– Det ble så utrolig stille over alt

Brit Rolseth er en av svært få selbygger som har deltatt i sommer-OL. Det skjedde i München i 1972, og idretten der hun deltok, var bueskyting. Det ble et spesielt OL som først og fremst huskes på grunn av det som er blitt kalt München-massakren der 15 mennesker ble drept.

(I papirutgaven av denne saken står det at Rolseth er den eneste selbyggen som har deltatt i et sommer-OL. Denne opplysningen er ikke korrekt, da Elisabeth Hilmo tok bronse under sommer-OL i Sydney i år 2000).

Nå er det altså gått 50 år, og Brit husker godt det som skjedde da åtte palestinere fra organisasjonen Svart September tok seg inn i deltakerlandsbyen og drepte to israelske OL-deltakere og tok ni israelere som gisler. Kravet var at 200 palestinske geriljasoldater skulle slippes fri fra fengsler i Israel. Tyske politistyrker gikk to dager senere til aksjon på flyplassen i München i den hensikt å få frigitt gislene. Men aksjonen mislyktes da alle de ni gislene og fem gisseltakere ble drept, i tillegg til en tysk politimann som også mistet livet.

– Det var tragisk og uhyggelig, minnes Brit i dag, et halvt sekel senere.

OL fortsatte

– Jeg bodde i OL-byen, bare 50 meter fra der det skjedde, og selv om vi ikke hørte skuddene, fikk vi fort vite om det forferdelige som hadde skjedd. Det ble naturlig nok diskutert på alle plan om lekene burde avlyses eller fortsette. I den norske troppen var også meningene delte når det gjaldt hva vi burde gjøre. Flere mente at vi burde pakke sammen sakene og reise hjem, mens andre mente at det var viktig at øvelsene fortsatte, og at vi skulle delta. Vi hadde møter med folk fra andre nasjoner, og jeg mener at det var en riktig beslutning som ble tatt da det ble bestemt at konkurransene skulle fortsette, og at vi skulle delta. Ellers hadde jo gisseltakerne vunnet, sier Brit.

Alt ble stille

Men hun understreker at OL 1972 i München aldri ble det samme etter terrorhandlingene.

– Det ble kontroller over alt. Skulle vi ut eller inn, ble vi kontrollert, og over alt fikk vi sterke lyskastere på oss så fort vi beveget oss utendørs. Stemningen ble totalt forandret fra dagene før massakren, og alt ble dempet ned. Det ble så utrolig stille over alt. Nesten ingen jubelrop, ingen enorme gledesscener, bare stillhet der konkurransene gikk sin gang som planlagt, og der utøverne ga alt. Men det lå noe veldig trist over det hele, selv om det ikke tok gleden fra å få delta i OL,  forteller hun.

Motstridende følelser

Vi merker godt på Brit at hun har motstridende følelser når det gjelder dette OL-et. Å få delta i OL var jo det største hun fikk oppleve som toppidrettsutøver. Hun var også den første norske kvinnen noen gang som kvalifiserte seg til OL blant bueskytterne. Den neste kom ikke før i Atlanta 1996. 

Ved 50-årsminnet for denne mest tragiske hendelsen i OL-historien er det naturlig at vi tar utgangspunkt i hennes deltakelse under lekene. Men i dette intervjuet vil vi også fokusere på hennes utrolige idrettskarriere som toppidrettsutøver i en idrett som vel aldri har hatt nevneverdig utbredelse her i bygda.

Det meste av livet i Trondheim

Brit vokste opp på Stormyråsen der foreldrene bygde seg nytt hus. Da hun var 17 år, dro hun til Trondheim for å gå på reklameskole, og der skulle hun komme til å bo det meste av livet, helt til hun i 2014 flyttet tilbake til Selbu og barndomshjemmet der hun har bodd siden. I Trondheim jobbet hun i 20 år hos Fjellanger Widerøe, hun drev eget firma i ni år, og jobbet deretter i Trondheim kommune, først på byplankontoret, og senere på kart og oppmåling, til hun ble pensjonist i 2015.

Hun ble gift, fikk ei datter, og er nå  bestemor til fire voksne gutter. 

Som idrettsutøver var hun kjent som Brit Stav og bar ektemannens etternavn. Hun ble senere skilt og har altså tatt tilbake pikenavnet Rolseth. Og det var ektemannen som introduserte henne for bueskytingssporten. 

