Dyrlege i Tydal i 35 år: Sagaen om Bella

Margret Ellertsdottir, bedre kjent som Bella, har vært bosatt i Stugudalen i en årrekke. I over 35 år har hun vært fast ansatt som kommuneveterinær i Tydal med vaktsamarbeid med Selbu. Den 1. februar i år så hun seg nødt til å slutte i jobben og begynte med avtalefestet pensjon (AFP).

Selbyggen møter en sprudlende Bella på datteren Sigríður (Sigga) sitt gårdsbruk i Nekkåbjørga. Gårdsbruket ligger vakkert til foran en innsjø og med utsikt mot Bringen, et åpent landskap som Bella føler seg hjemme i. Hun snakker på inn- og utpust, og er ikke redd for å si sin mening. Hun har glimt i øyet og latteren sitter løst.

– Nå lever Sigga drømmen min. Jeg har alltid ønsket meg å bo på en gård, sier Bella lattermildt.

Barnevakt og vikar

Selv bor Bella i et tømmerhus i Stugudal sammen med ektemannen John Inge Sørensen. Men hun bruker mye av tiden med å hjelpe Sigga. Datteren har fulgt mammas fotspor og jobber som dyrlege i Neadalen. Gården, som i dag har syv hester og to katter, kjøpte Sigga sammen med samboer og islending Ingolfur (Ingo) på tampen av 2021. Sammen har de sønnen John Inge på 7 måneder, oppkalt etter Siggas stefar og Bellas ektemann. Bella passer ofte barnebarnet.

– Ingo drar ut i fire-tida på morgenen, og når Sigga har nattevakt er jeg barnevakt for John Inge. Hun har vakt en kveld i uka og fjerdehver helg, forteller Bella og sier at hun fortsatt tar dyrlege-vakter. 

For å kunne være vikar for datteren, har hun opprettet sitt eget firma, og tar ikke ut lønn. På denne måten mister hun ikke AFP, og Sigga kan videreutdanne seg som dyrlege. Akkurat nå går hun på kurs i Tyskland. 

– Det er den eneste muligheten i og med dyrlegekrisen i Selbu og Tydal, sier Bella, en anelse mer alvorlig.

En blokk full av folk

Vi spoler tilbake til Island og året 1959 da Bella ble født. Farmoren het Marsibil, og ettersom de var født på samme dato, måtte hun kalles opp. Moren valgte de tre første stavelsene i navnet, og derfor ble det Margret. Men fort fikk hun kallenavnet Bella av mormoren, og siden har navnet fulgt henne. 

Hun vokste opp i en leilighet i åttende etasje i en av de første blokkene i Reykjavik. Her var det utsikt mot fjell i nord og isbre mot vest, og sammen med sine tre søsken stod de ofte og skuet over fjorden for å se etter båten til faren. Han jobbet som styrmann og senere kaptein på både amerika- og europabåter, og var ofte borte. 

– Blokka lå 100 meter fra stranda, og selv om det i dag er en av hovedfartsårene inn til Reykjavik, var det veldig landlig da, med både hestegård og en grusvei rett utenfor. Det var tre soverom, og vi søsknene sov på samme rom, mens bestemor hadde et annet soverom. Ofte var det også en slektning som lå på sofaen på stua, og hjemme var det alltid folk på besøk.

– Jeg vokste opp i et veldig gjestfritt hjem, og alle som kom innom døra ble bedt på middag, smiler Bella.

–  Hun var et rivjern

Moren hennes hadde akkurat startet som tannlegeassistent når hun møtte pappaen til Bella. 

– Jeg har aldri sett et så forelska par som foreldrene mine, de råklinte hele tiden. Det var nok skjebnen at de ble sammen, flirer Bella.

Mora var ei dame med bein i nesa som klarte det meste selv, og ofte tok hun med barna på tur. Det ble mange teltturer, og ofte var de på hytta, som foreldrene kjøpte da Bella var 5.

Et hjerte for dyr

Gårdslivet tiltrakk Bella, og somrene hun fylte 11 og 12 år fikk hun endelig oppleve lengre gårdsopphold. Hun dro alene og var i fire måneder, for på Island var det lange sommerferier. På gården var det 30 kyr, 70 sauer og 30 hester som Bella fikk være med å stelle. For henne var det det som å komme til himmelen.

– Mora mi var skikkelig tøff. Hun hadde en bronco med vinsj, og for å komme til hytta måtte vi krysse en elv. Karene var på jobb, og når bilene til de andre husmødrene i hyttefeltet satte seg fast, var det mamma som dro de opp. Hun var et rivjern. Hun var vant til hardt arbeid og vant til å være alene. Faren min var lenge ute på sjøen om gangen, og hadde bare noen dager hjemme før han skulle ut igjen, forteller Bella.

