– Det er stort for oss å få spille under VM

– Hvor er du nå, Hilde Iren Rønsberg?

– Jeg er hjemme på Åsen sammen med mannen min, Per Erik (Eidem), og barna våre Simen på 10 og Silje på 7. De er med på ski, fotball og håndball, så vanligvis er det full fres hele tida. Men i helga står det ingenting spesielt på programmet, så nå lader vi opp til VM.

– Skal dere på VM alle sammen?

– Ja, onsdag 5.mars har vi billetter til hele familien. Jeg fikk selv oppleve VM i Trondheim i 97 og glemmer det aldri. Dette er en unik sjanse for barna våre til å få oppleve stemningen, konkurransene og den store folkefesten som et VM på ski er. Det er som Roger synger i den nye VM-låten vår: «I 97 ha vi Dæhli & co, no ha mi Johaug, Northug, Slind og Klæbo».

– Men selv har du kanskje mer på VM-programmet?

– 28. februar er Elvetuns hyret til å spille på et arrangement i Ravnkloa. Først er det middagsservering og deretter åpner dørene for fest og dans. Vi er kjempestolte over å få spille der og skal gjøre alt for å skape stemning og fest. Men jeg gleder meg også til å spille sammen med de andre i Selbu Toradergruppe. Fra torsdag 6. mars til søndag den 9. tar vi med oss godt humør og toraderen, trekker i vømmel-stakk og spiller i Granåsen. Dette tradisjonen tro, for vi har tidligere spilt under VM -arrangement både i Oslo og Østersund. Under VM i Trondheim har vi leid oss et hus på Tiller og gjett om det blir leven.

– Etter tidligere å ha spilt mest på festlokalene i Selbu, er dere nå stadig mer å finne også på festivaler og arrangement rundt omkring i Trøndelag. Hva har skjedd?

– Ja, det lurer vi litt på selv også. Da vi starta opp i 2012, var det mest gammeldans, men det har forandra seg. Nå spiller vi mest det vi kaller «livåt dansemusikk», og det tror jeg kan være noe av forklaringen. Folk vil ha stemning og fest, og dessuten er vokalisten, låtskriveren og frontfiguren vår, Roger Kjøsnes, veldig god på dialog og skape kontakt med publikum; i det hele tatt en veldig artig og likandes type. Når vi er ute på lengre oppdrag, er det ofte at familiene våre er med også. Elvetunsfruene pluss Per Erik, samt alle femten ungene. Vi er som en eneste stor familie, og jeg føler meg veldig heldig som får være en del av et slikt rikt fellesskap.

– Hvorfor begynte du å spille torader?

– Det var en ren tilfeldighet. Jeg var syv, åtte år da jeg søkte og kom inn på keyboard på kulturskolen. Men da jeg møtte opp til min første keyboardtime, ombestemte jeg meg plutselig. Jeg ville spille torader, og hadde det ikke vært for at læreren tilfeldigvis også kunne undervise i torader, hadde det nok aldri blitt noe av. Sammen med tre andre unge musikere danna jeg «Toraderbælgenj». Vi ga til og med ut en CD. Men etter hvert som det ble videregående skole og mer utdanning og vi ble spredd for alle vinder, blåste gruppa ut av seg selv.

– Hvilken utdanning endte du opp med?

– Jeg gikk studiespesialisering, eller allmennfag som det het da, på Selbu VGS. Jeg hadde lyst til å bli ambulansearbeider, men visste at det var veldig vanskelig å komme inn. Men med god hjelp av daværende leder for ambulansetjenesten i Selbu, fikk jeg hospitere ved ambulansetjenesten i Trondheim, og samme høsten begynte jeg på Lukas VGS i Malvik, den ene av to videregående skoler i Trøndelag som har ambulansefaget. Nå har jeg jobbet ved ambulansetjenesten i Meråker i 13 år, og synes jeg har verdens fineste yrke.

– Hva skjer når folk i Meråker ringer 113?

– Da settes de over til AMK-sentralen som vurderer situasjonen og varsler oss hvis vi må rykke ut. Vi er to på døgnvakt samtidig, og vi må være klar til å rykke ut på to minutter. På kveld og natt et er ingen lege tilknyttet ambulansetjenesten i Meråker, så vi må kjøre til legevakta på Stjørdal eller direkte til Levanger eller St Olav. Ambulansen er som et lite minisykehus, og vår oppgave er å berolige pasienten og gi den beste øyeblikkelige hjelpa vi kan.

– Hva om dere ikke når fram i tide?

– Vi har støtteordninger i Helse Nord-Trøndelag som lærer oss måter og takle denne type situasjoner på og som tar vare på oss hvis det skjer noe. Kanskje er det ikke situasjonen der og da som setter mest spor, for da er vi så fokuserte på jobben som må gjøres. Vi møter folk som står i sin ytterste livskrise og som er på sitt mest sårbare, og det er ingen tvil om at enkelte oppdrag setter ekstra dype spor. Når jeg trives så godt ved ambulansetjenesten i Meråker, er det nok mye fordi de jeg jobber sammen med er fenomenale ambulansearbeidere som jeg er trygg på og som jeg trives og jobber veldig godt sammen med. Vi må være sterke og i god form, både fysisk og mentalt. Heldigvis liker jeg å løpe og renne på ski, og trener i tillegg mye styrke på treningsrommet vårt ved ambulansen.

– Slår du gutta i Elvetuns hvis dere skulle stille på en lengre distanse i VM?

– Oi!! Nei, da tror jeg nok det hadde blitt DNF (Did not finish) på hele gjengen. Men helt seriøst; jeg vurderer å utfordre team Elvetuns til å stille på lag på Nea-stafetten som går på Selbuskogen skisenter 20.mars. Herved er ballen kastet, og da kan de ikke godt gjøre annet enn å komme seg ut å trene.