Hva skjer med Selbubunaden?

Mandag kveld var et tyvetalls interessenter samlet på Selbu Bygdemuseum for å diskutere Selbubunadens fremtid. Kan vi få sydd og distribuert Selbubunaden i Selbu? Ønsker vi en systue? Vil noen holde sykurs og ønsker noen å sy på oppdrag?

Dette spør Selbu Husflidscentral, Selbu Husflidslag og Selbu Bygdekvinnelag, som initierte til møtet og som i vår mottok 100 000 kroner fra Selbu Sparebank for prosjektet «Selbubunaden inn i framtiden». Siden Selbu Husflid la ned finnes det i dag ingen steder i Selbu hvor man kan få sydd Selbubunaden. Det finnes heller ingen sentral distributør av stoff og materiale til bunaden. Derfor har de invitert til møte om Selbubunadens fremtid.  

– Møtet er en meningsutveksling om vi skal bevare distribusjon av Selbubunaden i Selbu. Bunaden har nådd et veiskille, både når det gjelder tilvirkning, hvem som syr den og hvem som kan kjøpe. Vi ønsker å lodde stemningen, og inviterer derfor til informasjonsmøte, sier Liv Grøtte fra prosjektgruppa bak bevaring av Selbubunaden.

Søker ekspertise

Av de rundt 20 fremmøtte, var noen spesielt invitert grunnet sin verdifulle kompetanse rundt Selbubunaden. Grøtte sier at det er med skrekk og gru prosjektgruppa går i gang med Selbubunaden.

– For vi sitter ikke selv på ekspertisen. Vi trenger derfor å få med oss folk som gjør det. Det er litt forsmedelig at man må ut av Selbu for å få sydd seg Selbubunad, med mindre man kjenner noen privat. Derfor er det viktig å få på plass en instans i bygda som holder i trådene. Vi trenger syersker, og vi trenger personer til å holde kurs for syersker. Vi ønsker at alle som føler at de kan bidra melder seg, sier Grøtte.

Turid Eidem i prosjektgruppa skyter inn at det trenger ikke å være folk som har sydd bunad før.

– Mange som er dyktig på sying, de trenger ikke å ha sydd bunad før. Vi ønsker at alle som ønsker å lære å sy bunaden og som kan sy på bestilling melder seg, også de som ønsker å holde kurs, sier Eidem.

Behov for stoffsentral

Materialet til Selbubunaden lages av Røros Tweed og Krivi vev. Stoffet må bestilles i store mengder, derfor kan ikke privatpersoner bestille direkte. Stoff og materiale må derfor bestilles fra et sentralledd, som videre kan distribuere til privatpersoner. Selbu Husflid har i nedleggingsperioden solgt ut fra lageret.

– Jeg har blitt kontaktet av flere som kjenner meg og som vet at det er stoff på lager på Neaporten. Det har vært mye pågang, men nå skal firmaet avsluttes, derfor må andre aktører ta over denne rollen, sier May Ingunn Kulseth, som i mange år jobbet for Selbu Husflid.

Sigrid Juul Røset har to barnebarn som skal konfirmeres i høst.  

– Jeg har ligget søvnløse netter for jeg trodde ikke jeg fikk bestilt stoff til Selbubunaden. Heldigvis ble jeg tips om May Ingunn, og da fikk jeg heldigvis bestilt, sier hun.  

– Etter møtet ser vi at første prioritet er å finne ut hvordan vi organiserer innkjøp av stoff. Dette må gjennom en sentral bestiller slik at stoffet kvalitetssikres. Det er vanskelig for en nystarta bedrift, da det er snakk om store kostnader. Deretter må vi finne syersker, sier Liv Grøtte.

Kurs og felles systue

At Selbubunaden skal kunne sys i Selbu er viktig. Med mindre man kjenner en privat syerske og har tilgang på stoff, må man i dag dra til Stjørdal.  

– Dette ønsker vi å gjøre noe med. Det bør bli mulig å få sydd seg bunaden i Selbu, og det bør være et sentralt kontaktpunkt. Vi ønsker også å få på plass en systue der folk som syr bunad kan møtes og lære av hverandre, i tillegg til at det er trivelig, sier Grøtte.

