Bjørg og Roar Stubbe: Årets ildsjeler – i byn

Bjørg Stubbe er tydaling, født og oppvokst på Aune, mens ektemann Roar er selbygg fra Innbygda. De vokste opp i bygdesamfunn der det meste var drevet med gratisarbeid og frivillig innsats. Nå er de to blitt hedret med idrettens hederspris for nettopp slik innsats. Men det skjedde i Trondheim.

Formelt heter det «Idrettens hederspris for fortjenstfullt virke for idrettens sak». Og at de to, tydalingen og selbyggen som bor på Nardo, virkelig har fortjent denne utmerkelsen fra trondheimidretten, hersker det ingen tvil om.

Kjemiingeniøren

Men la oss først oppsummere bakgrunnen for at Bjørg og Roar havnet i trønderhovedstaden og ble så til de grader engasjert i idretten der. Roar var grønnruss ved realskolen i Selbu i 1967 og dro da til en tilværelse som gymnasiast ved Strinda gymnas, før det så ble militærtjeneste og deretter studier på kjemilinja ved NTH. Som nybakt sivilingeniør i kjemi fikk han i 1976 jobb som i legemiddelfirmaet Kabi og senere i forskjellige legemiddelfirma fram til han avsluttet yrkeskarrieren i 16 år hos USB Nordic med salg av utelukkende epilepsimedisin. Han ble pensjonist i 2015.

Hjelpepleier i 45 år

I 1967 dro Bjørg til Orkdal for å gå på Torshus folkehøgskole. Etter dette hadde hun jobb både i Tydal og på Levanger før hun så tok hjelpepleierutdanning i Trondheim. Og fra 1971 hadde hun jobb som hjelpepleier på det som da var Sentralsykehuset i Trondheim, som så ble til Regionsykehuset, Rit, og nå er St.Olavs hospital. Der var hun i arbeid i hele 45 år før hun gikk av med pensjon i 2016.

Fra fester i Neadalslaget til bryllup på Væktarstua

Hun var altså tydaling og han selbygg, og det var naturlig at de begge deltok på festene i Neadalslaget. Etter hvert ble Bjørg og Roar et par, og 21. august 1971 giftet de seg og feiret tredagers bryllup i på Væktarstua med 120 gjester der Langlis spilte til dans, og der det var rikelig med «pons» til alle. Naturlig nok kom det også barn etter hvert, to gutter, Tor Arne og Bjørn Rune, født i 1973 og 1977, og så jenta, Anne Berit, i 1984.

-Det noe merkelige var jo at vi fikk barn hver gang vi flytta i ny bolig i Trondheim, ler Bjørg og Roar.

Lidenskapelig støtte til tydalsfotballen

Frivilligheten var altså fremtredende både i Tydal og Selbu i Bjørgs og Roars oppvekstår på 50- og 60-tallet.  Bjørgs far var blant annet lidenskapelig supporter for tydalsfotballen, broren Ola spilte på laget, og Roar var med og startet klubbens fanklubb.  Hun minnes at følelsene var meget sterke på sidelinja under kampene, ikke minst på Vætthaugen i kampene mot Selbu ballklubb.

Så ble det «Kvik»

Sønnene deres begynte tidlig å spille fotball, og både guttene og Anne Berit startet fotballkarrieren på Kvik i Trondheim. Dermed var Bjørg og Roar umiddelbart engasjert i klubbens støtteapparat. Det er de fortsatt.

Det begynte med at eldstesønnen begynte å spille fotball på Kvik omkring 1980, og foreldrene ble umiddelbart spurt om å være med og hjelpe til på Kvik Cup, ei stor fotballturnering i Trondheim som i mange år ble arrangert for spillere fra 13 år og opp til senior, og som da ble regnet som uoffisielt trøndersk mesterskap. I dag er Kvik Cup ei ren barnefotballturnering for spillere i alderen 6 til 12 år. Den spilles til vanlig over to helger i mars, og det skulle også ha skjedd i 2020. Den første helga ble gjennomført som planlagt, men før den andre helga ble landet nedstengt på grunn av koronaen, og dermed også all idrettsaktivitet, deriblant Kvik cup.

