– Det er ikke antall tomler opp som avgjør om turen var bra

I oppveksten gikk Mikael Uglem mye på tur med pappa. Det kunne være bare 200 meter med gange før de slo leir og fyrte opp bålet, fordi lærdommen handlet ikke om å gå langt på kortest mulig tid, eller å nå opp på hver topp, men om å trives ute i naturen. Den lærdommen ønsker han å overføre til alle som vil ta den imot. 

– Fantastisk oppvekst i Selbu

Mikael Uglem ble født i januar 1986. Sammen med mamma Anne Kirsti Aune, pappa Roar Uglem og lillesøster Anna Elena Uglem, tilbragte han oppveksten på Mosletta i Øverbygda. Idrett og musikk er stikkord for hva tiden ble brukt på, og han forklarer selv at oppveksten har vært av det gode slaget.

– Jeg har hatt en fantastisk oppvekst i Selbu. Det mener jeg. Den har vært trygg og god, og jeg tror Selbu fortsatt er en veldig fin kommune å vokse opp i, sier han.

Fotball og ski var favorittsportene, men også ett spesielt instrument brukte han hele fem år på å mestre, nemlig trekkspill. Skal vi tro Mikael selv har trekkspillet blitt liggende litt i bakgrunnen de senere år.

– Jeg er en gentleman, og lar den ferdigheten ligge i sosiale lag, sier han og ler. 

Viktig lærdom

Den aktive oppveksten har gitt Mikael flere lærdommer. Selv om fotball, ski og trekkspill opptok mye av tiden, fikk han også tilbragt mye tid ute i naturen. Med Bringen-området i bakhagen var det heller ikke mangel på boltreplass.

– Siden jeg var liten har jeg blitt tatt med ut på tur for å lære å fyre bål og å ha det komfortabelt når man er ute. Bare det å pakke sekken rett har vært med meg siden jeg var liten. Jeg har en far som har vært veldig flink til å ta meg med ut – vi kunne gå 200 meter, fyre bål og gå hjem igjen. Der ligger også lærdommen – det er ikke om å gjøre å gå så langt som mulig, eller å nå opp på en topp som gjør turen bra. Man må ta det etter de forutsetningene man har, da er det også større sjanse for gjentakelse, forteller han.

Han mener også at det å delta i aktiviteter som gjør at man blir kjent på flere områder enn bare skolebenken er viktig, blant annet for det sosiale livet senere. 

– Det kan være tøft å kaste seg ut i det og bli med på ting. Men man må utfordre seg selv. Det å sette seg personlige mål og jobbe mot disse, det tror jeg er viktig. Man er aldri ferdig utlært. Jeg prøver å overføre samme kunnskap til mine barn, og håper de vil sette pris på det når de blir større, sier han. 

Ut av Selbu

Ferden gikk så videre til videregående skole i Meråker før han havnet i forsvaret. Der trivdes Mikael godt, faktisk så godt at det ble til sammen 17 år i uniform, før han havnet tilbake i sivile klær. Likevel skal det ha vært tilfeldigheter som gjorde at han ble så lenge som han gjorde.

I 2005 gikk turen til Porsanger, hvor han ble frem til 2010. I løpet av denne tiden tjenestegjorde han i to perioder i Afghanistan, seks måneder i 2007 og fem måneder i 2009. Ifølge Mikael forutså de allerede den gangen at det ville bli et vakuum når utenlandske tropper trekkes ut, og at Taliban fort ville prøve å overta styringen i landet. Den profetien viste seg å stemme bra, med tanke på hvordan situasjonen nå er i landet.

– Det å se hvordan det er andre plasser, det setter ting i perspektiv. Opplevelsene og erfaringene fra Afghanistan har satt spor og samholdet med kolleger blir unikt. Jeg har fortsatt kontakt med noen av dem jeg tjenestegjorde med, forteller han.

Etter hjemkomsten fra Afghanistan ble det tre år med krigsskole og en bachelor i ledelse, av flere grunner. Mikael var usikker på hva annet han skulle bli den gangen, og det virket dermed naturlig å ta videreutdanning. I dag er han veldig glad for at han gjorde nettopp det valget. Turen gikk så til GSV – Garnisonen i Sør-Varanger, hvor han tjenestegjorde i seks år ved grensen til Russland.

– Der møtte jeg mye ungdommer som har veldig lite kunnskap om natur. Det gikk opp for meg at jeg faktisk måtte fortelle noen ungdommer om forskjellen på bjørk og furu. Da gikk det opp for meg hva jeg ønsket at mine soldater skulle sitte igjen med etter førstegangstjenesten, nemlig kunnskap om hvordan de skal stå stabilt i livet, bli reflekterte og kunne ta vare på seg selv. Det er en forutsetning for å lykkes med det man skal gjøre senere, forklarer Mikael.  

Russland er et tema det er vanskelig å komme unna slik situasjonen i verden er i dag, og i jobben helt oppe ved grensen i nord fikk han naturligvis kjennskap til nabolandet i øst.

– Det er bilaterale avtaler lokalt mellom Norge og Russland langs grensen. Det har egentlig aldri vært noen utfordring lokalt, det har vært godt samarbeid og ting var sjeldent påvirket av storpolitikken. Akkurat det kommer ikke så godt frem i media, det har en tendens til å hauses opp og så kjenner man seg ikke igjen i det som skrives når man faktisk er i grenseområdet. Men krigen i Ukraina som vi ser nå påvirker helt klart lokalsamfunnet oppi der. Den største utfordringen er at man har både ukrainske flyktninger og russiske statsborgere som bor i Sør-Varanger, så det er mye å skulle håndtere for en liten kommune, selv om samarbeidet er godt, sier han.