De ser for seg en systue, som et sted der man kan samles og dele erfaringer, for mange i bygda sitter alene og syr selv. Det er usikkert hvordan systua skal bli, men de tenker at den formes på veien.

– Men det viktigste å komme i gang med er kursing for å ivareta at bunaden sys på riktig måte. Vi ønsker to typer kurs: Kurs for de som ønsker å sy på bestilling og kurs for de som ønsker å sy sin egen bunad. Førstnevnte blir prioritert da det er viktig at mal og oppskrift på bunaden følges. Vi trenger å få kurslokalet på plass, og vi ser for oss at vi kan kjøpe inn profesjonelle symaskiner som står der, for det trengs mye plass når man syr bunad, sier Grøtte.

Å ta vare på tradisjonene

Selbubunaden gikk gjennom en lang prosess før den ble en offisiell bunad. I 1952 startet Annepett Sandvik, Turid Haave og Marit Langset arbeidet, og først 1977 ble damebunaden godkjent av Landsnemnda for bunadsspørsmål. Deretter fikk den Selbu kommunes kulturpris, og den ble tatt ut til å være med på OL i Lillehammer i -94.

– Ikke alle bunader ble tatt ut til å være med. Selbubunaden ble tatt ut fordi den er så norsk. Det er en del av vår kulturarv, sier Turid Eidem i prosjektgruppa.

Utfordrer kommunen og næringsliv

Materialet som Selbu Husflid sitter på, må videreselges til aktøren som tar over distribusjon av stoffet til Selbubunaden. Det er ikke bestemt hvem som skal ta på seg rollen, men mye tyder på at det blir Selbu Husflidscentral.

– Dette er snakk om store økonomiske kostnader her, og per i dag har vi ikke midler til å kjøpe det ut. Prosjektmidlene vi fikk er til organisering og ikke innkjøp. Jeg tenker at vi må starte en kronerulling, og utfordrer herved kommune og næringslivet i bygda for å være med på å videreføre Selbubunaden.

Gjør som i Tydal?

I Tydal har de Tydalsdrakta og syerske Anita Evjen Fremo er muligens den eneste som syr drakten. Hun håper at Selbu kommune kan bidra med innkjøp av stoff, slik som Tydal kommune gjorde.

– I Tydal fikk vi leie lokale billig, med bakgrunn av at Tydalsdrakta skal bevares. I begynnelsen bidro de også med midler til innkjøp av materiale. Kan noe lignende gjøres i Selbu? spør Fremo.

Veiskille for kulturarven

Og det begynner å haste. Det er ingen andre steder i landet man kan få materiale til Selbubunaden, som lenge har vært distribuert gjennom Selbu Husflid. Ifølge May Ingunn Kulseth så begynner de å gå tom for noe av materialet til Selbubunaden.

– Det er helt tomt for stoff til skjorta og til forkleet, og det er ikke mer sølv. Vi har fortsatt mye stoff til stakken på lager, og vi har også stoff til polkatrøya og forkle, og til herrebunaden. Derimot har vi bare to skaut igjen. sier hun.

Bjørg Astrid Kolset Larsen, en av ildsjelene i prosjektgruppa, retter en tankevekker mot alle som ønsker å bevare Selbubunaden i Selbu.

– I Selbu har vi vært heldige, for her har det vært mange ildsjeler som har bevart kulturarven som Selbubunaden er. Nå står vi foran et veiskille, både når det gjelder produksjon, distribusjon og økonomi. Vi håper at alle som har lyst til å bidra tar kontakt. Vi er mottakelig for alle innspill og vi er sikker på at det er mange der ute som kan sy eller som ønsker å bidra med å opprettholde kulturarven Selbubunaden. Den bør lages i Selbu, sier hun.

– Men vi har trua. Etter møtet har allerede noen meldt seg til å sy på bestilling, så da har dette vært en fruktbar kveld, avslutter en håpefull Turid Eidem fra «Selbubunaden inn i framtiden».