«Det aller viktigste etter et uhell er å ta vare på hverandre»

Lederen i Selbyggen om trafikk fikk meg til å reflektere litt, og det dukka opp mange tanker og minner i så henseende. Jeg har arbeidet med bil og trafikk i hele mitt yrkesaktive liv, og litt før det også.

Da jeg var sterk nok til å trampe ned clutchpedalen på Ferguson, var jeg godkjent som sjåfør. Dette var for 70 år siden og etter det har det gått slag i slag. I en av de første bilbergingene jeg var med på, ble jeg kommandert bak i havaristen som styrmann. Bilen som hadde behov for hjelp var frosset og det var sprettkaldt. Slepetauet var kort, og sikten var meget begrenset, men vi kom heim og fikk tina opp både kunden og bilen. Dette skjedde før jeg fikk førerkort.

Min første bergingsbil ble anskaffet i 1982 og jeg har hatt mange opplevelser med den på godt og vondt. Først litt om politiet. Når jeg leser i avisen om avholdte trafikkontroller, får jeg inntrykk av at dess flere bøter de har skrevet ut, dess flinkere har de vært. Etter min mening blir dette feil. Jeg mener at råd og veiledning bør være førsteprioritet, og at bot skal være som riset bak speilet. 

En selvopplevd historie er da jeg kom oppover fra Hell og det sto en bil med nødblink på ved Lånke Sag. Jeg stanset og pratet litt med sjåføren. Hun var fortvilet, hun hadde kjørt på elg med pappas bil og med ferskt førerkort. « – Hva gjør jeg nå?», spurte hun. Vi ble enige om å ringe politiet, 02800. Etter at hun hadde fortalt sin historie fikk hun til svar fra Stjørdal lensmannskontor: « – Vi har kontortid mandag til fredag mellom 0900 og 1600, ring da». Denne samtalen skjedde kl. 17.30 på en fredag. Deretter ble vi enige om at hun kunne ringe sin pappa. Det ble en god samtale slik at hun fikk roet seg såpass at hun kjørte heim. Elgen hadde forlatt åstedet på egne ben.

Det å prate etter en ulykke er etter min mening og erfaring veldig viktig. At pårørende tar seg tid til å lytte. Dette gjelder også venner og venninner. Hva, hvis, såfremt og i fall er viktige spørsmål. Uhell og ulykker har skjedd og jeg tror at det også vil skje i fremtiden. Jeg syntes at det var trist når sønn eller datter kom bort til meg med gråten i halsen etter å ha snakket med sin far. «– Han far ble sint». Men jeg har også sett og hørt den andre versjonen, « – Far spurte om det hadde gått bra med meg.», og da ble verden mye enklere. 

Øvelse gjør mester, som på alle områder i livet. Men til forskjell fra alle andre områder foregår bilkjøring på offentlig veg sammen med andre trafikanter og det er ikke bra. På nyåret i 1969 ble jeg fortalt at det var brøyta opp en bane på et vatn i Malvikmarka. Det var fryktelig artig mens det sto på og til tanken var tom. I ettertid har jeg forstått at den kvelden var veldig lærerik. Det hjelper å forstå sammenhengen mellom fart, sving og stopp før naturkreftene tar over. Med litt trening kan du ta tilbake kontrollen over bilen i en vanskelig situasjon i stedet for å lukke øynene og rope «å nei». For noen år siden ble det forsøkt å brøyte opp en bane på Selbusjøen, men da kom lensmannen å sa ifra om at dette er motorisert ferdsel i utmark og straffbart. Det rare er at dette er lovlig i Sverige. Mot avgift får du lov til å kjøre på en sikker bane. At det blir en bulk eller to må du regne med. 

Det aller viktigste etter et uhell er å ta vare på hverandre, og det finnes alltid andre biler. Og til alle trafikanter; ser du et oransje rotorblinklys ved vegen varsler det om at du må senke farten og ta hensyn. Det er vondt å bli påkjørt …