Langlis: 70 års spellmannshistorie

Brødrene Ottar og Arne Langli fra Espet i Selbu blir uten tvil regnet blant landets fremste tolkere av Calle Jularbos musikk. Mer eller mindre sammenhengende har de spilt fra årene omkring 1950, og den dag i dag gleder de svært mange med sin musikkutøvelse. Og fortsatt er den svenske trekkspillkongens toner de viktigste på repertoaret. Nå kommer Langlis med ny CD-plate.

Ett av de absolutte høydepunktene i Langlis spellmannskarriere var da orkesteret fikk spille sammen med Calle Jularbos sønn, Ebbe Jularbo, under Selbufestivalen på Årsøya 1990-

«Langlibrøderna spelade helt min pappas stil», sa Ebbe etter konserten, og det var ikke rart om karene i Langlis følte stolthet over et slikt utsagn.  

Nyoppstart etter gjenforeningskonsert

På 80-tallet hadde både Arne og Ottar satt trekkspillene sine «oppi kvisten», og Langlis var borte fra festlokalene. Den eneste gangen de var med og spilte, var da det ble arrangert VM i ringlenderdansing på vegen fra Hommelvik, via Mostadmarka og til Tømra, i forbindelse med Vardefjelldagene. Her danset hvert par sammenhengende ringlender i 500 meter.

Men da det i 1989 ble invitert til gjenforeningskonsert for tidligere orkester fra Selbu i Selbuhallen, begynte de på igjen. Nye trekkspill ble innkjøpt, og brødrene fant ut at musikken og trekkspillet ga dem så mye at de startet opp igjen. Da de så var kommet i gang, innfant de seg i studio hos Per Birger Kulseth og spilte inn en rekke melodier der hensikten var å gi ut kassett.  

Ekte vare, itj no juks

Per Magne Siraas hadde funnet fram igjen gitaren, og Gjermund Guldseth, som blant annet hadde bakgrunn fra Kongsholmgutta i Vikvarvet, fant fram kontrabassen. Og sammen med Arne og Ottar spilte de inn 19 melodier i studio i løpet av 1989 og 1990. Men interessen for å gi ut kassett, var dalende hos de fire orkestermedlemmene, og det hele «rant ut i fisksø» som det heter på selbygg. Men nå er altså opptakene fra 1989 og 1990 igjen kommet til heder og verdighet og fram i lyset. Derfor er det nettopp disse 19 melodiene som presenteres på CD-plate i opptak fra 30 år tilbake i tid og vel så det.

-Her var det ingen redigering og oppattspilling underveis. Spilte vi feil, så er feilene med på plata. Slik skal det være. For dette er ekte vare, og itjnå juks, sier Arne Langli.

Sang og trommer til gammeldans var uhørt

Men spellmannshistorien til Langlis går altså mye lenger tilbake i tid, til ca 1950. Arne Langli kjøpte 4-raders trekkspill i 1949 til 250 kroner mens han kjøpte nytt spill av trekkspillkongen Kåre Korneliussen for 2200 kroner i 1957.  Ottar kjøpte sitt første trekkspill i 1953 for 1125 kroner.

Langlis startet på 50-tallet med Arne på trekkspill, Peder Siraas på trommer og fiolin, og Jenny Lund på gitar. Og så sang hun datidens kjente slagere. Dette vakte både oppsikt og til dels hellig vrede blant gammeldansentusiastene. For mange av disse mente at trommer og sang i gammeldansmusikken, var uhørt. Men det viste seg at nettopp dette gjorde Langlis enda mer populære.

Arne måtte etter hvert i militæret, men Langlis fortsatte å spille, og i 1960 kom Per Magne Siraas med på gitar i stedet for Jenny Lund.

I forsterkerteknikkens barndom

I de riktig gamle, gode dagene var det som regel en singel trekkspiller som stod for dansemusikken. Etter hvert ble det med både gitar og bass, og mot slutten av 50-tallet begynte danseorkestrene så smått å ta i bruk tekniske forsterkerapparater for å få enda litt mer lyd. Så også i Langlis.

-Vi hadde en knøttliten Vingtor-forsterker som ga 17 watt, og som var 12 cm bred, 15 cm høg og 35 cm lang. Den var akkurat passe stor til å sette karskkoppen på, forteller Arne.

Ellers får vi opplyst at Pe Litjevjen (Per B Stokke) laga forsterker av en radio, men en ledning gjennom vinduet og ned i jorda medførte at det ble heller dårlig med jordinga.

I forhold til dagens forsterkerutstyr og høgtalere var jo dette for ingen ting å regne, men allerede på denne tida begynte folk å klage på for høg musikk på festene. Og Neadal Ungdomssamband programfestet at det var viktig å få ned lydstyrken. Det hjalp ingen ting, og lydstyrken har vel bare økt i alle år siden, trass i alle klager.

Det var andre tider

Ja, det var sannelig andre tider da Langlis starta opp på 50-tallet. De fire spellmannsveteranene har utallige minner fra utallige spilleoppdrag på fester omkring i Neadalføret, i hele Stjørdalsføret, i Malvik, Mostadmarka og Hommelvika. At ikke alle minnerike historier egner seg på trykk, får så være. Men litt tar vi med her:

Det hendte at orkesteret kom til festlokaler der huset var mørklagt, og der festkomiteen ikke hadde fyra opp i ovnen i storsalen, men satt på kjøkkenet og spilte kort. I et annet hus hadde ingen festkomite møtt opp da musikken ankom, og musikerne låste seg inn, dro ned til elva og henta vatn, hogg ved, fyrte i ovnen og koka kaffe.

