Anne Margrethe slutter etter 46 år i jobben ved PMF

Hun forteller at det har vært en spesiell jobb med mye kvelds- og helgearbeid.

– Derfor har jeg ikke hatt tid til å være så veldig aktiv i lokalsamfunnet ellers. Jeg var med på å stifte Selbu Toradergruppe, og der er jeg fortsatt med, men ellers har mye av tida gått til jobb og familie. Nå som jeg blir pensjonist, skal jeg endelig bli ordentlig kjent med selbusamfunnet, sier Anne og smiler.

Hun bor i Mebonden og har en datter og fire barnebarn, som hun ser fram til å bruke mer tid sammen med framover.

Takket først nei til PMF

Anne Margrethe Eidem kommer fra Byåsen i Trondheim, men etternavnet hennes røper at hun har aner fra dalføret. Om man sporer slektslinjene langt tilbake, er hun tippoldebarn til den legendariske Ola Dala fra Stugudal. Ellers kom bestefaren hennes, Peder Martin Eidem, fra Bakneset i Selbu.

Tilfeldigheter skulle føre til at hun bosatte seg i farfarens hjembygd.

Hun har jobbet ved Peder Morset folkehøgskole helt siden 1978.

– Faktisk søkte jeg meg hit som elev i 1976. Da var skolen splitter ny. Men jeg takket nei til plassen og tok et år på en annen folkehøgskole i stedet. Deretter var jeg praktikant i ett år på et arbeidsverksted for personer med utviklingshemming i Trondheim. Der jobbet forresten Jan Borseth som arbeidsleder. Det var et veldig artig år. Etterpå fikk jeg et vikariat på noen måneder på Ekne offentlige barneskole, der Falstadsenteret er i dag. Dette var en internatskole med et spesialpedagogisk tilbud til barn som falt utenfor skolesystemet og som ikke hadde noe tilbud i hjemkommunen sin. Slike skoler har vi heldigvis ikke lenger i dag, for det er ikke enkelt for små barn å flytte fra foreldrene sine og bo på internat, sier Anne Margrethe Eidem.

Men hun legger til at det var en lærerik tid på Ekne:

– Det var et stort ansvar jeg fikk. Barna kalte meg «tante», og jeg var en omsorgsperson som skulle kompensere for noe som jeg aldri fullt ut kunne erstatte. Det var en både krevende og givende oppgave.

Etter de to jobbene i Trondheim og Ekne, fant Anne ut at hun ville jobbe med folk med særskilte behov.

Telefonen som satte alt i gang

Karrieren ved PMF startet med en telefonoppringning en lørdag i august 1978. Peder Morset folkehøgskole hadde behov for hjelp allerede fra mandagen av. Hun hadde fått seg kjæreste fra Selbu, så dette passet bra. På mandagsmorgenen møtte hun opp på Fossan, og resten er historie.

Peder Morset folkehøgskole var på denne tiden i sin spede barndom.

– Skolen starta med blanke ark og var helt ny i folkehøgskolesammenheng. Det å drive omvendt integrering, der mennesker uten funksjonshemming skal integreres i hverdagen til personer med funksjonshemming, var en veldig radikal tanke. Da Helge Morset begynte å kjempe for dette, var det mange som syntes det hørtes ut som bare drøm og fantasi. Men i dag er det ingen tvil om at skolen har funnet sin plass i folkehøgskolesammenheng, sier Anne.

Likeverd, inkludering, mangfold og fellesskap er skolens grunnverdier.

Etter å ha jobba ved PMF i ett år, utdannet Anne seg til hjelpepleier i vernepleie, som det het den gangen, og deretter fikk hun fast jobb ved folkehøgskolen. Senere har hun også utdannet seg som barnevernspedagog.

– Vi leker ikke skole

Anne understreker at det å gå på folkehøgskole er en del av en dannelsesreise. Det å bli sett, mestre og spille på lag med andre er grunnleggende erfaringer å ta med seg inn i voksenlivet.

– Vi leker ikke skole. Vi stiller krav! Her må man ta ansvar for eget liv. Når ungdommer begynner på folkehøgskole, er det en form for løsrivelse fra barndomshjemmet. Her bor åtte elever på hvert hus, og alle elevene har sitt eget rom. Det å utvikle en god dynamikk når man bor tett på hverandre, er en viktig lærdom å ha med seg videre i livet. Når skoleåret er slutt, får ungdommene med seg gode holdninger og menneskesyn i henhold til skolens verdier, sier Anne.

Store forandringer

For sju-åtte år siden var Anne med på å starte ei linje ved skolen som heter MatLyst. Der har hun lært elevene å høste fra naturens spiskammer.

– Matglede og naturglede er viktig i min formidling til ungdommene. Jeg liker meg godt når klasserommet flyttes utendørs og god mat blir tilberedt ute. Det som står igjen etter meg etter mine år på PMF, må nok bli frukt- og bærhagen som vi har planta ved skolen. Jeg brenner nemlig for lokalmat og det å lage mat fra bunnen av.