Har vaska fotballdrakter i 40 år

Hun begynte å vaske fotballdrakter da Tor Arne begynte å spille fotball, og fra han ble tatt opp på Kviks A-lag i 1983, begynte Bjørg å vaske de voksnes spillerdrakter også etter kampene. Det har hun fortsatt med i alle år fram til i dag, så hun har vasket Kvik-drakter i 40 år. Så begynte også Bjørn Rune med fotball i Kvik, senere også Anne Berit. Og Bjørg vasket drakter. Men etter hvert søkte barna større utfordringer på fotballbanen, alle tre, og gikk over til andre klubber. Tor Arne gikk blant annet til Kolstad og spilte i andredivisjon, mens Bjørn Rune gikk til Strindheim som keeper i gutte- og junioralderen og var senere innom Ranheim, Verdal. Levanger og Stjørdals-Blink. Han var også en periode keepertrener i Selbu ballklubb. Anne Berit spilte først på guttelaget til Kvik før hun så spilte for både Freidig, Strindheim, Trondheims-Ørn og Ranheim.  

-Det har vært et liv med enormt forbruk av Omo Color, og etter at kunstgraset kom, er det ikke små mengder med granulat som også har fulgt med draktene hjem etter kampene, sier Bjørg. Men alt har hun gjort med den største glede.

Kvik for alltid

De tre Stubbe-ungene forlot altså Kvik etter hvert. Men det ble aldri aktuelt for Bjørg og Roar å forlate klubben og sette inn innsats og krefter for en annen klubb om barna hadde byttet ut moderklubben og funnet nye arenaer for fotballutøvelsen.

-Jeg varslet om at jeg gjerne kunne bake ei kake når det trengtes, men hovedinnsatsen vil alltid være for Kvik. Der har vi tilhørt miljøet i 40 år, og der har vi mange nære venner, så det er der vi hører til, sier Bjørg mens ektemannen erklærer seg hundre prosent enig

-Kvik er en liten klubb hvor alle kjenner alle, og der trives vi. Men ellers må nevnes at vi gjennom vårt engasjement i fotballen i Kvik er blitt kjent med og har fått venner fra mange andre klubber også, sier Roar.

Æresmedlemskap til begge

I 2008 ble han hedret med miljøpris i idrettslaget, og i 2015 ble Bjørg og Roar hedret med klubbens høyeste utmerkelse, æresmedlemskap i Kvik, han for hans store engasjement, miljømessig og administrativt, med blant annet Kvik cup og klubbhus, hun for lang og svært viktig innsats for miljø, utstyr og økonomi, og også i forbindelse med Kvik cup og klubbhus.

Kviks klubbhus ligger på Øya, men det vurderes nå om det skal bygges nytt klubbhus ved Rosenborgbanen der Kvik fikk sin første hjemmebane på 117 år, og der lagene trener og spiller dagens kamper, blant annet ett seniorlag i fjerdedivisjon og ett i femtedivisjon. At Bjørg og Roar også er sterkt engasjert i arbeidet med det nye klubbhuset, og egen bane for yngres avdeling på Møllerløkka, hersker det heller ingen tvil om.

Det var verdt det

De har brukt tusenvis av timer på fotballen i Kvik. At dette engasjementet også har kostet utallige tusener av kroner, er minst like sikkert. Men de synes at hver ei krone og hver en time har vært verdt det. For opplevelsene har vært uendelig mange, og de har vært store.

-Vi har fått så mye igjen for vårt engasjement i Kvik at det ikke kan beskrives med ord. Treninger, kamper og turneringer. Om det har vært sol eller regn, seire eller tap, så har dette gitt oss uendelig mye glede. Her må vi også ta med utallige turer til blant annet Norway cup i Oslo, Skagen cup i Danmark og ikke minst USA cup i Minneapolis. Slikt glemmer vi aldri. Og en bedre måte å bruke tid og penger på, finnes vel ikke, sier Bjørg og Roar og er helt samstemt når det gjelder dette. Nå har de også sju barnebarn som alle spiller fotball i forskjellige klubber. Og at besteforeldrene også stiller opp og heier på disse når kampene spilles, overrasker vel ingen.

Fortjent pris

Hun er tydaling. Han er selbygg. Begge er vokst opp i miljø der frivilligheten betydde alt. Dette tok de med seg til et nytt miljø. I Trondheim. Der har svært mange fått nyte godt av Bjørgs og Roars frivillige innsats. Og derfor var det svært fortjent at de to nå ble hedret med «Idrettens hederspris for fortjenstfullt arbeid for idrettens sak».