Reisebrev fra vårturen til Vestlandet og Geiranger 20.-22.06.22

Etter to år med pandemi og nedstengning, og ingen utflukter, var Selbu og Tydal Pensjonistforeninger endelig på tur igjen! 47 pensjonister fra Selbu og Tydal møttes ved Selbu Skysstasjon og startet turen til Verdensarvstedet Geiranger (fra 2005) med Brustad Busstrafikk A/S.

Undertegnede har bodd i Geiranger i flere perioder, jeg hadde besteforeldre her, og er godt kjent både på veien dit og i selve bygda med livet med turisme, historie og levd liv. Jeg ble derfor oppfordret til å være reiseleder på turen.

Transportetappe

Strekningen Selbu – Dombås så vi på som en transportetappe, det var veien videre vi gledet oss til! En kort benstrekk på Berkåk, videre raskt forbi Oppdal, Hjerkinn og Dovre. Jon Rolset informerte om Fokkstumyrene og området rundt. Dombås er et stort «veikryss». Etter lunch her startet Vestlandsturen. E136 tar her av fra E6 og går nedover Romsdalen. Veien forbinder Vestlandet med Østlandet. Raumabanen starter her og går nedover til Åndalsnes, den eneste jernbanestrekningen i Møre og Romsdal. Vi passerte Lesja og Lesjaskogsvatnet. Nevnte vatn har vannskille; Gudbrandsdalslågen starter her og renner østover, elva Rauma renner vestover mot Åndalsnes. Vi stoppet og beskuet Trollveggen. Den mye omtalte Mannen, som stadig er på plass, fikk vi også et glimt av. Ved Sogge bru, like før Åndalsnes, startet vi på et av turens høydepunkter, nemlig Trollstigen.

Trollstigen og Ørneveien

Trollstigen med sine 11 hårnålsvinger er en av Norges mest dramatiske og best besøkte turist-attraksjoner. De senere år er Trollstigplatået med to spektakulære utsiktspunkt bygd i stål og glass. Veien ble offisielt åpnet som bilvei i 1936, med et budsjett på 1,8 millioner kroner! Fjellovergangen på FV63 forbinder Valldal på Sunnmøre med Åndalsnes og Romsdalen. Trollstigplatået ble den 21.04.22 truffet av et snøskred fra fjellet Bispen, nordvest for platået. Det oppsto store skader, og veien ble ikke åpnet igjen før den 08.06.22.

Vi passerte jordbærbygda Valldal på vei til ferjeleiet Linge. Ferga tok oss over til Eidsdal, og da var det strake vegen til målet. Vi passerte vakre Eidsvatnet før vi endelig kom til Geiranger.  Ørneveien slynger seg nedover Møllsbygda til fjorden. Vi passerte eldgamle gårder med frukttrær som blomstret og geiter som beitet. Vi bodde på ærverdige Hotel Union, bygd i år 1891. 450 turister fra inn- og utland skulle mettes av en overdådig buffet den første kvelden. Vi gikk til ro etter en flott dag med mange inntrykk.

Båttur på Geirangerfjorden

Neste dag kl. 11 var vi på båten som skulle ta oss utover Geirangerfjorden. Det var ca. 160 turister om bord; franskmenn, tyskere og nederlendere. Guiding ble da med utdelte høretelefoner og alle fikk en veldig enkel info på sitt språk. Etter fjordturen sto bussen klar for tur til Ørnesvingen. Det ble en flott opplevelse, til tross for at skodde og yr gjorde at bildene vi tok ikke ble helt som ønsket. Svingen er bygd ut til et flott utsiktsområde, med bl.a. platå med stiltrennende vatn. Ørnevegen ble utvidet og bygd for biltrafikk i 1954. Jeg kontaktet hotellet for om mulig å få en kort informasjon om hotellet og turistnæringen i Geiranger. Kl. 18 ble vi geleidet ned i hotellets kjelleravdeling av direktørfruen Monja. Der møtte det oss et større bilmuseum. Interessant historie om hotellet og turistnæringen ble fortalt oss her.

Geirangervegen og Dalsnibba

Tredje dagen var vi klar for avreise. Første stopp var ca. 100 m fra hotellet, der jeg viste hvor mine besteforeldre bodde og far vokste opp. Vi passerte Hotel Utsikten med sin enestående utsikt, og Flydalsjuvet med utsiktsplassen det er tatt mest bilder fra i Geiranger. Ca. 2 km videre etter veien så vi den gamle Knuten, Norges første trafikkmaskin. Modellen av den ble beæret med gullmedalje ved verdensutstillingen i Paris i 1900. Geirangervegen, som ble åpnet for bilferdsel i 1889, går fra fjorden oppover til Djupvasshytta, Langevatnet og Grotli. Folk fra dalfører i Sør-Norge var med og bygda vegen, ca. 300 mann. De bodde i brakker, som vi kan se enkelte stå igjen, og som er restaurert. Om sommeren jobbet ungdommen med å fylle jord i kasser til molding om våren, dette for at veien skulle bli farbar tidligst mulig. Moldekasser står restaurert langs veien og minner om gamle dagers strev. Veien opp til Dalsnibba, 1500 moh, ble ferdig i 1939. I starten var det en skummel vei, smal med krappe svinger og små stabbesteiner. I dag svinger store turistbusser seg elegant oppover til toppen. Der er det en stor utsiktsplass med god sikring og vern. I tillegg er det en gedigen suvenir-butikk. Turen videre gikk fram til den gamle skysstasjonen, nå hotell, på Grotli.  Her tar den gamle Strynefjellveien av.

Bakeriet i Lom

I Lom ble det stopp med besøk i en av de største stavkirkene i Norge, fra perioden 1160 til 1200.  Her ble det også tid til en kaffekopp. Noen spurtet til bakeriet i Lom for å kjøpe de berømte kanelsnurrene. Vi passerte Skjåk, Lom, Vågå, Sel. Videre til Kongsvoll fjellstue hvor vi spiste middag. Noen tok en tur i arboretet rundt fjellstua. Ingen moskus ble observert denne dagen. Så var vi i gang med siste transportetappe Kongsvoll – Selbu. I bussen denne dagen ble det hjernetrim med quiz, og allsang fra sanger i sanghefte. Trivelig! Trygg og sikker sjåfør på turen var John Arne Sandholm. Det var krevende veier og stor buss, men alt gikk glimrende. I tillegg til guiding, var han stinn av vitser, anekdoter både på og over kanten. Alle tilbakemeldinger har vært positive og overstrømmende, så vi kan konkludere med at det ble en vellykket tur på alle måter. Vi gleder oss allerede til neste års langtur, da i regi av Tydal Pensjonistforening.