– Veterinærkrisa i Selbu og Tydal ble løst på en god måte

– Hvor er du nå, Anne Randi Græsli?

– Akkurat nå er jeg hjemme i Hessdalen der jeg bor i lag med samboer Marius og guttene våre, Martin på 8 år og Magnus på snart 6. Hadde det vært opp til meg, hadde vi nok bodd i Tydal, men i og med at Marius overtok hjemgården til foreldrene sine, var det naturlig at det ble her. Det er flere yngre hessdalinger som har vendt tilbake til grenda de siste årene, og vi trives veldig bra her.

– Hvor i Tydal vokste du opp?

– Jeg vokste opp i Græsli, der foreldrene mine bor og der broren min har overtatt Per Hansa gården. Det var mange unger i Græsli den gangen, og etter hvert som vi vokste til, ble vi alle en del av det fantastiske revy- og teatermiljøet i ungdomslaget. Ungdomshuset Spongtun var boltreplassen vår, og fremdeles står barne- og ungdomsårene for meg som den best mulige oppveksten. Jeg trivdes også veldig godt på skolen, der lærere som Anne Mari Aashaug og Per Inge Nordaune stimulerte til ytterligere kreativitet og ga oss trua på oss sjøl.  

– Når bestemte du deg for å bli dyrlege?

– Det skjedde tidlig, kanskje i sju-åtteårsalderen. Den gangen var det onkel Harald som drev Per Hansagården, og i fjøset hadde han ei svart ku som het Tyra. Jeg ble veldig glad i den kua og begynte å drømme om å bli dyrlege.

– Og så ble det ikke bare med drømmen?

– Nei, etter videregående dro jeg til København der jeg studerte i fem og et halvt år på veterinærhøyskolen. Jeg kunne ha søkt meg over til Oslo, men jeg trivdes så godt i København at det aldri ble aktuelt.

– Hva var så bra med København?

– For det første var studiet kjempebra med et godt faglig innhold. Jeg trivdes også veldig godt i selve byen, og da ei barndomsvenninne fra Græsli, Hanne Græsli, også begynte å studere i København, ble det aldri aktuelt med overflytting til Norge. Vi hadde begge noen utrolige fine studieår her.

– Hva skjedde etter studiet?

– Da etablerte jeg eget firma og starta opp som privatpraktisende dyrlege og dyrlegevikar. Vaktområdet mitt var Selbu og Tydal, i tillegg til litt vikariering i Meråker og Stjørdal. Men så dukka det opp en mulighet til å ta doktorgrad, og de neste 4-5 åra ble jeg stipendiat ved Universitetet og Høgskolen i Innlandet med base på Evenstad.

– Hva gikk doktorgraden din ut på?

– Forskningstemaet mitt var økofysiologi på elg. Jeg forsket på elgens fysiologi og hvordan elgen reagerer på stress, eksempelvis i en jaktsituasjon. Mye av feltarbeidet foregikk i Nord-Sverige, og det vi fant ut var at elgen senker kroppstemperaturen og hjertefrekvens om vinteren for å spare energi. Jeg disputerte rett før jul i 2022.

– Er du dyrlege i Holtålen nå?

– Nei, Holtålen kommune har en egen veterinær. Jeg er selvstendig næringsdrivende som tar på meg vikar- og vaktoppdrag. Området mitt er hovedsakelig Selbu og Tydal, der jeg har faste vakter. Det passer meg veldig bra, for da kan jeg ta med meg guttene og Marius og innom Græslia. Der har vi både kost og losji, og den jevne nærkontakten med besteforeldrene og familien betyr veldig mye både for oss alle.

– I 2023 spissa det seg veldig til med en skikkelig dyrlegekrise i Neadalføret. Hva vil du si om det?

– Krisen besto i at det vanskelig å rekruttere vikarer og at det dermed ble høy vaktbelastning og underbemanning ved permisjoner og fravær. Da oppsto det nødssituasjoner der det ikke var mulig å få tak i dyrlege. Men takket være et godt samarbeid mellom kommunene og veterinærene løste det seg på en veldig god måte. Nå er vi fem dyrleger som deler på vakta. Det er noen på vakt hele tida, og jeg vil gi honnør til både Selbu og Tydal kommune som tok krisa på alvor og fikk ordnet opp i en veldig viktig sak.

– Blir det utdannet for få veterinærer i Norge?

– Nei, det er ikke der problemet ligger. Vaktordninga for dyrleger burde ikke avhenge av kommunenes økonomi og velvilje. Staten bør ta sin del av ansvaret. Mangel på dyrleger i distriktene og sviktende næringsgrunnlag på grunn av færre gårdsbruk er landsdekkende problem. Jeg skjønner veldig godt frustrasjonen til de som har dyr, men også til veterinærene som blir utsatt for et umenneskelig arbeidspress.

– Ser du noe til ufoene som Hessdalen er kjent for?

– Nei, jeg er nok ikke rette personen til å spørre om det. Jeg er realist og tror ikke på at det lander noen grønne gubber ut på jordene her. Men det er store forekomster av mineraler i fjella omkring Hessdalen, og jeg tenker at de merkelige lysfenomenene på himmelen kan ha noe med disse mineralene å gjøre. Men det blir jo bare spekulasjoner.

– Er det noe du vil si til slutt?

– Jeg vil si at jeg gleder meg til hver fredag når Selbyggen kommer i postkassa. Men jeg må være raskt ute, ellers kommer svigerfar meg i forkjøpet.