– Da ville jeg ikke tilbake til Reykjavik, gliser hun.

 Men selv om hun er glad i dyr, er det for hester hjertet banker høyest. Det var også greit å være hjemme, for rett ovenfor blokka i Reykjavik, bodde en «kvakksalver» med 15 hester. Han var en av Islands beste på hest, og tok inn hester som dyrleger ikke fikk skikk på. Her tilbragte Bella store deler av fritiden fra hun var 11 til 17 år. 

– Det var ikke noe om å gjøre for ham i begynnelsen, men jeg var der bare. Vi nådde sammen og jeg fikk fast tilhørighet der, sier Bella og tror det var han som gav henne spiren til å bli dyrlege. 

Konfirmasjonsgaven

Sin første hest fikk hun som konfirmasjonsgave, og denne fikk hun før konfirmasjonen. Men konfirmert skulle hun aldri bli.

– Jeg var ferdig utdannet til å bli konfirmert, men så sa presten at det var valgfritt å konfirmere seg, så jeg ble aldri konfirmert, humrer en litt brydd Bella.

Hun forteller videre at det som gjorde utslaget var når mora skulle sende henne til byen for å kjøpe kjole. 

– Da skjønte jeg på mor at jeg ikke trengte å konfirmere meg. Jeg ville ikke til sentrum og jeg ville ikke ha kjole, så da ble jeg altså ikke konfirmert.

Jobbet seg gjennom oppveksten

Foreldrene var vant til å jobbe, og det ble også Bella. Oppveksten gikk med til mye jobbing, blant annet med treplanting og som fiskesløyer. Videre jobbet hun i seks år på et idrettsanlegg i Reykjavik sammen med ei venninne.

All jobbingen gjorde hun mens hun gikk på skole. Bella sier hun alltid har hatt hode for realfag, men det var halvbroren Björn, som satte henne på kursen mot dyrlegestudiet.

– Han var et mattegeni, og selv valgte jeg matte og fysikk på videregående. Det var han som sa jeg skulle bli dyrlege når jeg sa at jeg ville bo på landet. For jeg ville bo på landet. Jeg liker meg ikke i en by, da blir jeg stressa, forteller Bella.

Sendt bort

Faren og moren hennes var ikke like heldige som henne. Når faren var ung, døde mora hans. Da ble han sendt til en gård med folk han ikke hadde sett før. Søsknene ble sendt andre steder. 

– Da far var 10 år, bodde han i et torvhus, mens resten av familien han bodde hos var i hovedhuset. Søsknene møttes først igjen da han var 19, forteller Bella. 

Faren var skoleflink og fikk et stipend for å gå på skole i Stockholm i ett år.

– Han har alltid pushet på for at vi skulle gå på skole, for han fikk ikke så lang skolegang selv, sier Bella. 

Også moren vokste opp på en annen gård, borte fra sine foreldre. Foreldrene til Bellas mor ble skilt da hun var to år, og hun måtte da bo hos sine besteforeldre så moren kunne jobbe som stewardess på amerikabåten.  

En reiselysten familie

Faren hennes elsket å reise, og familien dro både til Spania og Hellas. Etter endt videregående i 1978 sendte faren henne til reiselederskolen med Simon Spis på Mallorca. Da skulle hun ta båten til København via Gøteborg, deretter videre med fly til Mallorca.  

– Jeg glemmer aldri den turen. Vi dro den 23. desember. Det ble orkan, og båten var helt nediset. Jeg kastet opp hele tiden. Når vi kom til Gøteborg så orket jeg ikke mer og tok flyet til København. Vel fremme på Mallorca hadde jeg en dansk romvenninne, så jeg ble veldig god i dansk, sier hun.

Til Oslo for å bli dyrlege

I 1980 begynte hun på veterinærhøyskolen i Oslo, og Bella elsket det. Dette var det hun var ment å gjøre, og hver ferie jobbet hun som inseminator/veterinær for å få erfaring. Da hun var ferdig med studiet ble hun «headhuntet» som patolog. Hun hadde gode karakterer, men ikke i patologi.

– Derfor var det litt rart, ler Bella og forteller om jobben som gikk mye i obduksjon, og det var interessant å finne ut hva dyrene hadde dødd av. 

– I en slik jobb bruker man humor for å overleve, og jeg har aldri flira så mye på en arbeidsplass, sier hun med glimt i øyet.

Hun var der i tre måneder, mens hun søkte på jobber. Hun fikk valget mellom to: Bømlo eller Tydal. Det ble et enkelt valg.

– En fortalte meg at i Bømlo er det 400 kirker, mens i Tydal var det en gård med 40 islandshester. Da var valget enkelt, humrer hun.

