkunstner Kathrine Hårstad. I 2015 stilte hun ut sine verker i Selbu under sommerutstillingen til Galleri Kulviksvingen. Sammen har de to voksne barn, og bor på Ranheim. 

– Selv om jeg har bodd utenfor bygda i veldig mange år nå, så føler jeg meg fortsatt som selbygg. Jeg liker å følge med på hva som skjer i dalføret, og leser Selbyggen hver fredag – det er et høydepunkt, sier Trond. 

Han har også vært i Selbu ved et par anledninger for å innhente data til forskningen sin. 

Innholdsrikt yrkesliv

Trond Buland har vært innom mange felt på sin vei gjennom yrkeslivet. Og det er nettopp rundt skole og yrkesliv han bedriver forskningen sin. Selv mener han at det er litt tilfeldig hvor han har havnet underveis. «Jeg har aldri visst hva jeg skal bli? Nei.. Jeg har alltid visst hva jeg skulle bli! Men har aldri blitt det». 

Fra 2011 var han forsker ved Program for lærerutdanning, ved faggruppen SKULE. De siste par årene har han vært ansatt som seniorforsker ved NTNU Samfunnsforskning, avdeling Mangfold og inkludering. Som skoleforsker har han særlig beskjeftiget seg med problemstillinger knyttet til skolens utdannings- og yrkesrådgivning/karriereveiledning, frafall i videregående skole, fag- og yrkesopplæring og skoleutvikling. 

Det var tilfeldige omstendigheter som gjorde at han begynte å forske på disse områdene i samfunnet.

– Men det har vært et langt og lykkelig ekteskap så langt. Det er et svært interessant felt å jobbe med, som stadig er i utvikling, forteller Trond. 

I intervjuet så rekker vi så vidt å skrape i overflaten på forskningen Trond Buland har vært en del av. Men noen interessante hovedelementer dukket opp. 

Karrierelæring for barn

Karrerelæring og barn kan høres ut som to ord som ikke passer sammen. Men ifølge Trond så gjør de det – bare det gjøres på riktig måte. 

– Barneskolene bør få et mer bevisst forhold til karrierelæring. Man oppsøker jo butikken for å lære matematikk og man får kanskje besøk av en lastebil i skolegården for å lære om trafikksikkerhet. Hvorfor ikke kombinere dette med å ta en prat med den butikkansatte, eller lastebilsjåføren, for å høre om hvordan det er å ha akkurat dette yrket. Hvordan blir man det? Hva er fordeler og ulemper med yrkene? Dette kan gjøres veldig enkelt, og vil øke forståelsen hos barna for de forskjellige yrkene vi har i samfunnet. Hvorfor ikke ta med skoleklassen opp til Kyllo Maskin for å ta en prat med de ansatte? I tillegg til å se på maskinene selvfølgelig – store maskiner er vel en fascinasjon for de fleste barn, sier Trond. 

Han mener at på den måten får barna et bredere spekter å leke seg med tanker og ideer på, og kanskje opplever de å være bedre rustet når de skal velge yrkesretning 10 år senere. 

Å velge seg en vei

Hvert år er det tusenvis av unge nordmenn som skal velge seg en retning å gå i livet. Finne seg et yrke. Sikre fremtiden sin. For noen kan dette valget virke både stort og skremmende. 

– Vi har gjort intervju med ungdommer som sitter og gråter fordi de er redde for å velge feil. De tror at hele deres fremtidige lykke baserer seg på å velge riktig allerede nå. Det viktigste budskapet til de er nok at det ikke er så farlig. Vi er så heldig stilt i dette landet her. Velger man feil, så er det bare å velge noe annet. Man lærer i tillegg noe av alle valg man tar, så ingenting er bortkastet, sier Trond som mener det er viktig å trygge ungdommene på dette.

Kjønnet preger valget

Selv om Norge er et av verdens mest likestilte land, har vi fortsatt en vei å gå når det kommer til jenter og gutters valg av studieretning. Vi preges fortsatt av kjønnsstereotyper, og har kjønnsdelt arbeidsmarked. Vi opplever fortsatt å ha rene gutte- og jentefag i videregående opplæring.

– Her er det lite utvikling over tid, og det er relativt stabile forskjeller. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet ivaretar og reproduserer forestillinger om kjønn. Tradisjonelle forestillinger om kvinne- og mannsyrker, påvirker jenter og gutters tanker om hvilke yrker de kan ha. De sterkt kjønnede strukturene vi ser i arbeid og utdanning er mønstre som ikke kan forstås som resultat av individuelle og personlige valg, forteller Trond. 

Han forteller at det er vanskelig å vite hvor biologien stopper og hvor samfunnet begynner. Det er samfunnsstrukturene som legger premisser for valg av utdanning og yrke. Det begrenser jenter og gutters reelle muligheter til å velge det yrket de ønsker. 

– Det som også spiller inn er at man som regel velger mer enn bare yrke. Man velger en identitet og en tilhørighet. Det kan være vanskelig å skille seg ut, sier Trond. I tillegg kommer kultur, gruppepress, familie, klasse, sosiale og økonomiske forhold inn, fortsetter han. 

