En demensvennlig bygd er bedre for alle
Ungdommenes funn viser at mye fungerer bra. Samtidig sier lokalavisa seg enig i at det finnes flere ting som kan bli bedre for at vi skal bli et fullverdig demensvennlig samfunn.
Publisert
Du leser nå Selbyggens lederartikkel. Meninger i teksten tilhører redaksjonen.
Det er lett å gå gjennom bygda di uten å tenke over hvor krevende den kan være å bruke.
For de fleste av oss er det en selvfølge å finne inngangen, skjønne skiltingen, bruke digitale løsninger, trykke på riktig knapp eller komme oss opp på tribunen i Selbuhallen. Vi tenker ikke over det, nettopp fordi det fungerer for oss.
Men det som er enkelt for én, kan være vanskelig for en annen.
Derfor er prosjektet som elevene ved VG2 Helsearbeiderfag har gjennomført på oppdrag fra Demensforeningen i Selbu tankevekkende. Gunhild Lien og Maria Svanem Borseth har sett på bygda med andre øyne. De har undersøkt hvordan butikker, banken, apoteket, rådhuset, Selbuhallen og andre sentrale møteplasser fungerer for personer med demens og kognitiv svikt.
Konklusjonen er verken dramatisk eller fordømmende: Selbu er delvis tilrettelagt som et demensvennlig samfunn. Mye fungerer bra. Samtidig finnes det flere ting som kan bli bedre. Det er nærliggende å tro at status er temmelig lik i Tydal også, selv om Tydalshallen nok er mer brukervennlig tribunemessig.
Det er kanskje nettopp derfor funnene er så viktige. Dette handler ikke først og fremst om store utbygginger eller dyre prosjekter. Ofte handler det om små grep som kan få stor betydning: tydeligere skilting, lavere terskler, enklere informasjon og ikke minst muligheten til å møte et menneske som kan hjelpe.
I en tid der stadig flere tjenester blir digitale, er det verdt å tenke litt ekstra på nettopp dette. Digitalisering kan være effektivt, men bare for dem som mestrer løsningene. For personer med demens, eldre og andre som strever med skjema, skjermer og koder, kan digitaliseringen i verste fall bli en mur. Dette må vi i lokalavisa også tenke på.
Selbu kommune skrev under på en avtale om å være et demensvennlig samfunn i 2017. Det var et viktig signal. Men slike avtaler må ikke bli liggende som fine ord i en perm. De må jevnlig testes mot virkeligheten. Det er nettopp det elevene nå har bidratt til.
Eksempelet fra Selbuhallen er godt. En tribune som er vanskelig å bruke, kan føre til at enkelte blir sittende nede ved banen. Det kan virke som en liten praktisk detalj, men for den det gjelder, handler det om trygghet, verdighet og muligheten til å delta på lik linje med andre.
For et demensvennlig samfunn handler ikke bare om demens. Det handler om hvordan vi møter mennesker som trenger litt mer tid, litt tydeligere informasjon eller litt ekstra hjelp. Det handler om å bygge et dalføre der flest mulig kan delta og føle seg trygge.
Derfor bør funnene tas på alvor. Kommunene bør gå gjennom sine egne bygg og møteplasser. Butikker og bedrifter bør se på skilting, innganger og rutiner. Lag og foreninger bør tenke over hvordan arrangementer oppleves for dem som ikke finner fram like lett som andre.
Neadalen er en plass med sterke fellesskap og mange møteplasser. Nettopp derfor har vi også gode forutsetninger for å bli enda bedre. Et mer demensvennlig samfunn vil ikke bare være bedre for dem som lever med demens. Det vil være bedre for eldre, for barn, for folk med funksjonsnedsettelser, for tilreisende og for alle som en dag trenger at omgivelsene er litt enklere å forstå.
Elevene har vist oss noe viktig: Det skal ikke alltid så mye til. Men vi trenger å få en påminning om akkurat det, oftere.