Godt mottatt i Tydal

Og i Tydal trivdes hun godt, og har jobbet som dyrlege siden 1986, kun med noen få opphold andre steder. Først fikk hun et vikariat, men gikk snart over i fast stilling, i motsetning til mange andre som har vikariatstillinger og som ikke har tilknytning til kommunen. 

– Tydalsbøndene er generelt veldig tolerante for nye veterinærer og studenter. Jeg følte meg veldig godt mottatt, og det er grunnen til at jeg ble der så lenge. Også studentene jeg fikk inn ble veldig godt mottatt, sier hun.

Men hovedgrunnen til at hun ble, var nok at hun hadde med seg islandshester, og ble en del av islandshestmiljøet i Stugudal, som hun fikk venner gjennom, mener hun.

– Hvis du ikke har barn, ikke synger i kor eller går på ski, noe jeg ikke gjorde da, så er sjansen stor for at du ikke blir med i lokalmiljøet, fastslår hun.

Tre svangerskap og to fødsler

Bella fikk to barn med eksmannen sin, og stort sett har hun hatt eneansvar for dem, siden han hadde firmaet sitt i Sverige og Brekken. Men lite ante hun at hun var gravid, før hun var fem måneder på vei. 

– På et oppdrag ble det plutselig styrtblødning, og jeg ble lagt inn på observasjon, forteller hun. 

Svangerskapet gikk bra, men når hun var to uker over termin, var hun lei. Da dro hun på snøskuter- og isfisketur til Villskardesjøen. 

– Da kjørte jeg fort for å få i gang fødselen, ler hun.

Og dagen etter kom Hilmar til verden.

Senere ble hun gravid med tvillinger utenfor livmor, noe som førte til abort. På nytt skjedde det ting på jobben. 

– Jeg var på kalving, og egglederen sprakk. Da blødde jeg tre liter blod innvortes. Men det gikk bra, og kalven overlevde, sier hun.

Så kom Sigga i desember 1989. Hun ble født på Island.

– Jeg fikk svangerskapsforgiftning den høsten, og legen sa at jeg kunne jobbe videre, men ikke ta tunge løft eller anstrenge meg. Og det går jo ikke som dyrlege. Jeg syntes det var så pinlig å gå i Tydal og se frisk ut, så da dro jeg til Island. Da var jeg hjemmeværende husmor i seks måneder, mimrer Bella.

Deretter fikk hun permisjon fra Tydal kommune, og begynte hun å jobbe på Statens veterinærlaboratorium på Island. Samtidig hadde hun kjøttkontroll to kvelder i uka.

– Det var et stress. Jeg hadde dårlig lønn, og måtte hente Hilmar på den ene plassen og Sigga den andre. Samtidig måtte jeg kjøre 100 km hver vei annenhver helg for å kontrollere befruktede egg. Jeg hadde ikke mye fri, fastslår hun.

Ifølge henne er islendinger vant til å stå på, og et hardtarbeidende folk. 

– Men i Tydal var det full barnehagedekning, så jeg flyttet tilbake i juli 1991, forteller hun. Og noen år etter dette valgt hun å skille seg fra sin islandske ektemann.

Integrert som tydaling

I tillegg til Veterinærlaboratorium på Island, fikk hun blant annet permisjon for å jobbe på en smådyrklinikk i Grimstad. Hun fikk god erfaring, men det ble bare ett år i Grimstad.

– I Trøndelag og Neadalen blir man bedt på kaffe på annenhver gård. Slik var det ikke i Grimstad. De er veldig nære gud, men ikke nære mennesker. Jeg har trua på Kardemommeloven, sier hun.

Og Bella flyttet tilbake til Tydal. Her ble hun etter hvert samboer med John Inge, som hun giftet seg med i 2001. Hun opplevde at det var lettere å bli integrert når hun var sammen med en lokal, og endelig fikk Bella og barna familie i bygda. 

– Når jeg ble sammen med John Inge, fikk jeg en fantastisk bror, Hans Olav, og svigermor Ingfrid Sørensen på kjøpet.

– Mine barn som ikke hadde noen slekt her fra før fikk en fantastisk sprek, livsglad og snill bestemor som utrolig nok var over 80 år. Hun er en av dem som jeg har respektert når det gjelder kristent livssyn, hun tok imot en skilt tobarnsmor, som ikke «koka gum og kjinna smær» eller strikka selbuvotter. Men vi var jævlig gode til å synge sammen, ler hun.

Mye er forandret

Gjennom sin 35 år lange veterinærgjerning, ser Bella at mye har forandret seg. Hun hadde fast lønn, og dermed stabilitet. Nå er veterinærene ansatt i egne firma. Det har også blitt et dameyrke, mens når hun startet, var det flest menn. 

