En god kollega, god venn, samtalepartner og en person som alltid stilte opp for andre er borte.

Mandag kveld, da spenningen om valgresultatet var på det høyeste, fikk vi den ufattelige meldingen om at vår venn Narve Rognebakke hadde forlatt oss. Narve, som liksom var udødelig. Han som hadde all verdens erfaring i lokalavisa, og som likte seg aller best når han fikk oppdrag ved å dekke idrettsarrangementer og kulturbegivenheter. Nå vet vi at idretter som ski, håndball og friidrett sto hans hjerte aller nærest, og det var ikke sjelden at det kom reportasjer fra Selbuskogen, Synnåsen, Granlund, Guldsethsaga, Sentralbanen, Rødmyra eller Selbuhallen, både på bestilling og på hans eget initiativ. Og han var aldri tung å be! Om han en sjelden gang sa nei til et oppdrag, så hadde han tungtveiende grunn til å si nei. 

Narve så gode resultater, men han så også personen bak prestasjonen. Og spesielt artig hadde han det når han fikk følge unge utøvere fra første hopp, kast, spark eller løp og opp på seierspallen. Narve trivdes med ungdommene og satte pris på hva de fikk til. Det gjaldt både på idrettsarenaen og kulturarenaen. For Narve hadde et like stort hjerte på revy- og teaterscenen. Hvor mange timer han brukte av sitt liv ved å skrive revy, instruere eller regissere oppsetninger, eller skrive anmeldelser av lokale kulturbegivenheter, er det ingen som har telt opp. I alle fall ikke Narve selv, for han gjorde det av lyst, ikke for penger.

Som tidligere redaktør i Selbyggen hadde jeg mange gode samtaler med Narve. Vi diskuterte verdensproblemer, men mest lokale problemstillinger innen politikk og offentlig forvaltning. Det hendte vi i redaksjonen måtte komme med forslag til forbedringer, og gjerne på fototekniske tema. Men fingeren som ofte var med oppe i venstre hjørne av bildet forsvant etter hvert, og skyggene på tilfeldige steder som skyldtes smuss på linsa likeså. Han tålte å bli korrigert.

Innen politikken var han uomtvistelig sosialdemokrat, det la han aldri skjul på. Men han holdt seg nøytral i sine skriverier i lokalavisa. Narve hadde ordet i sin makt, og brukte den egenskapen til det beste for de han skrev om. Hans engasjement i Selbyggen er en ting, men han hadde også ansvaret for menighetsbladet, og ikke minst alle jubileumsberetninger han har ført i pennen. Han mestret både skjemt og alvor. Det siste fikk vi et utrolig sterkt bevis for da han talte i kirken under sønnen Jon Olavs begravelse i april.

De siste årene har vært tøffe for Narve og kona Mari. Det har handlet mye om kreftsykdom i familien. Jon Olavs benmargskreft, som ga både oppturer og nedturer i livet, og som endte med det triste utfallet. Maris sykdom, som krevde enormt av begge to, og der Narve stilte opp på en nærmest umenneskelig måte. Nå er den lille familien på tre redusert til en, og hvor tungt det må være å sitte igjen alene kan vel de færreste se for seg. Men Mari har i alle fall et hav av gode minner fra ektemann og sønn.

Mari og Narve kom til Selbu sist på 60-tallet som nyutdannede lærere. En oppdalsjente og en vossagutt møttes på lærerskolen på Elverum og endte opp som selbygger, eller aller mest som vikvarvinger. De satte sitt preg på Vikvarvet, innen idrett og kulturliv, og det er mange i kretsen, og ellers i dalføret som nå vil savne Narve veldig mye. I lokalbladet vil det bli et stort tomrom etter Narve, og en stol vil for alltid stå tom ved lunsjbordet, der han ofte kom innom og bidro til høyere poengsum på den daglige lunsj-quizen. Narve ga sitt ytterste for lokalbladet i mange sammenhenger, og det var paradoksalt nok etter at han hadde dekket en fotballkamp på Rødmyra at han la fra seg pennen for godt. Narve døde med skoene på!

Vi lyser fred over Narve Rognebakkes minne.