I flere somre spilte de i Steinsdalen i Osen, og da ble det også båttur med lokale fiskere, noe som var eksotiske opplevelser for «fjellfinner» fra Selbu.

Damene langs ene langveggen, karene på litjsalen

Så kunne dansespillingen etter hvert begynne, og i mangel på gjeldende lukningsvedtekter spilte de så til klokka var både fire og fem på morgenen. Men dansen kom ikke i gang før i elleve, tolv-tida, bortsett fra noen drek som dansa med hverandre. Og grunnen til dette lå i at den mannlige delen av festdeltakerne de første timene oppholdt seg på litjsalen der de rev kjeft, fortalte historier og inntok sterkere saker. Damene satt langs ene langveggen i storsalen og venta på at karene skulle komme og danse med dem. Da ble det altså dansa til den lyse morgen. Og da var det jo ingen som ville hjem, bemerker spillemennene i Langlis.

Det hendte at karene stakk flaskene sine inni snøplogbarmen i nærheten av lokalet om vinteren. Og gutta i Langlis glemmer ikke da det kom høylytt beskjed om at snøplogen var i anmarsj. Da var det mange som fikk det travelt.

Besværlig transport

Bilen var ikke blitt allemannseie omkring 1960, og derfor måtte spellmennene ofte benytte seg av drosjetransport. Arne og Ottar minnes at det slett ikke var alle drosjesjåfører som var villige til å prøve å forsere djupsnøen opp til Espet vinterstid. Da måtte brødrene vasse oppover og bære trekkspillene, mens andre sjåfører satsa alt og kom seg opp.

En annen gang var veien til Tydal stengt på grunn av isgangen ved Rolseth. Og da tok karene instrumentene på ryggen og vassa seg gjennom issørpa slik at de kom forbi. Der venta det skyss videre oppover dalen.

Midtsommers spilte Langlis flere ganger i gamle Bjørkly på Stugudalen. Ottar hadde da lastebil og stod for transporten. Mange ville være med så det var smekkfullt på lasteplatten når de la i veg. Og da var det faste pissepauser på Hegsethbjørgen og i Brekkbakkan. På Stugudalen lå hele følget i telt.

Bryllupsspilling i flere dager

Bryllupene for 50, 60 og 70 år siden kunne ofte vare både i to og tre dager, og spillemennene måtte holde ut og spille så lenge gjestene var der. I et bryllup på Aftretsåsen var felespilleren forsvunnet, og folk lette både høyt og lavt etter han. Men det var ingenting å bli urolig for. For spillemannen ble gjenfunnet midt uti ei kløvereng der han satt og stemte fela si. Verre var det da selve fela var forsvunnet i det samme bryllupet.  Men også den ble gjenfunnet, nå i ei mjølkiste.

Karene spilte både dag og natt, men Per Magne Siraas måtte få fri fra arbeidet mandagen etter.

Et svært populært innslag på søndager i bryllup, var «stabbdansen». Det var litt av et leven der et kvinnfolk og en kar skulle danse oppå en stabbe mens de også skulle «bit stytt». Mange kvinnfolk sprang og gjemte seg når det skulle være stabbdans, ikke minst de yngre, da det ofte ble prøvd å koble unge jenter med gamle kaller.

Dette var ei tid da de fleste bryllupene ble holdt på gårdene. Senere tok ungdomshusene over som åsted for bryllupsfeiringen, men mange av de gamle bryllupstradisjonene holdt seg i flere tiår framover.

Spilte de fleste helger, og hver kveld i jula

Per Magne Siraas kom med i Langlis i mars 1960. Og med de sterke statistiske tilbøyeligheter som gitaristen, idrettsmannen, den tidligere sportshandleren og kommunebyråkraten, hadde, førte han nøyaktig statistikk over alle spillejobber som orkesteret gjennomførte, pluss oversikt over betalingen til musikerne. Her sakser vi fra denne oversikten for årene 1960, 1961 og 1962 da Langlis spilte ved til sammen 91 arrangementer. Så her var det ikke rom for mange frihelger. I jula spilte de hver kveld.

1960: 28 spillejobber, 1961: 34 spillejobber, og 1962: 29 spillejobber.

Fra 1960 lå betalingen på 50 kr per mann, men utover i dette tiåret steg det til 60 og etter hvert 70 og 80 kr. I bryllup der de spilte i to dager, kunne betalinga komme opp i 100 kr og kanskje vel så det. Men de husker også at orkesterleder Arne kom i heftig diskusjon med en festkomiteformann i ett av bygdas ungdomshus som prøvde seg og ville prute på prisen på 50 kr per mann, pluss 15 kr for skyss.

Langlis i full sving fortsatt, mest på eldresenteret

Langlis orkesters første periode sluttet i Lånke i 1980. Da ble altså trekkspillene plassert på kvisten, og brødrene spilte nesten ikke før den før nevnte gjenforeningskonserten i Selbuhallen i 1989.

Men siden den gang har orkesteret spilt mye, og det gjør de fortsatt. I denne perioden har både Nils Olav Siraas og Johan R Kulseth også vært medlemmer av orkesteret i perioder. Nå spiller et mer eller mindre utvidet Langlis på alle grilldagene i regi av kommunen og frivilligsentralen. Og hver tirsdag stiller Arne Langli, Ottar Langli, Olav Mosleth. Gjermund Guldseth og Mikal Kulset opp og spiller på Selbu Sanitetsforenings ukentlige arrangementer på eldresenteret.

Det er uhyre populært.