Det var en gang – da det var ca. 50 butikker i Selbu

Vi som vokste opp i årene etter krigen, opplevde helt andre bygdesamfunn enn ungdommen opplever i dag. Kommunikasjonene var dårlige, så hestetransport var vanlig både når det gjaldt transpost av folk og fe og varer. Fra bygdenes utkanter var avstandene lange til sentrum, så dit var vi sjelden. Men det var butikk i alle kretser i bygda, gjerne flere.

Undertegnede vokste opp på en helt annen kant av landet, men ute på bygdene var forholdene de samme som her. Avstandene var lange, økonomien var skral hos mange, og enda var naturalhusholdet mer eller mindre levende. Selv i arbeiderhjemmene var det ikke uvanlig at en holdt ei ku eller to, gjerne også gris, og enkelte foret også fram noen saueskrotter i løpet av vinteren. Men pilene pekte oppover år for år, og velstandsøkningen skjedde litt om litt utover på 50-tallet.

Alle slags varer, alle slags folk

Butikkene hadde en sentral posisjon i hver eneste grend, og den tid var det gjerne flere av dem. Det var landhandlerier med i utgangspunkt alt som fantes av kolonialvarer, men i tillegg solgte også mange av butikkene alt mulig annet, fra materialer, spiker og parafin, til hestesko, kraftfor og ljåer, fra middagsserviser og sykler til symaskiner og damebluser. Butikken var møtested for gammel og ung, for hjemmeværende husmødre og bondekjerringer, snørrunger og gamlinger. Her var ungdommer som hostet seg gjennom livets første sigaretter, og kaller som tok ei flaske øl på lageret etter arbeidsdagen, bønder som la en tur innom etter å ha levert melkespanna på melkerampa, og sladderkjerringer som her fikk med seg siste nytt av både sannhet og løgn. Og her var ungdom av begge kjønn som møtte opp med blussende hormoner for å få et blikk av den fineste jenta eller gutten de noen gang hadde sett. Butikken var samlingsstedet, den var for alle, uansett kjønn, og uansett stand og rang i samfunnet, og enkelte kunne oppholde seg der i timevis hver dag.

Lukta av alt mulig

Når jeg lukker øynene, minnes jeg de minste detaljer fra min barndoms butikk. Jeg minnes de spesielle luktene der, en aroma som var sammensatt av parafin- og tobakkslukt, lukta av ferske brød og søtsaker, av smøreolje og kaffe, såpe og kamfer, natron og alt mulig annet. Jeg minnes mjølskuffa og kaffesekken, sirupskaggen, brødkassen og den gamle telefonen på veggen. Det var ingen selvbetjening, alt salg skjedde over disk, i hvert fall det meste, og disken var stor og lang der den tronet mellom handelsmannen, betjeningen og kundene. 

Det forjettede land

For ungene var butikken det forjettede land med alt det en ønsket seg her i livet, fra drops i store spann til fullt av andre søtsaker som var forbudt både av tannlegen og foreldrene. Jentene kunne stå en hel time og betrakte ei nydelig, uoppnåelig sovedokke, og guttene studerte finurlig verktøy og kruttlapp-pistoler som også lå langt over budsjett i pris, i følge foreldrene. I hele tatt husker jeg og mine jevnaldringer butikken som et sted der alt vi ønsket oss, befant seg, og samtidig var det stedet for å lengte etter alt som vi ikke kunne få.

Butikker i Selbu gjennom tidene

Originalene, gnierne og storkarene

Dette var i ei tid da det var tett mellom originalene på bygdene, kaller og kjerringer som hadde evnen til å være seg selv i alle livets faser, og ikke som vi er i dag, der vi prøver å framstå som kopier av typene vi har sett på TV. Originalene var seg selv på godt og vondt, og de dyrket den gode og slående replikken som smalt mellom veggene i butikken når kallene satt der og rev kjeft om alle mulige tema, fra naboens gjøren og laden til verdenssituasjonen. Enkelte handlet på krita, eller «på borg» som det ble sagt, hvis handelsmannen var godhjertet og åpnet for slikt, mens andre gjerne ville være storkarer og viste fram at seddelboka var mer enn velfylt. Enkelte gniere utviste en overbevisende evne til å oppnå avslag i prisen på alt mulig, slik som selbyggen som kun kjøpte en spiker i slengen, for da visste han at han fikk den gratis, mens andre igjen handlet stort for å oppnå rabatter på varene.

Handelsmannens hoderegning

Noe jeg husker godt fra barndommen, og som også flere selbygger har bekreftet var tilfelle her i bygda, var handelsmannens fantastiske evner i hoderegning. Med lynets hastighet slo han sammen tallkolonner lange som arvesynden ved å føre tre fingre over tallene nedover. Det så umulig ut at han kunne komme fram til riktig sluttbeløp, men enhver kontroll som vi foretok, viste at handelsmannen hadde regnet rett.

Ei tid som var, på godt og vondt

Det jeg her har skrevet, var i utgangspunktet ment å være et avsnitt som innledning til reportasjen om Oddbjørn Korsvold som har innredet et lite, men like fullt fantastisk butikkmuseum i lokalene der hans bestemor, Marit Kulvik, startet opp med butikk omkring 1920. Men etter som jeg skrev, ble jeg revet med av minnene fra ei tid som var, og som aldri kommer tilbake. Jeg mener slett ikke å forherlige denne tida da alt var tungvint, og da de flestes økonomi var slik at en måtte «snu på skillingen» for hvert innkjøp som ble foretatt. Men det var ei anna tid, på godt og vondt.

Den første butikken i Selbu ble etablert da Fredrik Birch startet opp landhandel på Havernesset i 1850 etter at han hadde fått tillatelse til det av selveste kong Oscar i Stockholm, en tillatelse han måtte ha etter som han ikke hadde nådd myndighetsalderen på 25 år. Etter hvert fikk også Birch konkurranse av flere, og det kom landhandlerier i alle kretser, etter hvert mange. 

17 butikker i 1983

Oddbjørn Korsvold har jobbet en god del med å skrive ned Selbus butikkhistorie, i samarbeid med Selbu og Tydal historielag, og han har funnet at det til sammen har vært hele 52 butikker her i bygda, alle i utgangspunktet kolonialbutikker, men som i varierende grad også solgte det meste av andre varer. Ikke alle har vært i drift samtidig, men et kjapt overslag utført av flere eldre selbygger, viser at det i hvert fall har vært mer enn 30 butikker, kanskje  

nærmere 40, i drift på samme tid. Det varierte butikktilbudet varte også lenge, og Selbyggens nåværende redaktør, Ingar Lien, kan fortelle at da han startet opp som bestyrer ved Selbu Øvre Handelsforening i 1983, var det fortsatt  17 butikker som var i full drift i Selbu.

Vi presenterer her ei liste over alle butikkene som har eksistert her i bygda, bare for at leserne skal få en viss oversikt over det butikktilbudet som en gang var i Selbu.

Nå er det bare tre igjen.