Hjem til Trøndelag

I 2019 var tiden kommet for å flytte tilbake til Trøndelag. Denne gangen til Stjørdal og Værnes, hvor han begynte å jobbe for luftforsvaret. I dag bor han i Hegra, og trives godt med at Selbu bare er en liten kjøretur unna. For barna på fire og sju år har flyttingen vært uproblematisk, og nå er besteforeldrene mye nærmere enn da de bodde helt oppe i nord. 

– Det er som å komme hjem når man kjører over «skoginj», sier han.

I jobben på Værnes ble det en annen hverdag enn det han var vant til fra GSV. Ifølge Mikael var det en annen måte å jobbe på i luftforsvaret.

– Der var ikke fokuset like mye på utvikling av den enkelte. Det var mer kursing av store grupper som var fokus. Heldigvis klarte jeg å få til en øvelse i min egen bakgård før jeg sluttet. Det er på en måte min plass, min egen bakgård, og der jeg selv begynte å like å være ute. Da snakker jeg selvfølgelig om området ved Bringen og Østrungen. Det var der jeg gikk på jakt. Sirkelen ble sluttet da jeg fikk tatt med en avdeling dit i 2021 og vise frem hvor mitt grunnlag ble lagt, forteller han.

Tilbake i sivile klær

Så kom dagen, hvor Mikael skulle ta av seg uniformen og ha sivile klær i jobbsammenheng. I februar 2022 startet han i ny jobb, som bedriftsveileder på Friskgården. For de som ikke vet det har Friskgården overtatt det som før var bedriftshelsetjenesten i Værnesregionen, som også Selbu tidligere var en del av. Han trives godt så langt.

– Det handler fortsatt om å støtte og veilede, og om å spille andre gode. Det er jo det jeg trives med, selv om det er i en litt annen setting nå. Det, kombinert med nysgjerrigheten for det sivile næringslivet og en higen etter å få ett større og bredere kontaktnettverk nå som jeg har slått meg til ro på plassen jeg bor – for nå skal det slås rot og ikke flyttes på en stund, understreker han.

Utfordrer seg selv

Mikael synes det er viktig for den personlige utviklingen å utfordre seg selv, gjerne ved å sette seg i posisjoner hvor man er nødt til å prestere litt. Der hvor han er i livet i dag gjør han nettopp det ved å gå over til en karriere i det sivile, men tror at mye av grunnen til at han ble i militæret så lenge var fordi han hele tiden kunne utfordre seg selv der. Han håper å ta med seg den livsvisdommen ut i sin nye jobb, men også ellers i livet.

– Jeg har høydeskrekk, men har hoppa i fallskjerm og klatra i fjell. Personlig utvikling er viktig, og arenaer for det kan man finne overalt. Jeg bruker også friluftslivet for å oppnå det, og barna er med for å lære seg mestring. Datteren min var med på harejakt som treåring oppe i Pasvik. 

– Mange kan kanskje argumentere med at det er brutalt for en treåring å se?

– Ja, men alternativet er jo å si at ribba kommer fra Rema 1000. Mange er glade i sjokolade, da er det også greit å vite at den kommer fra kua og ikke Kiwi. Dette er elementær kunnskap som man fikk før og som man ikke nødvendigvis får i dag, sier han engasjert.

Noe han også engasjerer seg i er debatten om festkultur som blusset opp i Selbu i 2021.

– Jeg fikk med meg debatten. Det som interesserer meg er at mange av dem som argumenterer for 15-årsgrense gjerne ikke er ungdommer selv, og jeg opplever ikke at det er så mange ungdommer som argumenterer for at de må på fest når de er femten i dag, forklarer han.

Han mener at festkulturen i Selbu ikke har vært spesielt sunn, og han opplever festkulturen her som mye hardere enn andre plasser han har bodd. For sin egen del synes han det ble vel hardt til tider.

– Det var en sånn forventning at ved konfirmasjonen så skulle man inn på festlokalet. Og det var ofte sånn at når festen var over så var man bare halvveis, for da begynte «etterfesten» som egentlig var selve høydepunktet. Men festkulturen endret seg mye i årene etter konfirmasjonen, og det er jeg glad for. Jeg kan vel heller ikke si for mye om tingenes tilstand i dag ettersom jeg ikke lenger går på fest. 

Oppfordring til ungdommen

Nå som den militære karrieren er over og han har tatt fatt på en ny jobb og flyttet hjem til Trøndelag har han fått samlet trådene spunnet gjennom egne erfaringer i både yrkesliv og privatliv. Han synes fokuset i dag ofte kan ligge på feil plass.

– Det at det er så viktig å komme seg opp på en fjelltopp for å få tatt det bildet man skal legge ut på sosiale medier, så kommer man ned igjen fra turen og har ikke fått med seg noen ting. Du kosa deg ikke på turen, du hørte ikke fuglekvitteret og du tok deg ikke tid til å kaste et par kast med fiskestanga ut i et tjern. Det skal måles i antall likes og tomler opp, og ikke i din egen opplevelse. Det er jo verdt å tenke litt rundt, for var turen egentlig verdt det da?, spør han.

Han har også gjort seg noen tanker om hvilke råd han selv vil gi den yngre garde.

– Jeg vil oppfordre ungdommer i dag til å gjøre kloke valg, sette seg mål og sørge for å gjøre noe de har lyst til å gjøre. Dette budskapet er noe jeg drømmer om å formidle til alle på en praktisk måte, for i en hverdag som blir mer og mer stressende så må vi bruke den tiden vi har til overs til å få lande litt. At man blir komfortabel med sine egne opplevelser og ikke baserer det på antall tomler opp. Det er kun deg selv som kan avgjøre om turen var bra eller ikke, avslutter Mikael.