– Damer får barn, og de må ha permisjon. Da trengs det vikarer. I Selbu har det aldri vært fast lønn, mens når får folk søker jobb, så sjekker de om de får fast lønn og hvordan vaktordningen er. Samfunnet har forandret seg, og folk vil ha rettigheter, fastslår Bella.

Utsatt yrke

Og vikarer trengs. Dyrlegeyrket er et utsatt yrke, med behov for vikarer. Ikke bare i forhold til permisjon, men også skader.

– Jeg har blitt sparket av en ku i kneet, fått revet av leddbånd og knust menisken. Jeg har blitt bitt av en hund i rævva så jeg ikke kunne sitte. Knuste venstre hånd i en klauvboks, og en gang ble jeg bitt av en katt i fingeren med resultat at jeg lå fem dager på intravenøst. Det ble forespeilet amputasjon, men fingeren ble til slutt avstivet. Jeg ble sykemeldt i to måneder, sier Bella.

Mangelen på vikarer er mye av grunnen til at hun sluttet i jobben i såpass ung alder. Det hadde vært altfor mye eneansvar på ubestemt tid, noe hun kjente særlig i hodet. 

– Jeg fikk beskjed fra legen om at jeg måtte trappe ned. Kroppen fungerer fra halsen og ned, og jeg vet at flere av de som er dyrleger nå strever med det samme. Før kunne jeg ha tretti besøk om dagen alene. Nå er ti altfor mye. Det må være kvalitetssikring i alle ledd, og det er for mye administrativt.

– For få på jobb

Vi sitter rundt et bord i Nekkåbjørga sammen med dyrlegedatter Sigga, som nikker samtykkende. Hun kjenner det også på kroppen, og som småbarnsforelder er hun avhengig av hjelp fra moren for å kunne jobbe turnusen sin. De forteller at også kundene har forandret seg.

– Før Google var folk lykkelige over at man kom på besøk. Nå krever man mye mer, og derfor har smådyrsveterinærer utdannet seg og spesialisert seg. Det har blitt dyrere, og nå er det feil også. Det er nesten som at man skal spesialiser seg og ikke koste noe, sier Sigga. 

Bella tilføyer at som allmennpraktiserende er man ikke spesialist på alt. 

– Vi vil gjerne bli bedre på hest og smådyr, men da må vi ha mulighet til å dra på kurs, men vi har ikke fri og er for få på jobb.

Mor og datter forteller om hvordan det er nå. Akkurat nå er de to som jobber i Selbu og Tydal til sammen på dagtid, og fire som kan ta helg. En periode har turnusen vært slik at hver tredje uke har man to nattevakter og hele helga. Samtidig jobber de fullt på dagtid. 
– Dette er vakter man gruer seg til. Det er tøft. Man må være tilgjengelig hele tiden, men vet ikke om det blir jobb. Da blir det heller ikke mye penger, sier dyrlegene og forteller at de får en liten sum fra kommunen for å gå kvelds- og helgevakt, men det skal inn på firmaet og det trekkes arbeidsgiveravgift og skatt.

– Da vil man heller ha fri. Det er ingen som vil ha vakt.

– Hva tenker dere burde bli gjort?

– Jeg tror at vi burde ha 2,5 i Selbu på dagvakt og 1,5 i Tydal for å få det til å gå rundt. Og man bør være ansatt av kommunene. Først da er det trygghet og lettere å få vikarer. Da er det også mulighet til å bygge opp et kompetansesenter på hest og smådyr i samme gruppen. Først da får man et distrikt som kan dekke alle dyr på et vist nivå, fastslår Bella. 

– Det fineste i verden

Bella savner jobben og den daglige kontakt med bøndene, men ting har blitt slik det har blitt. Mye av tiden går med til å stille opp for Sigga. Utenom dette vil hun bruke pensjonisttilværelsen til å reise. Hun kommer fra en reiseglad familie, og sier hun skal leie inn ungene som reiseselskap, da John Inge ikke er glad i utenlandsreiser.  

– Jeg drar mye til Island og til Berlin, der sønnen min Hilmar bor med sin Viktoria. Hun kommer fra Wien og har aldri vært på Island, så nå i mai skal vi dit, forteller hun.

Ellers er det i Stugudal hun vil være. Hun og ektefellen har hytte i Sverige, der det blir mange skuterturer på vinteren. Men på sommeren bruker de mest tid på de fire hestene de eier. Det blir mange turer på hesteryggen i Tydalsfjella og Roltdalen.

– Før var Island det fineste i verden. Her fikk jeg den gode følelsen når jeg så fjellene. Nå får jeg den samme følelsen når jeg ser fjellene i Stugudal. Nå er dette det fineste i verden, likt med Island, avslutter en frydefull Margret (Bella) Ellertsdottir.