Gamle holdninger bør problematiseres

Mange karriererådgivere sliter med å gi veiledning uten å bli påvirket av kjønnsaspektet. Mange kan ha forutinntatte holdninger om hva som egner seg for gutter og jenter. Holdninger som «magen kommer i veien når de blir gravide», «det er tøft å velge annerledes» og «de slutter bare likevel». 

– Dette skulle nok ha blitt problematisert i større grad. Forskning viser jo at det bare er positivt når arbeidsplasser har en fordeling av begge kjønn – uansett om det er på sykehjem eller på et bilverksted, sier Trond. 

Tiltak som kan settes inn i skolen for å forbedre dette kan være å tematisere kjønn i rådgivning, utdanning og læring. Man kan også lage gutte- og jentedager som skaper trygghet og hindrer mindretallsopplevelser. I tillegg kan man «tvinge» gutter og jenter til å oppleve noe utradisjonelt og vise dem menn og kvinner som har valgt annerledes. 

– Det handler om å kunne forsyne ungdommene med alternative forbilder og rollemodeller, mener Trond. 

Forskjell på bygd og by

For noen år tilbake gikk alarmen i Norge – det var alt for få ungdommer som valgte yrkesfag. Gjennom årenes løp har yrkesfagene fått dårlig omdømme. Det er heldigvis en trend som ser ut til å ha snudd litt. 

– Her er det fortsatt stor forskjell på bygd og by. På bygda er det mer naturlig å velge yrkesfag, av flere grunner. På bygda har man mer nærhet til disse yrkene. I Selbu for eksempel, ser man at det lokale næringslivet er tett på skolen. Da føler elevene at skolen dekker et behov for dem, at det er en grunn til å drive på og at skolen er relevant. De ser at skolegangen ender opp i et konkret yrke, noe som hjelper på motivasjonen, forteller Trond, og fortsetter: 

– Når vi har intervjuet gutter i skolen, ser vi at gutter i distriktet i hvert fall skulle gå yrkesfag! Intervjuer vi gutter i samme alder i byen vet de omtrent ikke hva yrkesfag er, annet enn at det er noe «skit». Bonde er omtrent et skjellsord i byen – så her er det en veldig skjevhet mellom gutter på bygda og gutter i byen. 

Mestringstro og nyttighet

Det snakkes til stadighet om frafall i videregående skole, men ifølge Trond så har prosentandelene på både de som fullfører og ikke fullfører vært ganske stabile over lang tid. Andelen som ikke fullfører videregående utdanning har ligget rundt 30%, men har gått noe ned de siste årene. 

– Vi ser at ganske mange som faller fra returnerer til utdanningen etter en stund. Det er akkurat som om enkelte trenger mer tid på å bli voksen og til å klare å fullføre, sier han. 

Årsakene til at enkelte elever i det hele tatt dropper ut kan være mange, og det er et komplisert tema å gå inn på. 

– Her er det utrolig mange personlige faktorer som kan spille inn, men hvis vi ser i skolesammenheng så er opplevelsen av mestring svært viktig. Rett og slett få trua på at «jeg duger til noe». Hvis man hele tiden opplever frustrasjon over egne dårlige resultater og sliter på skolen, så vil man til slutt ikke se poenget. Vi mennesker er laget slik at vi ønsker å være til nytte, og for de elevene som sliter så mangler den følelsen. For de hadde det vært optimalt å kunne se på flere veier med mer tilpasning, og ha fleksible modeller. Da kunne man ha tatt et skritt av gangen, fått opplevd mestringstro, og etter hvert bli noe man har mulighet for å bli ut ifra egne forutsetninger, sier Trond og slår fast: 

– Nyttigheten nører behovet og den praktiske nytteverdien blir viktig. 

Lite frafall i Selbu

I Selbu er det generelt lite frafall i skolen. Forskeren peker på at det kan være flere årsaker til det. 

– Selbu er ei lita trygg bygd med god oversikt. Man kan ikke henge utenfor Coop’en på dagtid uten å bli observert. Det er en form for sosial kontroll som gjør at det ikke blir like lett å stikke seg unna, man kan ikke forsvinne inn i mengden i Selbu. Utdanningstilbudet er også tilpasset dalføret. Elevene har tett kontakt med næringslivet og ser betydningen av skolegangen. Mindre klasser er også en fordel. Elevene opplever for det meste at de blir sett av lærerne. Disse funnene er ikke typisk bare for Selbu, men det ser vi hos andre små skoler ute i distriktene også, forteller Trond. 

Alle kan ikke støpes i samme form

Det er tydelig at forsker Trond Buland brenner for det han jobber med, og er i besittelse av mye kunnskap knyttet til skole, utdanning og yrkesliv.  Avslutningsvis i intervjuet snakker forskeren om at vi må slutte å tro at alle ungdommer passer inn i samme formen.

– Vi forventer at alle skal fullføre skolen på normert tid,- men folk er da ikke normerte! Vi har laget en skole som er basert på en idealelev, og så prøver vi å presse alle igjennom. Jeg tror vi kunne hatt stor nytte av å tilrettelegge mer for den enkelte elev og tenke alternative løp. Men da er vi inne på tema om økt ressursbruk og økonomi, og det tror jeg ikke vi rekker å snakke om i dag, sier Trond og avslutter:

– Men at det hadde vært en fordel å kunne tilpasse skolegangen, det er det nok ingen tvil om.