Talent for bueskyting

– Han drev bueskyting på ganske høyt nivå, og så fikk han også meg til å prøve meg med pil og bue. Jeg syntes det var artig og viste i grunnen tidlig at jeg hadde talent for denne idretten. Resultatene ble fort overraskende gode, og det skulle etter hvert vise seg at det ble jeg som oppnådde de beste resultatene av oss. Dermed ble til at det ble jeg som fikk dra på stevner rundt i hele Norge, og også internasjonalt, mens han måtte ta seg av de hjemlige syslene mens jeg var borte. Vi hadde også ei lita datter, og hun var ofte med meg på trening og satt i fluktstolen og så på at mamma sendte pil etter pil mot blinken. Når vi var i Selbu, hadde jeg egen fast skive nord for huset her, og den benyttet jeg mye til trening, forteller Brit.

Bueskyting er en spesiell idrett som krever stor psykisk styrke og konsentrasjon. Når buen spennes er det et trykk på 16 kg, noe som krever stor styrke, spesielt i ryggmuskulaturen. 

– Skal en bli en god bueskytter, må en ha evne til å konsentrere seg om en bestemt ting i ett bestemt øyeblikk gjentatte ganger, forteller Brit.

En krevende idrett

Hun var aktiv bueskytter i årene fra 1969 til 1975 og var på landslaget fra 1971, og i disse årene tok hun to NM-gull, to NM-sølv og to NM-bronse.

I konkurransene skyter deltakerne 144 piler, pluss ni prøvepiler. Langholdet er på 60 eller 70 meter, og kortholdet 30 eller 50 meter utendørs, mens holdet er 18 meter og blinken er noe mindre i innendørs konkurranser.

I sin aktive periode deltok hun i flere landskamper, i VM i Grenoble og i flere nordiske mesterskap. Det første NM-gullet vant hun i Tønsberg i 1971 der to av dem som kom etter henne på resultatlista, nettopp hadde deltatt i VM. Men Brit slo dem altså begge, og her må nevnes at etter den første dagen ledet hun også på alle deltakerne i herreklassen.

Kvalifisert til OL

Hun skjøt altså veldig bra tidlig på 70-tallet, og som første norske, kvinnelige bueskytter kvalifiserte hun seg altså til OL i Munchen. Hun trente svært mye, og all treninga, med mye løping, styrketrening og skytetrening, ga altså svært gode resultater. Hun nådde ikke helt opp i OL, der amerikanerne vant både dame- og herreklassen. Men det var i grunnen ikke så rart etter som USA hadde fire millioner aktive bueskyttere.  

En annen stor opplevelse var da hun i mars 1972 ble invitert  av det sørafrikanske bueskytterforbundet til et tre ukers opphold i Sør-Afrika, sammen med tre andre europeiske bueskyttere.

Treningsklærne fra 1972 passer fortsatt

Brit Rolseth har alltid drevet idrett. Hun har likt å trene, å bruke kroppen, og å oppleve idrettsmiljøet sammen med mange andre. Før hun begynte med bueskyting, spilte hun håndball, og etter toppidrettskarrieren fortsatte hun med håndballen. Og senere er det blitt bowling der hun er til Trondheim og trener og konkurrerer både to og tre ganger i uka. Hun trener også på Trim1, og dessuten er hun ivrig bruker av Selbustien til løpstrening og gåturer. Slik holder hun seg i svært god form og ser just ikke ut som en 78-åring. Og hun har ingen problemer med å komme inn i treningsklærne fra OL i 1972.

Ikke det samme Selbu som jeg reiste fra

I 2014 flyttet hun altså tilbake til barndomshjemmet på Stormyråsen, til et hus som faren, Håkon, bygde til seg og kona Bergljot og deres tre barn. Og kjøkkeninnredningen som Håkon snekret, er fortsatt på plass på kjøkkenet, like fin og solid som da han satte den opp.

– Det betyr mye for meg å bo i huset som pappa bygde, og å bruke slikt som han har laget. Jeg angrer ikke på at jeg flyttet tilbake, men det er klart at Selbu i dag ikke er det Selbu som jeg reiste fra.   Men jeg har fortsatt gode venninner som jeg har det svært trivelig sammen med, sier Brit Rolseth.