En musikalsk reise som ga næring til sjela

Det var lite som minnet oss på at en kaldere årstid er på veg da Mai-Britt Wagnild og gitarist Alf Wilhelm Lundberg inviterte til akustisk konsert i Selbu kirke søndag kveld. Med seg hadde de den meritterte gitaristen Jørgen Skogmo. Sammen tok de med publikumet på en musikalsk reise gjennom varme landskap.

Duoen Wagnild og Lundberg begynner å bli kjent for selbupublikumet da de har hatt to konserter i bygda tidligere. Søndagens konsert ble arrangert både i forbindelse med deres plateslipp «Over the Rainbow», og som en del av den internasjonale gitarfestivalen Akustiske Landskap der Lundberg er festivalsjef. 

Imponerende CV

Jørgen Skogmo åpnet konserten for de omtrent 35 tilskuerne som hadde tatt turen til kirka. Han er opprinnelig fra Ekne, men er i dag bosatt på Levanger. Han er en gitarist i verdensklasse, og hadde vi ramset opp alt det han har vært med på hadde det tatt sin tid. Men det kan nevnes at han er utdannet i London, har vunnet en rekke internasjonale priser, har spilt sammen med flere store orkester og akkompagnert Placido Domingo. Han har fremført både på norsk og britisk fjernsyn, turnert mye i Storbritannia og Tyskland og spilt på mange internasjonale scener. 

Vidunderlig fra Skogmo

Skogmo hadde basert fremførelsen sin rundt en hyllest til Johann Sebastian Bach. Det var rett og slett en opplevelse å sitte i kirken å høre tonene han manet ut fra gitaren sin. Med innslag av blant annet Astor Piazzolla og Flamenco ble vi tatt med til sene kvelder lengre sør i Europa. Slik type musikk har en egen tilstedeværelse, og gir rom for både fantasi og refleksjon. 

Et av høydepunktene fra hans fremførelse var hans egenkomponerte vals skrevet i forbindelse med en 8. mai-markering i år. Den var både rørende og oppløftende, og melodien bar et snev av norsk folkemusikk. En fryd for øret. 

Fra klassisk til improjazz

Konserten var delt opp i to deler med pause i midten, og hvert set begynte med Skogmo, og deretter tok Wagnild og Lundberg over med 9-strengs klassisk gitar og vokal. Det var en god balanse i måten konserten var bygget opp på, og Selbu kirke byr som kjent på en helt spesiell akustikk som egner seg utrolig godt til disse genrene. 

Fra duoen fikk vi servert et fint og variert program, bestående av låter av blant andre Tom Waits, Sting og Bjørn Eidsvåg. De spilte også Vær Min Venn, som er en låt som Wagnild har skrevet. 

9-strengs gitar og stor vokalbredde

Forrige gang vi fikk høre de to spilte Lundberg på en gitar med åtte strenger. Denne gangen hadde han avansert opp til hele ni strenger, og det med et slitesterkt fiskesnøre. Det er imponerende å se hvordan Lundberg håndterer instrumentet, og det er ikke så vanskelig å skjønne hvorfor haugesunderen er så anerkjent som det han er. 

Wagnild har en imponerende bredde i sin røst. Fra de dypeste tonene i registeret når hun skal tolke Tom Waits, til de lyseste soprantonene når hun gjør jazzimprovisasjon. Spesielt nydelig er det når Wagnild tør å ta det hele helt ned, slik at lytterne virkelig må spisse ørene. Det virket som de hadde publikum i sin hule hånd gjennom hele konserten. Høydepunkter var La Belle Dame Sans Regret, Eg Ser og Nature Boy.

Utvikler seg stadig

Det virker som de to begynner å finne sin stil, og at de fortsetter å leke frem uttrykket sitt. Planen er å fortsette å dra rundt og spille, og utvikle seg som duo. 

– Det blir en del konserter på Oppdal, Røros og forhåpentligvis også Trondheim etter festivalen. Deretter skal vi begynne å fokusere på å få inn nye låter i repertoaret. Vi har spilt noen av låtene så mye at det begynner å bli på tide med litt nye impulser for oss begge. Vi har vokst utrolig mye på den tiden vi har spilt sammen siden første konsert i fjor, forteller Lundberg.

Synd at så få tok turen

Det må nevnes at det er synd at så få tar turen på konsert når musikere i verdensklasse byr på slike opplevelser. Forhåpentligvis kan vi skylde på at det er gjenåpningen som tar litt tid hos folk, og at vi snart vil begynne å troppe opp på kulturarrangement i like stort monn som vi gjorde før. 

Men for de som faktisk var der, ble det nok et pusterom og en musikalsk reise som ga næring til sjela.