Venter på sine ukrainske slektninger

Viljen til å bosette flyktninger er stor i kommune-Norge, melder IMDi. Selbu har vedtatt å ta imot 15 fra Ukraina, og hjemme på Nybakken i Vikvarvet er ekteparet Viktoriya Chutcheva og Jan Gunnar Sæther travelt opptatt med å gjøre alt klart til å huse fire nære slektninger som har flyktet fra krigen i Ukraina.        

-Vi har lenge snakket om å innrede bad og pusse opp leiligheten i kjelleretasjen. Nå er tiden inne til å gjøre det. Med to voksne og to barn til i huset trenger vi mer plass. Det gjør så utrolig godt å kunne ta imot dem, å kunne hjelpe. De skal få det godt hos oss. Dette er det minste vi kan gjøre, sier Viktoriya og Jan Gunnar.  

-De første ukene etter at krigen brøt ut var jeg i sjokk og gråt når jeg så nyhetssendingene på tv. Nå er det som jeg har fått nytt mot og nye krefter. Jeg er så utrolig stolt av landet mitt og folket mitt. Av motstanden de gjør og kampviljen for det frie Ukraina, sier Viktoriya som kom fra Ukraina til Norge i 2015 og nå jobber som kunderådgiver i Selbu sparebank.   

Redder søsteren for andre gang   

Hvor lang tid det vil ta før alle søknadene og vedtakene er klare og de ukrainske flyktningene kan bosettes i Selbu, er fortsatt usikkert. Men det viktigste er at de har kommet seg ut av Ukraina og inntil videre har det bra på mottakene der de er, mener Viktoriya.   

-De som kommer til oss er søsteren min og hennes datter på 12 år, samt søskenbarnet mitt og hennes sønn på seks år. Ingen menn mellom 18 og 60 år får forlate landet, så ektemennene deres er igjen i Ukraina. De vurderer å verve seg, forteller Viktoriya.

Hun er født og oppvokst på landsbygda i Donetsk-regionen i Øst-Ukraina. Da det i etterkant av Krim-krisen brøt ut krig der i 2014, hadde hun for lengst flyttet til storbyen Kharkiv.  

-Men søsteren min og jenta hennes som da var 5 år, bodde fortsatt i Donetsk. Under den pågående konflikten og krigshandlingene der ble redningen for dem å flytte til meg i Kharkiv. At jenta skulle slippe å oppleve en ny krig med alle de redslene og traumene det kan påføre et barnesinn, var nok en vesentlig grunn til at de kom seg ut så fort. Allerede den 3. mars kom de med fly til Norge, sier Viktoriya som forteller om en svært takknemlig søster.

 -Du redder meg for andre gang, sa hun da jeg ringte henne og sa at de var hjertelig velkomne til oss i Selbu og at de måtte komme seg ut av Ukraina så fort som mulig.

Vil tilbake til Ukraina  

Mange av de ukrainske flyktningene som kommer til Norge, gjør det fordi de har slektninger og relasjoner her, tror Viktoriya.

-Polen, Tsjekkia, Slovakia, de Baltiske landene og Italia er nok de landene de helst tenker på. Norge ligger langt mot nord og er nok ikke noe førstevalg hvis de ikke har noe forhold til landet fra før, sier Viktoriya.

Og uansett til hvilket land de har flyktet; de fleste vil nok hjem til Ukraina igjen, tror hun.

-Søsteren min er nok litt usikker på om hun kan tenke seg en fremtid i Norge, men kusina mi er helt tydelig på at hun vil tilbake så fort gjenoppbyggingen starter og hvis det blir mulig. Gutten hennes skal begynne på skolen til høsten. Hun kan ikke tenke seg at det skal skje i noe annet land enn Ukraina.

-Verre enn dyr

Viktoriya ser ikke så mye på TV lenger, men de grufulle bildene fra krigshandlinger i de ukrainske byene lar seg ikke fortrenge.

-Tusenvis av boligblokker som er bombet sønder og sammen, barn og voksne som bæres ut av ruinene, kvinner som blir voldtatt og drept, rekker av lik som ligger henslengt i gatene. Barn som leker og som løper for livet når de hører flyalarmen går, de bakerste som blir skutt når de ikke klarer å løpe så fort. Undergrunnsbanene der de sivile gjemmer seg, der de pleier syke og døende og der nye ukrainere blir født.

Aldri om hun glemmer synet av en sykepleier som prøver å holde liv i et barn som er født for tidlig, hvordan hun der i kjelleren under sykehuset strever med å pumpe luft ut av manuell luftpumpe for at barnet skal få puste.

-De som gjør dette er ikke mennesker, men dyr. Ja, verre enn dyr, for dyrene dreper aldri uten grunn. Dyrene dreper for å skaffe seg mat og for å beskytte seg. De som har gått til krig mot Ukraina dreper for fornøyelsens skyld. Det virker som de leker seg. De er heller ikke soldater, men kjeltringer. Soldater bærer uniform med flagg på brystet. Mange av de som kjemper på russisk side, bærer ikke noe flagg. Dette er ikke krig, men folkemord. Hvis det finnes noen rettferdighet i verden; måtte de bare bli straffet, avslutter Viktoriya Chutcheva.