Før var det rene gårdsbruket ved skolen. Høner, hester, griser, sauer og kaniner hadde tilhold i fjøsbygningen. Nedenfor skolen var det potetåker.

– Elever tok med seg sovepose og overnattet i fjøset under lamminga, og på høsten var det saueleting. Før jul ble grisene sendt på slakting, noe som selvsagt var stor sorg, men sånn er det på en gård, sier Anne.

Det var mye jobb med husdyra. Da Arnstein Trøite, som hadde ansvaret for dette, sluttet for å begynne i en annen jobb, ble husdyrholdet avvikla. Men det er fortsatt hester ved skolen som brukes av elevene på hestelinja.

– Det er et kjempeflott rideanlegg nedenfor vegen her, med både stall og ridebane, sier Anne.

Menneskeverd i fokus

– Alle mennesker har like stor verdi og krav på de samme rettighetene. Og som Nordahl Grieg skrev: «Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.» Disse ordene er fra 1936, altså før andre verdenskrig, og er fortsatt like viktige, sier Anne.

Hun er oppgitt over at samfunnet ikke tar bedre vare på personer med nedsatt funksjonsevne og synes det er trist at det fødes færre barn med Downs syndrom fordi foreldre velger abort.

Samtidig berømmer hun Bjørn Einar og Martine Romøren, som har stått fram i offentligheten og fortalt om deres datter Pippi. I januar skrev den tidligere skihopperen på sin Instagram-konto at de «måtte ta noen interne kamper med oss selv grunnet uvitenhet om hva Downs er» og valgte å beholde barnet.

Anne mener det er mye uvitenhet knyttet til denne tematikken. Foreldre til barn med Downs opplever å ikke få gratulasjonshilsener i samme grad som andre foreldre.

– Min erfaring er at ungdommer med Downs syndrom har karaktertrekk som er verdifulle i vårt komplekse samfunn. Annerledeshet er noe vi må være åpne for og lære av. Dette er kjerneverdien i skolens samfunnsoppdrag, sier Anne.

Flere gode minner

Et av skoleårets høydepunkt er PMF-lekene i mars. Fra hele landet kommer personer med utviklingshemming som stiller på startsstreken.

– Det er et vanlig skirenn med skikkelig konkurranse, der det ikke er sånn at alle blir nummer én. Dette er ei helg som rører meg. Mange av deltakerne har gått på PMF tidligere, og for dem blir det nesten som å komme hjem, sier Anne.

Et annet høydepunkt som Anne minnes med glede, er da elever og ansatte fra skolen deltok på Karolinerspelet i Tydal. Hun var en av pådriverne for samarbeidet mellom skolen og spelet.

– Det ble mange sene kvelder, men samtidig en helt magisk opplevelse. På det meste var det 35 ungdommer som fikk leve som skuespillere i fjortendagers tid. Det var verdifullt å få komme til kulturhuset etter øving, blaut og kald, og få være med på møtene sammen med instruktør og de andre aktørene. Mange tydalinger fikk bli kjent med folkehøgskolen på denne måten, og det var også veldig fint. Det som skjedde var integrering i praksis, sier Anne.

– Et spontant og levende menneske

Ledende miljøterapeut og vernepleier ved Peder Morset folkehøgskole, Olaug Dyrdal, beskriver Anne som en dyktig og kunnskapsrik kollega.

– Anne har bestandig sett framover og fulgt med på utviklinga, samtidig som hun har sittet med verdifulle erfaringer. Det har vært veldig lærerikt å få jobbe sammen med henne, sier Dyrdal.

– Hvordan blir det nå når Anne slutter?

– Jeg kommer til å savne henne – både fordi hun er dyktig til å se elever og kolleger og fordi hun er et spontant og lekende menneske. Det blir veldig rart når hun slutter, men som hun sier selv er det en tid for alt. Jeg unner henne å gå inn i pensjonisttilværelsen med god helse og nyte livet. Hun har virkelig viet livet sitt til PMF.

– Nå skal det gå i krabbegir

Egentlig trakk Anne Margrethe Eidem ut kontakten etter at skoleåret sluttet. Den 31. juli har hun formelt sin siste arbeidsdag og nøklene skal leveres.

– Når man blir pensjonist, er det mange som sier at de aldri har hatt det så travelt før. Dette føler de at de må si slik at andre ikke tror de lever kjedelige liv. Men for meg er det helt motsatt. Nå skal det gå i krabbegir, og jeg har ikke tenkt å få det noe travelt, sier Anne, men legger til at hun kan stille som vikar på skolen dersom det blir prekært.

– Skolens kjerneverdier har jeg i ryggmargen, og de kommer jeg ikke til å slippe taket i selv om jeg slutter.