Nyheter
– For noen bryter det et helvete løs hvis man kommer 4-5 minutter for seint hjem fra jobb
Det forteller Inger Lise Svengård, som leder Krisesenteret på Verdal. Senteret favner Selbu og Tydal, og vold i nære relasjoner er på dagsorden hver eneste dag. De møter trusler, kontrollering, psykisk og fysisk vold mot alle aldersgrupper. Under Trygghetsuka fikk kommunalt ansatte i Værnesregionen opplæring i temaet.
Nord-Trøndelag krisesenter IKS, Krisesenteret på Verdal, dekker alle kommunene i gamle Nord-Trøndelag, samt Selbu, Tydal og Osen. Det er et interkommunalt krisesenter og er eid av kommunene i fellesskap. Her skal alle innbyggere i Selbu og Tydal som opplever vold og trusler få hjelp. Tilbudet er gratis.
– Tilbud på krisesenteret er både for kvinner og menn, selv om kvinner, ofte med barn, er størsteparten av våre brukere. Hovedtyngden er 30-50 år, men vi har også noen som er yngre, og noen som er over 70 år. Det kan også være unntak, at noen er veldig ung, da er det ofte samarbeid med barneverntjenesten, sier Inger Lise Svendgård, leder av krisesenteret.
Hun sier at det kan være utfordrende å nå ut med tilbudet til de som er eldre.
Les også: Bak lukkede dører: Vold mot eldre
– Vold mot både eldre er ofte skjult, og det er vanskelig å oppdage det og det kan være vanskelig for de som er utsatt å si fra. Eldre tilhører en generasjon som ikke er vant til å be om hjelp. Det er tabu knyttet til dette, og det kan i tillegg være barn eller barnebarn som er utøvere, spesielt når det gjelder økonomisk vold. Det kan være vanskelig å si fra når overgriperen er noen som står deg nær, sier Svendgård.
Ta kontakt før det topper seg
Lederen på krisesenterets råd er: Ta kontakt med krisesenteret hvis man selv er utsatt for vold eller hvis man mistenker at noen er det.
– Ofte ønsker man ikke å si ifra til nettverket sitt. Hos oss starter det ofte med en telefonsamtale, og man får hjelp til å nøste opp i ting. Sammen finner vi ut hva som er best for deg. Vi ønsker at det skal være lavterskel å ta kontakt med oss, og at folk tar kontakt før det topper seg. Det kan være nyttig å snakke med folk som vet hva det dreier seg om og å få hjelp til å sortere alt, sier Svendgård.
Hun forteller at folk kan bo hos dem så lenge det er nødvendig. Det er ingen tidsbegrensning.
– I gjennomsnitt er folk her i 2,5 mnd. Det er mange som er her over lengre tid. Vi hjelper med det som må gjøres, og beboeren bestemmer selv om forholdene skal anmeldes, sier hun.
– Hva gjør man hvis man mistenker noe?
– Hvis man mistenker at noen er utsatt for vold, så prøv å være undrende og spør litt rundt. Ofte er det tegn. Det kan være dårlig økonomi eller helseplager. Noen har kanskje dårligere økonomi enn man skulle forvente. Er det kanskje noen som har ordnet seg tilgang til pengene? Er det endringer i væremåter eller oppførsel? Har vedkommende blitt mer inneslutta og stille, og trukket seg mer tilbake? Dette kan være klare tegn, forklarer Svendgård.
På krisesenteret hjelper de mange over pensjonsalder. De ser en klar trend om at det sitter langt inne for eldre personer å be om hjelp.
– Det som kanskje gjør det ekstra vanskelig er at mange av de eldre har levd med dette i veldig mange år. Kanskje har de levd i et voldelig ekteskap i 50 år uten at de har fått hjelp til å komme ut av det, sier hun.
De ser at problemene ofte eskalerer når man blir eldre, og nettopp derfor er det så viktig å nå ut til denne gruppa og at kommunalt ansatte får kompetanse i vold mot eldre.
– For eksempel ved begynnende demens så kan det bli enda verre, også når det gjelder psykisk vold.
Bak lukkede dører
Bak lukkede dører er tittelen på en bok av B. A. Paris utgitt av Gyldendal. Boka er en psykologisk krim der ingenting er som det ser ut til. Det tilsynelatende perfekte ekteskapet er i sannhet et mareritt for kona. Alt blir kontrollert. Hun får ikke ha mobil, men for verden er det fordi hun ikke liker mobiltelefoner. Hun er alltid med ektemannen, men sannheten er at hun ikke får gå ut av huset uten ektemannen. Han kontrollerer alt, også hva og når hun får spise og når hun kan gå på do. Hun er innelåst på et rom når han ikke er til stede.
– Men dette skjer vel ikke i virkeligheten?
– Jo, jeg har vært borti slike tilfeller. Det er noen som har det sånn. Ofte er det flere former for vold samtidig; trusler kontrollering, psykisk vold, og kanskje slag. Det er psykisk vold i alle sakene og slag i 2/3 av sakene. Det er mye trusler og det vi kaller kontrollering, at de ikke har råderett over penger. At man ikke får gå hvor man vil. At man ikke kan ha kontakt med familie og venner. For noen bryter det et helvete løs hvis man kommer 4-5 minutter for seint hjem fra jobb. Partneren vet hvor lang tid det tar å kjøre, og det er ikke alltid det skal mer til, forteller Inger Lise Svendgård.
Selvbebreidelse og kjærlighet
Hun legger til at de som blir utsatt for vold ofte er mer var for tegn, og det kan være vanskelig for andre å se hvordan de kontrolleres. Det er også vanlig at voldsofferet skylder på seg selv.
– Hadde jeg bare gjort sånn og sånn, så hadde ikke dette skjedd. Det er også mange som ikke er redde nok eller så blir de litt nummen og tar det ikke på alvor. De er så vant til at det er sånn.
Svendgård opplever med jevne mellomrom at voldsofferet ikke ønsker å straffe den som utøver volden.
– Ofte vil de bare ha fred og ønsker ikke å anmelde. Det er jo et forhold der det har vært kjærlighet, i alle fall en gang. Mange sier at de ikke vil straffe den som har gjort det. Det er også mange som er redd fort at volden skal bli verre hvis en går til politiet. Mange har fått trusler om hva som kommer til å skje da, forklarer hun.
– Hva råder dere da?
– Vi råder nesten alltid til å ta en prat til politiet. Det betyr ikke å anmelde, men for egen sikkerhet. Det må også sies at vi i noen tilfeller ser at det hjelper at politiet snakker med voldspersonen, da roer det seg ofte, forteller Inger Lise Svendgård, før hun oppfordrer:
– Det viktigste er at skulle du være utsatt for vold, ta kontakt. Vi har en døgnåpen telefon som folk kan ringe når som helst. Nummeret er 740 777 10.